Kuratorenes arbeidsmåter varierer. Mange inspireres av kunst og av utstillinger, og av det de ellers ser rundt seg i samfunnet.
– Jeg ser utstillinger, og har en base av ideer. Jeg kan også se et interessant verk som blir et utgangspunkt. Jeg vurderer hva et verk handler om, hva det åpner mot, og prøver å finne verk som henger sammen, sier Haraldseth.
Han forteller at måten han jobber på til en viss grad bryter med det han lærte på Bard.
– Der hadde utstillingene museumspreg, men nå har jeg anledning til å være mer provokativ. Arbeidsmåten tilpasses hver institusjon jeg jobber med, siden disse har ulike profiler. Jeg lager flest didaktiske utstillinger med en klar tese, der jeg framstiller et A og B for å få publikum til å kontrastere og sammenligne. Jeg ønsker å starte en tankeprosess hos betrakteren.
– En idé til en utstilling eller problemstilling oppstår ut fra de kunstnere og verk jeg ser og møter, sier Thorjussen. – Jeg kan også se tendenser innenfor andre felt som mote, musikk, arkitektur, media, forskning og annet som skjer i samfunnet. Jeg samler hele tiden informasjon og er veldig nysgjerrig av natur. Jeg ser etter ideer til utstillinger, nye scenografiske tilnærmingsmetoder eller måter å formidle på. Siden jeg jobber frilans uten visningsrom og kan velge et passende lokale til hver utstilling, har jeg en frihet som bare begrenses av min egen kreativitet.
Nordby forteller at hun i arbeidet med utstillingene alltid starter med kunsten.
– Å jobbe med en gruppeutstilling eller soloutstilling er to helt ulike ting. Om jeg arbeider med en enkeltkunstner har jeg stor tro på kunstnerskapet. I en gruppeutstilling trenger jeg ikke nødvendigvis ha det, men må ha tro på enkeltverket i den aktuelle sammenhengen. I arbeidet med en gruppeutstilling vil jeg at alle som er involvert møter hverandre så tidlig som mulig i prosessen for å diskutere problemstillingene og sammenhengen. Det har jeg utelukkende god erfaring med. Om jeg arbeider med én kunstner er ting mer åpent, og det er opp til hver enkelt hvor mye de ønsker at jeg skal være involvert.
Randi Thommessen søker å la kunstneren selv avgjøre hvordan han eller hun tilnærmer seg en eventuell tematikk.
– Men mange avgjørelser tar kunstneren og jeg i samarbeid. Vi diskuterer hvilke verk som skal med på utstillingen. Jeg stoler på at kunstnerne er bevisste nok på hva de vil, men kanskje trenger de noen å utvikle ideer sammen med. Jeg vil at det kunstnerne presenterer skal komme fra dem selv, og at de skal være fornøyde med hvordan de presenteres.
For Marianne Hultman er det viktig å løfte fram de kunstnerne som jobber hardt og har stort potensial, men som kanskje ikke er blant hot-shotsene.
– Periodevis er jeg mye på atelierbesøk. Som kunsthistoriker er jeg interessert i å se på samtidskunsten i et historisk perspektiv, og jeg verdsetter kunstnere som kjenner sin historie. Som kurator er jeg også opptatt av å ha et bevisst forhold til likestilling, noe som kommer til å fortsette å være viktig så lenge samfunnet er regulert av patriarkalske holdninger. Fallgruvene er fortsatt mange. Jeg ønsker også et fokus på kunstnere med flerkulturell bakgrunn, sier Hultman.
Hun forteller at hun arbeider under høyt tidspress, og ofte må ty til raske løsninger. Det er sjelden tid til fordypende research.
– De praktiske oppgavene må løses først, og det blir rå produksjon. Det finnes dessverre ikke penger en kurator kan søke på til fordypningsprosjekter. Jeg leste mye teori på kunsthistorie, men da var det teori uten praksis. Nå er det praksis uten teori. Jeg vil ikke referere til teorier jeg ikke kjenner.

Forføreriske og energifylte utstillinger
Nordby ønsker å lage gode og interessante utstillinger som publikum og kunstnerne husker i ettertid.
– Jeg vil gjerne at utstillingene skal ha noe forførerisk ved seg, noe som river publikum med og som kan øke hjerteslagene og hjerneaktiviteten.
Til nå har hun i hovedsak jobbet med unge norske kunstnere fra sin egen generasjon. Hun har også jobbet med kunststudenter.
– Blant annet kuraterte jeg avgangsutstillingen for akademiet i Bergen i 2005 og skal gjøre det samme i Trondheim i 2009. Det er spennende å bli kjent med hele kull av kunstnere. Et annet fokus jeg har hatt, er min interesse for musikk og teater og hvordan disse feltene benyttes innenfor billedkunsten.
Hultman vil gjerne vise utstillinger som genererer en kreativ og lystfylt energi til publikum, i motsetning til mange utstillinger i dag som hun mener har en drenerende effekt. Hun er imidlertid usikker på om utstillingsformen vi har i dag fungerer, siden hun mener det er ekstremt vanskelig å formidle kunsten til publikum.
– Med separatutstillinger kan jeg jobbe med kunstneren i ett til halvannet år. I løpet av prosessen får jeg et fordypet innblikk i kunstnerskapet og hva kunstneren er opptatt av. Når vi pakker opp utstillingen er det en energi der, og ting skjer. Jeg opplever at det er en performativitet i det å henge opp utstillingen. Energien som så er i rommet på vernissasjen, med kunstneren til stede, er sterk, men så siver den sakte ut. Det er vanskelig å revitalisere den. Hvordan skal man formidle entusiasmen? Når utstillingen har åpnet er det som om DJ-en forlater rommet. Mange kunstnere tenker på verkene som autonome enheter, men hva skjer når et verk henges opp eller flyttes? Rommet og sammenhengen har stor betydning.

Kuratorens plass i utstillingsprosessen
I dag er tematiske utstillinger satt sammen av en kurator en svært vanlig utstillingsform. I et intervju med Morgenbladet snakker Jens Hoffmann, kurator ved ICA i London, om utfordringene knyttet til denne typen utstillinger. Han mener man må finne nye måter å lage gruppeutstillinger på, slik at kunstverkene ikke kun illustrerer kuratorens konsepter.
– Problemet er ofte at en kurator tenker ut et tema, et konsept, og deretter går ut på shopping blant kunstnerne han eller hun kjenner som kan illustrere temaet. Det gir på ingen måte rettferdighet til kunstverkene, mener han.
Marianne Hultmann forteller at dette ble problematisert ved kuratorutdannelsen på Konstfack, der hun studerte.
– Som studenter var vi opptatt av å vise alle at vi ikke var shopping curators, men at vi ville jobbe i dialog med kunstneren. Vi er ikke maktpersoner, men ønsker samarbeid og er opptatt av å løfte fram kunsten og kunstnerne på best mulig måte. Jeg har en ydmyk holdning, og ser på mange måter på kuratorvirksomhet som et serviceyrke.
Haraldseth har en annen holdning.
– Jeg bruker ofte verk som illustrasjoner, men det spørs på typen verk, sier Haraldseth. – Ett verk kan sees som en illustrasjon, et annet som et autonomt verk. Det er ikke uproblematisk at verk brukes til å illustrere mine ideer, men jeg ønsker reaksjoner på utstillingene jeg kuraterer.
Randi Thommessen understreker at man bør være tro mot kunstnerens prosjekt.
– Kuratoren bør være tydelig på hvilke sider ved verket han eller hun vil vektlegge. Om man velger å ikke ta hensyn til en kunstners prosjekt kan også det føre til interessante utstillinger, og man kan få fram noe viktig, men jeg ville ikke likt å jobbe sånn selv. Så lenge kunstneren er med i prosessen er det uproblematisk at kuratoren har egne ideer. Kuratoren velger verk som passer i problematikken, og dette fører til at kunstnerens arbeider settes inn i en sammenheng. Nye sider ved kunsten kan komme fram.
– Hva gjør en eventuell underordning av verkene med idealet om den frie og autonome kunstneren?
– Kunstneren er aldri fri eller autonom. Kuratoren er en maktfigur og makten kan bli forsterket av at kuratoren institusjonaliseres, mener Haraldseth. – Kunstnere er personer med kunsten som jobb, noen er åpne for samarbeid, andre ikke. Kuratoren har innflytelse, både gjennom formelle samtaler på atelieret og mer uformell kontakt på byen eller på en åpning.

Diskusjonspartner eller produsent
I prosessen fram mot en utstilling kan kuratoren fungere både som en diskusjonspartner og en produsent. Det kan være opp til kunstneren hvilket engasjement han eller hun ønsker fra kuratorhold.
– Jeg har en åpen dialog, og prøver å skjønne hva kunstneren vil uttrykke. Noen ganger er kunstneren kommet så langt i prosessen at jeg bistår mest med det praktiske, og da får jeg en slags produsentrolle. I andre tilfeller kan jeg for eksempel foreslå hva kunstneren kan framheve for å oppnå den ønskede effekten. Jeg gir motstand for å gi kunstneren distanse til verket. Det er viktig å kunne stille dumme spørsmål, gjøre feil og å tørre å misforstå for å få så godt resultat som mulig, sier Hultman.
Haraldseth forteller at samarbeidet blant annet avhenger av hvor kunstneren befinner seg i prosessen.
– I et samarbeid kan kunstneren lage noe som er annerledes enn det du hadde tenkt. Man kan ikke styre denne prosessen, men kanskje utgår verket fordi det ikke fungerer lenger. Et samarbeid består gjerne av samtaler der man utveksler informasjon med kunstneren, men uten å diktere.
Nordby har nesten utelukkende arbeidet med prosjekter fra skratsj.
– Arbeidsprosessen innebærer dermed produksjon av helt nye verk, og det betyr at jeg aldri er sikker på hvordan ting blir til slutt. Det er opp til hver enkelt hvor mye de ønsker at jeg skal være involvert. Men vanligvis er jeg mye til stede gjennom samtaler og diskusjoner både når det gjelder det innholdsmessige og det praktiske. Det er bra å ha noen å teste ideene sine på, og der stiller jeg meg til disposisjon.
Thorjussen understreker sterkt behovet for tydelige premisser og kontrakter i utstillingssammenheng.
– Som kunstner bør man ikke finne seg i alt. For profesjonelle kunstnere bør ikke kuratorens innspill utgjøre noen trussel. Om man føler seg for styrt kan man trekke seg. Kunstnere, så vel som kuratorer, bør tenke seg om før de inngår et samarbeid, og gjerne sette opp en kontrakt om hva man kan forvente av motparten. Men jeg tror at med god dialog og tillit er det meste mulig. Kunstnere og kuratorer kan være katalysatorer og drivkrefter for hverandre.
– Er det problematisk at kuratorens egne ideer kommer til syne i utstillingen?
– Man bør forvente at kuratoren har ideer. En kurator uten ideer er bare en produsent. Om utstillingen er god får også kuratoren oppmerksomhet, og hans eller hennes del i prosessen vises. Dette er et must. Om man ikke hadde en idé ville man ikke laget utstillingen. Det er ikke bare kunstneren som har en stemme, sier Hultman.
Hun understreker at kuratoren ikke er en kunstner, men mener at også kuratoryrket er et kreativt virke.
– Man peker på ideer man synes er viktige å løfte fram. Det er viktig at man formidler sammenhengen til kunstneren, for det er problematisk om verkene blir illustrasjoner for kuratorens ideer. Samtidig vet ikke kuratoren hvordan utstillingen blir til slutt. Utstillingen kan sees som et eksperiment som man vanskelig kan endre når den først står der, men den varer ikke evig.

Biennaler og trender
Det dukker stadig opp nye biennaler. Ofte knytter det seg stor spenning til utnevnelsen av kurator til de store biennalene som Venezia-biennalen og Istanbul-biennalen og andre store utstillinger som Documenta. I sin kritikk av Documenta 12 i Artforum var Daniel Birnbaum kritisk til måten Noack og Buergel hadde arbeidet på. «Det mest presserende problemet med det overordnede prosjektet er at vektleggingen av utstillingen som medium tenderer mot å gjøre utstillingen selv mer viktig enn de individuelle verkene, noe som gjør kuratorene til kunstnere av høyere rang», skriver Birnbaum.
Det er nettopp her noe av kjernen i kritikken av kuratorvirksomhet gjerne ligger. Hva tenker de norske kuratorene om biennalene og om hvilke kunstnere som deltar? Får biennaler betydning for hva kunstnere velger å produsere, og hva betyr i så fall det for kunsten og kunstscenen?
– Det hender jo at arbeider ender opp kun som illustrasjoner for en eller annen teori. I slike sammenhenger reduseres kunsten. Slike utstillinger er i de fleste tilfeller dårlige opplevelser. Jeg er interessert i å holde lesningen så åpen som mulig, sier Nordby.
Haraldseth mener at biennalene er laget for å plukkes fra hverandre og kritiseres.
– Det er ikke bare kuratoren som skaper biennalene, det ligger også ønsker hos institusjoner og byer bak. Det foregår en dialog mellom de ulike biennalene. Når tematikken har vært for internasjonal på én biennale går man gjerne mer mot det lokale på den neste. Biennalene blir reaksjoner på hverandre, og kuratorene ser på hva som er gjort før og hva som er aktuelt nå. For eksempel er Vasif Kortun tyrkisk, og hans bakgrunn preget selvfølgelig hans kuratering av Istanbulbiennalen, sier Haraldseth.
– Det finnes kunstnere som har funnet oppskriften på hvordan man lager god og trendy kunst. Denne kunsten er ikke den mest interessante. Det vil alltid finnes trender og biennaletrender, og gode og mindre gode ting, sier Hultman.

Uavhengighet et ideal
– I hvilken grad kan kuratoren gå i klinsj med resten av kunstlivet? I hvilken grad kan man initiere en ordentlig diskusjon, eller sette spørsmål ved ting?
– Noen kuratorer stikker seg ut og går i klinsj, men de fleste kuratorer er for redde til det. Dette er naturlig. Man bør ikke lage utstillinger som med vilje skal provosere fram aggresjoner man ikke kan følge opp. Jeg vil ikke provosere for å provosere, sier Hultman.
Haraldseth mener at den uavhengige kuratoren er et ideal, men at man er en del av et nettverk.
– Som kurator må man også forholde seg til institusjonen der utstillingen skal vises. Jeg er sjelden overrasket over tematikken som reises på utstillinger, så sånn sett er de preget av trender i tiden. Kuratoren har likevel en egen stemme. Jeg opplever imidlertid at kunstnerne i liten grad diskuterer kuratorrollen. Det er lite institusjonskritikk her, mens man i USA har en annen tradisjon for dette.
Thommessen framhever at hun har stort spillerom som uavhengig gallerist og kurator.
– Man påvirkes av tiden og det man ser rundt seg, men det er opp til kuratoren hvilken utstilling som lages. Om man mener at et prosjekt er viktig står man fritt til å utvikle det. Frilanskuratorer er imidlertid avhengig av å få jobber, og blir kanskje bundet av det.

Utstillingen som debattinnlegg
«… en levende og kritisk offentlig samtale om kunst er en helt nødvendig del av et oppegående kunstliv. For å kunne ha en diskusjon må det finnes påstander og argumenter som diskuteres åpent. Slike påstander er det nettopp den kuraterte utstillingen gjør det mulig å komme med, en utstillingsmessig påstand om hva som er av verdi og hvilke kvaliteter som er vesentlige», skriver Jon Ove Steihaug i en kronikk i Dagbladet.
Geir Haraldseth har lignende tanker om at utstillingene skal fungere som debattinnlegg.
– Kuratoren skal per definisjon vise kunst og være en del av det samme meningsskapende feltet som kunstneren. Ansvaret ligger i å levere en problemstilling, sier Haraldseth. – Marcia Tucker, kurator og en av lærerne på Bard, fascinerer meg. Hun ville ikke bare lage ting i tiden. «Act first, think later» var en av hennes leveregler. Ikke alle Tuckers utstillinger var like bra, men de var debattinnlegg og skapte reaksjoner. Om man gjør feil er det ikke verdens undergang, det kan skape noe nytt.
Marianne Hultman mener utstillingen har mulighet til å formidle nye tanker og perspektiver.
– Man kan være kritisk til aspekter ved en utstilling, men om man ikke hadde sett den hadde man ikke tenkt på disse aspektene. Et eksempel er utstillingen «Magiciens de la terre» (kuratert av Jean-Hubert Martin og vist på Centre Pompidou i Paris i 1989, journ. anm). 100 kunstnere deltok, hvorav 50 fra vesten og 50 fra resten av verden. Utstillingen har blitt sterkt kritisert (blant annet for uklare utvalgskriterier, journ. anm.) men utgjorde det første forsøket på å vise arbeidene til kunstnere fra hele verden, og på å forholde seg postkolonialt til begrepet internasjonal samtidskunst. Mange feil gjøres, men man må våge for å komme videre, sier Hultman.

Kuratorens inntreden på kunstscenen
På seminaret «The role of the Curator, master or servant?» på Kunstakademiet i Oslo ble kuratorrollen diskutert. En av foredragsholderne, den tyrkiske kuratoren Adnan Yildiz, hevdet at kuratorrollen er resultatet av et behov i kunsten.
– Kuratorrollen er en respons på endrede kunstneriske former, på markedets behov, sa han.
Han får støtte av Geir Haraldseth.
– Når kunsten endres, endres også systemet rundt, også hvordan man viser ting, mener Haraldseth.
Han framhever at kuratorens rolle som vi kjenner den i dag utkrystalliserte seg med endringene i kunsten på 1960-tallet, og sånn sett ikke er noen ny rolle.
– Personer som Pontus Hultén og Harald Szeemann hadde stor betydning. Spesielt har Szeemann vært viktig for den moderne kuratorrollen. I dagbøkene sine skrev han om studiobesøk og hvordan han jobbet, noe som ikke er langt unna hvordan de fleste kuratorer jobber i dag.
Nordby mener at meningsproduksjonen rundt kunsten har økt i samsvar med framveksten av dagens kuratorrolle.
– Kontekstualiseringen har fått en større plass og det arrangeres flere seminarer og debatter. Det sosiale samværet og nettverksbyggingen har også blitt viktigere. Fra midten av 1990-tallet har det vært en biennaleboom, og bransjen har blitt mer internasjonalisert. Alt har ekspandert, men det er vanskelig å si hva som styrer hva, sier Nordby.

Utforske tilnærmingsmåter
Thorjussen framhever det positive i at flere aktører med ulik bakgrunn og spesialiserte roller i dag utforsker tilnærmingsmåter innenfor feltet. Hun mener at flertydigheten er positiv for publikum og den kunstneriske diskursen.
– Flere aktører betyr økt konkurranse og sterkere utstillinger, enten de er organisert av kunstnere, kuratorer eller kunsthistorikere.
Thommessen framhever at mange eldre kunstnere har vært skeptiske til kuratorrollen.
– Mange har ment at kuratoren har fått en for dominerende plass. Noen har kanskje det, men det finnes mange måter å jobbe på. Med utdannelsene blir rollen og kunstlivet mer profesjonalisert, ved at man får en større bevissthet rundt hvordan man setter sammen en utstilling. Dette utelukker heller ikke andre måter å skape utstillinger på, som via Høstutstillingen og ved kunstnersentrene.

Kuratoren i fremtiden
– Hvordan blir kuratorens rolle i framtiden? Hva blir viktig?
– Jeg ser for meg at rollen blir mer definert, men også kanskje samtidig mer hybrid, sier Nordby. – Det vil vokse fram et større behov for en organisering og et ønske om bedre arbeidsvilkår og økonomiske rammer, og kuratoryrket vil bli mer synlig i samfunnet.
Thommessen tror kuratoren har kommet for å bli.
– «Kurator» er et nytt ord mer enn en ny rolle. Rollen har eksistert hele tiden, blant annet ved museene, men den har blitt kalt noe annet.
– Jeg tror kuratoren vil miste innflytelse, sier Haraldseth. – Det har skjedd i USA, der har gallerier, samlere og markedet blitt viktigere. Markedet og samlerne vil få større betydning i Norge også.
Thorjussen mener at kunstnere etter hvert vil få et mer avslappet forhold til kuratorrollen.
– Undersøkende, alternative metoder og en lekenhet innenfor feltet bør være viktig. Neste generasjon kunstnere vil være mer vant til å jobbe med en kurator og ser ikke denne som en trussel, men som en samarbeidspartner. Dermed kan kuratoren og kunstneren igjen bli friere i sitt arbeid.
Hultman tror kuratoryrket vil bli tatt mer på alvor, og håper at man vil bli gitt muligheten til å fordype seg mer i yrket sitt. Hun etterlyser også å kunne diskutere metodene sine som kurator med andre.
– Jeg startet en kuratorforening i Sverige sammen med flere andre. Det er rart at vi ikke er organisert i Norge, men det kommer nok. Vi jobber veldig mye, og treffes kun i jobbsammenheng. Man jobber kanskje også på veldig ulike måter, og dette er et følsomt tema å diskutere.
Også Nordby etterlyser dette.
– Å diskutere ideer burde vært mer vanlig, også i formelle former, men det er ingen som forvalter våre interesser. Det er enkelte initiativ her ved UKS, men kuratoren oppleves likevel tildels som en trussel fra kunstnerhold. Vi snakker mye om kunst men ikke om arbeidspraksisen vår. Jeg ønsker mer åpenhet og å kunne teste ut ideer på andre. En diskusjon om faget er i stor grad fraværende.
Thorjussen framhever det usikre i frilanskuratorenes arbeidssituasjon.
Mange kuratorer sjonglerer mellom varierte jobber innenfor kunstfeltet for å tjene nok til livets opphold. Dersom det hadde vært stipender for kuratorer så man kunne jobbe i dybden over tid med et prosjekt, hadde nok flere interessante prosjekter oppstått.