Fravær av hierarkier
Kuratoriske vinklinger kan iblant bli som gåter publikum er satt til å løse, eller påstander kunstverk er satt til å bekrefte. documenta 12 synes å være satt sammen ut fra en «kuratorisk tilfeldighet», innen et åpent rammeverk. Den komplekse materien en utstilling er, formidles som akkurat det: kompleks og vidtfavnende. I så måte synes den å speile verden.
Ledetråder er modernitet, livet og utdanning. Vidtfavnende og ambisiøse begreper, men også jordnære. Hvordan forplanter stilelementer seg på tvers av kulturer og geografi? Hvordan lever menneskene, og hvordan er kommunikasjon mulig? Hva er kunstens rolle? Kan menneskeheten – på tvers av alle forskjeller – arbeide mot et felles mål?
Flere stilistiske og tematiske tråder lar seg nøste opp, men ingen synes å overskygge andre. Om det er noe som dominerer utstillingen, så er det nettopp fraværet av hierarkier.

Sidestilles
En pedagogisk grunnholdning er gjennomført i utstillingen, og videreføres også i formidlingen. Til forskjell fra forrige documenta, som var preget av et tungt teoretisk program, er årets utstilling antiautoritær, og bringer kunsten ned på jorda. Skoleelever er guider og fjerner enhver følelse av at det kun er ekspertisen som er i stand til få noe ut av utstillingen. Besøkende av alle kalibre skal kunne gå kunsten i møte.
Også i utvalget av kunstnere er det ikke-hierarkiske gjennomført. For en gangs skyld møter vi en utstilling som ikke er dominert av europeiske og amerikanske menn, ispedd en dæsj av annerledeshet i form av en og annen inder, kineser eller kvinne. Her er en bredde av menneskeheten representert med verk. Det er i seg selv en bragd, og vitner om stor politisk bevissthet, ansvarlighet og kunnen.
Resultatet er at grupper som tidligere framstod som minoriteter på en mønstring som dette, her har en selvfølgelig plass. Nedko Solakows både eksistensielle og vittige tegninger blir like eksotiske og kulturelt spesifikke som Annie Pootoogooks tegninger av inuitters moderne hverdagsliv. Andrea Geyers framstilling av amerikanske indianeres fortrengning i Spiral Lands like relevant som Harun Farockis intrikate framstillingen av sluttspillet i worldcup fotball 2006 i Deep Play.
Utstillingsrommene er malt i ulike farger; mursteinsrødt, mosegrønn, himmelblå, beige. Den eksplisitte hensikten er å sette den estetiske erfaringen i sentrum. Indirekte er fargene med på å framheve mangfoldet av stemmer som er inkludert i utstillingen, og vitner om at kuratorene ikke lenger har tiltro til den hvite kubens påståtte nøytralitet. Grepet fungerer i begge henseender. Lokalene er neddempet, spotbelysning setter fokus på enkeltarbeidene og leder tilskuerne fra verk til verk.

< Nettverk av forbindelser
documenta 12 oppleves som en nødvendig motvekt til det stadig mer akselererende kunstmarkedet, preget av merkevarebygging og spekulasjon i kunstverk. Den trekker fokus vekk fra kunstmarkedets individfiksering. I stedet ledes vi over mot kunstens mer opprinnelige/pragmatiske formål: kunst som språk og kommunikasjon, som rituelt og sosialt redskap.
Selv om enkelte kunstnere er bredt presentert, oppleves det ikke som «hyping». Verk sidestilles, det knyttes forbindelser mellom ulike uttrykk og genrer. Røde tråder er lagt opp slik at betrakteren kan fundere over tematiske, stilmessige og innholdsmessige likheter mellom vidt forskjellige verk. Utstillingen trekker linjer mellom kulturer, på tvers av tid og geografi. Verk tilbake til 1400-tallet inngår på en selvfølgelig måte. For eksempel finnes likheter mellom Martha Roslers The Bowery in two inadequate descriptive systems fra 1974 og Hsiang Yuan-piens framstillinger av porselensobjekter fra 1600-tallet. Begge verk viser parallelt tekst og bilder, teksten søker å beskrive det som er avbildet. Verkene kan leses som tematisering av skriftspråkets begrensning. Agnes Martins modernistiske strektegning River sidestilles med Nasreen Mohamedis systematiske strektegninger. Utallige forbindelser av denne typen er lagt inn i utstillingen både på tematisk og stilistisk plan, og bidrar potensielt til å utvide forståelsen av det enkelte arbeid.
Inkluderingen av eldre verk fører til at utstillingen oppleves som tilbakeskuende og konsoliderende. Den gir i mindre grad bud om «det nye». Jeg opplever dette som positivt. Retninger og tendenser i den nære samtidskunsthistorien kobles i nye konstellasjoner. Det fungerer dels som påminninger, dels som interessante nykoblinger. Resultatet blir en nærmest encyclopedisk framstilling av billedkunstens mange bevegelser.

Verden i kunsten
Selv om utstillingen framhever estetiske aspekter ved verk, er sosiale og politiske problemstillinger stadig framme, som ved forrige documenta. Eksempler er Amar Kanwars hjerteskærende og samtidig poetiske videoinstallasjon The Lightning Testimonies om seksuelle overgrep i konfliktsituasjoner i bl.a. Punjab, Kashmir og Bangladesh. Abdoulaye Konatés Gris-gris pour Israël et la Palestine er ett av mange tekstile verk på utstillingen. Her inngår palestinaskjerf og israelske flagg i en symbolsk synliggjøring av konflikten i Midt-Østen.
Sakarin Krue-Ons risplanting i bakken opp mot slott Wilhelmshöhe kan stå som et nøkkelverk for utstillingen. Maktens manifestasjon, et europeisk slott, kobles helt konkret med ris, en grunnleggende næring for store deler av jordens fattige befolkning. Verket gir en uforglemmelig eksemplifisering av nord-sør problematikk, sidestiller kulturer, og stiller spørsmål ved global forfordeling av goder. Det viser til grunnleggende menneskelige behov og måter å løse disse på.
Som resten av utstillingen, gir verket betrakteren noe å tenke på på en utfordrende, og samtidig liketil måte.