Bergen
Karen Skogs hjemmesnekrede orkester (med tilhørende én-kvinnes konserter) markerer seg tydelig med sitt håndlagede, autentiske preg. Tittelen, og hun bygde et orkester, refererer til handlingen og personen bak verket. Viktigere enn resultatet er at hun gjorde det selv, fikk det til å fungere, en skjønn forening av ny og gammel teknologi, noe som kanskje virker fremmed for dagens mac-generasjon der alt bare skal funke out-of-the-box. Det performative ved konsertene forsterker nettopp denne tendensen i objektene, og at kunstneren selv spiller alle instrumentene underbygger DIY-ideologien i verket.
Ragnhild Johansens tilsynelatende unnselige paller og sponplater (særlig Class A EUR-pallet (leaned against the wall)) viser seg ved nærmere ettersyn å være bearbeidet; hun har malt nesten usynlige overganger i treet som får de ulike masseproduserte og prefabrikerte elementene til å fremstå som naturlige og sammenhørende. De rå og tilnærmet ubehandlede treobjektene er vanligvis blant de grunnleggende bestanddelene i det industrielle konsumsamfunnet. Johansen tilfører dem en stillferdig perfeksjonert kunstferdighet som pirrer våre kognitive evner, på grensen til det rystende.
Stillferdig er også Tua Broms fascinerende komplekse og minimale vertikale søyle som strekker seg fra gulv til tak. Matter, som består av yaki sushi nori, eller ristet sjøtang, har allerede vært gjenstand for diskusjon i etterkant av Susanne Christensens kritikk på kunstkritikk.no. Tangen er nitidig stablet som en rekonstruksjon og hyllest til Brancusis Endless column, og verket fremstår som innbegrepet av materie, nesten et urstoff i seg selv, massivt men likevel skjørt og gebrekkelig med sine tusener av tynne, skimrende lag. Søylen balanserer – bokstavelig talt – mellom stoffets tetthet og vektløshet, de individuelle tangflakene og søylens helhet.
Langt mer direkte i sin henvendelse til betrakteren er Susanna Elisabeth Kajermo som bidrar med en serie nydelig utførte blyanttegninger. Rena själer viser to barn på en benk, det ene trøster det andre, bak dem henger høyst levende dyr på en tørkesnor, nærmest tegneserieaktige i uttrykket. Bildet ligner noe hentet fra en klassisk barnebok, men avdekker barns ondskap og sårbarhet på en beskrivende og ikke så rent lite humoristisk måte.
Birger Åseson Storaas oppholder seg også i en barnlig kontekst i Playing Soldiers, et uendelig vakkert og urovekkende videoverk, der harmonien er ustabil og overfladisk. Det minner om mikrouniversene i barndommens vannfylte glasskuler (hemmeligheten er at det er filmet opp ned i et akvarium) komplett med dalende snø. Forskjellen er at idyllen er byttet ut med soldater og tanks som svever rundt blant piggtrådgjerder og trær. De kolliderer ikke, men smyger seg ufortrødent om hverandre. Lydsporet er som tatt fra en film og forsterker det teatrale ved scenen og følelsen av at noe kommer til å skje (en fallende bombe?) eller kanskje allerede har skjedd (er de allerede døde?). De langsomme bevegelsene skaper en koreografi for kampscener i stadig skiftende landskap.
Gjennom syv høyttalere får vi høre 13 innvandrere fra ikke-vestlige land komme med forslag til hvordan Norge og nordmenn kan utvikle seg til det bedre. Katrine Meisfjords As White As It Gets er en høyaktuell og interessant kommentar til dagens bistandsdebatt hvis gjennomslagskraft burde overskride kunsthallens. Resultatet er morsomt og overraskende (og kan leses på aidfromthesouth.blogspot.com), og minner om forslag fra innringere på debattprogrammet Tabloid, bare med et helt annet perspektiv enn vi er vant til. Foran oss henger en rekke hvite frakker på geledd, og symboliserer hjelpearbeiderens ulike roller (Educator, Peacekeeper, Judicator, Supervisor, Advisor, Advocate, Developer, Expert, Liason, Missionary, Interpreter, Donor, Caregiver). Spørsmålet blir så hvilke velmente råd Vesten gir resten?

Trondheim
Malin Lennström-Örtwalls Maybe I’ll never see you again, et neonskilt som viser tittelen, er produsert av lokale håndverkere i Palestina og så sendt til Norge. Den første delen av setningen er knust, kun never see you again lyser, dermed tar verket på alvor det håpefulle, men klisjéfylte utsagnet. Verkets usikkerhet speiles også i hvorvidt det er kunstnerens intensjon at det er delvis knust, eller det har skjedd i løpet av den vanskelige transporten. Det rosa gjenskinnet fra de resterende ordene skinner over Untitled (familytable), et bord og fire stoler plassert inne i et stålbur. Ingen familie er å se. Lennström-Örtwall privatiserer her den større konflikten og viser på mikronivå hvor tung en blokade, en krig, er å bære.
Linn Rebekka Åmos malerier minner ved første øyekast sterkt om plansjetegninger fra kjemi, men viser seg å forestille stiliserte familiære og sosiale strukturer. På en måte viser hun hvordan vi naturaliserer samfunns- og familieforhold. Men samtidig, og omvendt, beskriver hun kanskje hvordan det ligger relasjonelle eller familiære metaforer til grunn for hvordan naturvitenskapen forholder seg til naturen? Gamle tradisjonelle familiestrukturer er lette å tegne opp, mens de nye utvides i stadig nye variasjoner – som kanskje ligner mer på naturens egne variasjoner? Åmo leker med formalismen og tilfører humor til de strenge plansjene.
Enslige menn og kvinner er portrettert i sort/hvitt med ryggen til fotografen, og tilsynelatende har de tilfeldig stoppet opp for å se utover havet/en park/inn et butikkvindu. Aylin Soyer Tangens fotoserie Hei minner ved første øyekast om turistpostkort, men er likevel sjarmerende i sin hverdagslighet. Akkurat hva de fotograferte ser på er ikke så lett å si. Serien portretterer kun eldre mennesker, og dét er et interessant valg. Disse menneskene står med ryggen til samfunnet og har en slags fremmedhet over seg. Tangen fremhever den andres ukjente perspektiv – hva er det disse menneskene ser, som jeg ikke ser?
Lars Skjelbreias videoinstallasjon 7 meter sporer endringene (årringer, begynnende greiner) inne i et voksende tre, endringer vi ellers aldri ser fra dette perspektivet. Tittelen viser til helheten i det vi ser: tverrsnittet av et sju meter høyt tre skåret opp i 1483 millimetertykke skiver som så er fotografert og satt sammen i loop til en film. Synliggjøringen av det komplekse og fremvisingen av tidsaspektet i det vi vanligvis oppfatter som en så naturlig og ubetydelig hendelse som et tres vekst, er svært enerverende. Kanskje traff Joyce Kilmer perfekt da han skrev «I think that I shall never see/ A poem lovely as a tree». Skjelbreias verk prøver ikke å være vakkert, men innbyr til respekt for naturen.

Oslo – Kunstakademiet
Ved Kunstakademiets masterutstilling på Stenersenmuseet er det umulig å unngå å la seg fascinere av Steinar Haga Christensens maksimalistiske, referanserike verden, der han til og med har laget en bok om kunstneren Steinar Haga Christensen, Retrospective – on the un-subjectified persona, med et intervju med (sin på mange måter rake motsetning som kunstner) Matias Faldbakken. Det overveldende inntrykket understreker Marx’ tese om at kvantitative endringer på et visst punkt medfører kvalitative endringer. Haga Christensens kunstnersubjekt forsvinner inn i den massive strømmen av uttrykk han produserer.
Marie Buskovs Leaning, Lying, Standing, Hanging tar konkret utgangspunkt i det fysiske utstillingsrommet, og både verk og tittel vekker assosiasjoner til en rekke minimalistiske verk fra den kunsthistoriske kanon. Installasjonen består av nesten svevende elementer; hun har fotografert deler av utstillingsrommet i sort/hvitt, overført det på plater og plassert dem i nye forhold til rommet. Det hele gir en følelse av vektløshet og materiell oppløsning, som en kommentar til autonomiestetikken, ved at hun løsriver verket i den grad at det truer med å miste balansen og bryte sammen.
En annen, og langt mer personlig, balansekunst utøves av Inga Søreide i Me and me (1982/2009), en (eller snarere to) naturalistiske voksskulpturer formet etter henne selv, med uhyggelig virkelige glassøyne som stirrer på ingenting. Kroppene er nakne og plassert rygg mot rygg, det hele er en fremvisning av manglende kommunikasjon, sammenheng og balanse mellom ulike utgaver av en selv, og fungerer som en videreutvikling av selvportrettet som sjanger, hvor kunstnerens selviscenesettelse har blitt stadig viktigere.
Sigmund Skard bruker også seg selv. Frå tid til anna. Bondestudenten overdøver, både bokstavelig talt og i overført betydning, alt annet i nærheten. Den befriende opplevelsen av vital og insisterende performativ autentisitet i Skards deklamering og innlevelse i Knut Øygards dikt om den livsglade, men fattige, bondestudenten er besnærende. Sett sammen med Frå tid til anna. Hol i klede. der kunstneren (vil vi tro) klipper hull i sine egne klær som for å bli den lidende studenten, dannes enkle men effektive poeng om modernitetens forstillelser.

Oslo kunstfag
Shwan Dler Qaradakis Be Patient er piggtråd festet rett på veggen, i et mønster som former linjer i et brev, men som også kan minne om et partitur (eller et abstrakt minimalistisk mønster). Det aggressive, men samtidig lukkede, resignerte inntrykket (ingen ord er lesbare) er fengslende. Samtidig høres en stemme over høyttalere som repeterer «Alle linjer er opptatt, men vi vil hjelpe deg så fort vi kan. Vennligst vent.» i det uendelige. Mangelen på kommunikasjon er øredøvende, i stemmen, men særlig i stillheten i brevet. Kunstnerens utenlandske navn frister til en biografiserende lesning knyttet til asylsøkeres møte med norsk byråkrati, men verket kan like godt leses som en skildring av kommunikativt sammenbrudd i personlige, så vel som politiske, relasjoner.
Digitale trykk med tegning og kinesisk tresnitt viser modeller av det fremtidige Shanghai. Camilla Malmquists dystopiske urbane landskaper i Ruins in Reverse, innehar en smygende, truende uro i form av hus som så vidt tilter, voksende eføy eller for nærgående bølger, som griper inn i den tilsynelatende perfeksjonen. Malmquist skaper et ubehagelig bilde av en sivilisasjon som bygges på en annens ødeleggelse, og gir de skiftende overgangene mellom naturlandskap og kulturlandskap en uventet tyngde.
Flere smykkekunstnere er verdt å nevne, særlig siden de (i disse tider, der alt skal være enten kunst eller design) fremstår som så trygt forankret innenfor begrepene smykkekunst/kunsthåndverk: Elise Hatlø, Tamayo Hayashi, Runa Vethal Stølen og Anna Talbot. Det samme er en intet mindre enn makeløs skulptur (Fulcrum Feet) signert Trond Johansen fra metall, som ikke kan beskrives men bare må oppleves.
Tematisk spenner avgangsutstillingene som alltid over et vell av emner, i år er flere innom både individuell og kulturell identitet, sterkt politiske og dagsaktuelle verk, forholdet mellom representasjon og virkelighet, tid/sted/rom, forbrukersamfunnet, kjønnsproblematikk, formale og minimalistiske grunnproblemer. Det er slik det skal være.
Jim Darbus The Jan Babu adventures, to skulpturer av en liten, sympatisk mannsfigur, uttrykker poengtert frykten for det de aller fleste avgangsstudentene ironisk nok forgjeves lever opp til: å innfri alle forventninger som blir stilt til dem. Heldigvis, for det er tross alt nå det begynner.