Richard Sennet poengterer i boka The craftsman at enhver produksjon, ethvert håndverk, er et vekselarbeid mellom problemløsning og problemlokalisering. Når en teknikk har sklidd for langt inn i vanen, når gjenstanden selv eller dens produksjonsskjema har blitt naturalisert tilstrekkelig, er den så bakt inn i vanens fold at man må lokalisere nye problemområder for å eksponere både produksjon og ting. Sennet beskriver denne vekselvirkningen for rytmen i den materielle kulturen.
Som kritiker innenfor både billedkunst og litteratur er det fascinerende, og noen ganger skremmende, å se hvordan gjenstanden oppfattes. Det finnes selvfølgelig mange vaner å ta tak i når man skal kritisere disse institusjonene, men det finnes vel få estetiske former som er så reaksjonære som «boka». Mens man i billedkunsten etablerte collagen og readymaden for snart hundre år siden, sitter litteraturen fortsatt igjen med et håndverksbegrep som, teknisk sett, henger uhyggelig langt etter. Forestillinger om «godt håndverk», som man har gjort seg ferdig med som sentral kategori i billedkunsten for lenge siden, er fortsatt et konstituerende element innenfor den litterære institusjon. Det stopper ikke der. Forestillinger om at en skikkelse i en roman, for eksempel, ikke er «overbevisende fremstilt» eller «lite troverdig» er også gjengs tankegods. Det finnes altså forestillinger om nødvendige forbindelser mellom forfatter og verk som er basert på tekniske ferdigheter og «god vilje», som ikke bare er naiv men først og fremst lite produktiv for institusjonens eget liv og vitalitet. Det finnes så mange forestillinger som kleber seg til «boka» at den fremstår som en kulturell magnet i funksjonell forstand, mens den i institusjonell forstand er en magnet som har glemt hvilke forestillinger som faktisk har festet seg ved den.
At det finnes unntak er selvfølgelig åpenbart, allerede Laurence Sterne eksperimenterte radikalt innenfor (og med) litterære former og fordommer. Men de gjengse og definerende forestillingene er forunderlig tilstede også i dag. Linjen fra Mallarmé og Apollinaires typografiske eksperimenter til konkret og konseptuell poesi har aldri blitt definerende for litteraturen. Denne delen av bokverdenen har snarere hatt en større forbindelse med såkalte «artist books», som undersøkte litteraturen innenfor billedkunstens rammer, eller brukte boka som utstillingsrom eller scene. Et fokus på typografiske eller visuelle elementer har alltid vært tilstede, men disse utgivelsene har, tidvis, utforsket boka som form svært radikalt. Marcel Broodthaers’ gjenskriving av Mallarmés «Et terningkast opphever tilfeldigheten» er illustrerende i dette henseende: Han gjengav ordene og setningens plassering på siden, men sladdet dem og trykket det hele på transparent papir. De mest radikale eksperimenter med bøker har altså foregått innenfor billedkunsten.
Men de siste årene er det likevel grunn til en viss optimisme. Det har stadig kommet flere mindre utgivelser, flere idealistiske små forlag, som supplerer mainstream-litteraturen med alternative former og en kontaktflate mellom boka som rom for eksperiment snarere enn uttrykk for forfatterens talenter og «gode historier». Forlaget Gasspedal, H Press, Flamme forlag og Attåt bidrar med litterære former som ofte havner mellom de etablerte litterære kategoriene. De tar form av leilighetstekster, essayistiske intervensjoner, innfall og utspill som tærer på konvensjonelle litterære former. Flamme forlag har kanskje, begrepslig sett, nærmet seg en slik form mest pregnant ved å insistere på begrepet «single», som en ny estetisk kategori som smetter mellom de store kategoriene.
Av Flamme forlags utgivelser er det Paal Bjelke Andersens Til folket som er den mest interessante hittil. Boka, som er en collage av norske statsministres taler mellom 2000 og 2008, bringer readymaden inn i norsk litterær flora og reiser umiddelbart en motimpuls til forestillingene om «forfatteren» og «boka» som uttrykk for «forfatterens kreativitet eller tekniske ferdigheter». Andersen minner, i denne forstand, om den amerikanske konseptuelle poeten Kenneth Goldsmiths begrep om «ukreativ skriving» ved at han bruker mekaniske prinsipper snarere enn individuell skaperevne som generator for fiksjonen sin.
Forlaget Attåt, drevet av nevnte Paal Bjelke Andersen, er nok likevel det forlaget som står for de mest spennende utgivelsene i praksis, selv om Flamme kommer med tydelige begrepsfremstøt og forslag til nye estetiske former. I likhet med Andersens egen Til folket er for eksempel Ara Shirinyans Direct plot en utgivelse som umiddelbart bryner seg mot de foreliggende mainstream-kategoriene i den litterære institusjonen. Som Andersens bok presenteres tekstene hennes innenfor poesiens drakt, men avkles umiddelbart et originalitetsstempel: «diktene» er rett og slett korte beskrivelser, synopsiser, av en rekke Hollywoodfilmer fra de siste årene. Denne brytningsflaten har, gjennom selve friksjonen med de estetiske formene og forventningene som definerer litteraturen, et analytisk potensial. Man kan selvfølgelig lese dem som regulær poesi, men underveis vil det uvegerlig oppstå friksjonspunkter som leder lesningen nærmere konseptet.
Vi nærmer oss altså, i disse utgivelsene, en form for konseptuell litteratur som undersøker institusjonens betingelser og former. En refleksiv og undersøkende litteratur som tvinger oss til å gjennomtenke at vi leser, hvordan vi leser og selve lesningens objekt, boka. Slik sett minner disse utgivelsene om «artist books»: de undersøker vilkårene for formen som brukes, og bruker den aktivt som redskap for å forstå formen selv og det institusjonelle rom den befinner seg i. Den mest distinkte utgivelsen i dette henseende er nok Robert Fittermanns Også solen går går sin gang. Fittermann sier selv om utgivelsen: «Da jeg var 14 ga broren min meg et eksemplar av Hemingways The Sun Also Rises. Det var mitt første møte med den ordentlige litteraturen, og jeg hatet den. Selv med få eller ingen innganger til romanen harvet jeg meg pliktskyldig gjennom (altså, hva er egentlig kårn-jakk?). Nå, mange år etterpå har jeg tatt opp igjen dette forholdet. I denne versjonen har jeg strøket meg gjennom Hemingways opprinnelige tekst og bare latt frasene som begynner med pronomenet “Jeg” bli tilbake.»
Hva skjer her? Vi er ikke bare vitne til en litteratur som vender seg mot og undersøker sine produksjonsforhold, er instrumenter for selvundersøkelse, men også til bøker som anvendes for å undersøke institusjonens definerende øyeblikk nærmere. Dens historiske monumenter. I dette tilfelle Ernest Hemingways The sun also rises. Vi kan kanskje si at Fittermann tar konsekvensen av Hemingways machoprosa ved å redusere den til setninger som begynner med «jeg», men mer enn dette, tror jeg, påpeker han den konkrete muligheten og nødvendigheten av å opprette nye skrivemåter og lesemåter for å kunne holde liv i litteraturen. Jeg nevnte innledningsvis Richard Sennets beskrivelse av håndverk som en rytmisk bevegelse mellom vanen og vanens brudd. Utgivelsene fra de små forlagene betegner en slik rytmisk bevegelse, eller lokaliseringen av en kontrapunktisk geografi som danner nettopp denne rytmen. La oss bare håpe at forlagene og litteraturens administratorer tar konsekvensen av disse utgivelsene, dyrker frem flere av dem, og bruker dem som de redskap for den institusjonsanalyse og -utvidelse de åpner for.