I kortfilmen The Succer plages en ensom fotballspiller av en fremmed mann som dytter ham rundt, truer ham og prøver å stjele ballen hans. I Festen får et vennepar besøk av en kjip fyr som ingen vil vedkjenne seg, men det er de nevnte vennene som ender opp med å etablere det mest grunnleggende ubehaget. Betrakter vi Teljers filmer som fortellinger om personer fremstår de som absurde, flate. Hva skjer egentlig? Vi kunne sagt at de undersøker mannsrollen eller at de analyserer mannens emosjonelle register snarere enn å fortelle (som mange har gjort). Men for meg dreier det seg om noe annet. Som i Michael Hanekes filmer er fiksjonen orientert mot situasjoner og åpne moralske problemstillinger snarere enn realisme, persontegning eller maskulinitetsanalyse. Det er lite, om noe, man kan identifisere seg med i Teljers arbeider; personene er for motstridende eller ubehagelige til at et slikt orienteringspunkt kan etableres. Og det er her deres styrke befinner seg; uten å dømme eller moralisere, eksponerer de en situasjon i all dens råhet. Personene er kun tannhjul i filmens produksjon av en problematisk situasjon. De er rekvisitter. Dermed er det opp til oss å tenke gjennom hva som faktisk skjer.