– Hva holder du på med for tiden?
I høst jobber jeg med et eksperimentelt, kuratorisk prosjekt ved navn Office for Contemporary Anarchy. Utstillingene «Transaksjoner» er et samarbeid med Paal Bjelke Andersen og forlaget Attåt. Andersens arbeid med forlag, nordisk poesi og den amerikanske, konseptuelle litteraturen og mitt eget ståsted i kunsten – danner en linje mellom redaktør- og kuratorrollen.
– Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg?
– I den siste utstillingen ville jeg bort fra ideen om originalitet. Jeg ville være så lite kreativ som overhodet mulig. Mitt mål var rett og slett kompromissløs gjennomsnittlighet.
– I The Average Art Manifesto trekker jeg en historisk linje fra Duchamp til Kenneth Goldsmiths essay «Uncreativity as a creative practice». Goldsmith vil ved å aktivisere readymaden bort fra ideen om forfattersubjektet og litteratens stilistiske kreativitet. Han organiserer i stedet tekst som allerede foreligger. Han transkriberte blant annet en utgave av The New York Times som ren tekst. Det ble en 700 siders bok. Men hans tilsynelatende manglende kreativitet genererer et høyst originalt verk – i tillegg med ekspressive undertoner. I hans forsøk på å unnslippe forfattersubjektet via lån av konseptuell metodikk fra kunsten, gjeninnskriver han det allikevel i sisyfosarbeidet med å transkribere avisen.
– I The Average Art Manifesto insisterer jeg på det gjennomsnittlige, og på latskap. Jeg tenkte i utgangspunktet å male alle Munchs bilder i sin gjennomsnittlige farge, 1789 malerier. Men jeg stoppet, for jeg innså at jeg var i ferd med å gjøre den samme feilen som Goldsmith. Munch sa det luktet svette av sin samtids akademiske maleri, jeg sanset det samme i Goldsmiths konsept. Mitt prosjekt ble reddet av latskap – etter å ha malt ut 87 malerier stoppet jeg. På siste utstilling viste jeg tre malerier fra denne serien, Average Madonna, Average Puberty og sist The Average Scream. I tillegg viste jeg min spillefilm The Average Idiots. Filmen er ganske enkelt Lars Von Triers dogmefilm Idiotene prosessert bilde for bilde, hver i sin gjennomsnittlige farge og valør. Avspilt som film dannes et skiftende monokromatisk forløp. The Average Idiots gjør Jean-Luc Godards postulat; film er sannhet 24 ganger i sekundet, til gjennomsnittlig idioti i samme frekvens.
– Hvilke kunstnere er du interessert for tiden?
– Komponisten Ignas Krunglevicius. Han arbeider i krysningspunktet mellom samtidsmusikk og kunst, mellom komposisjon og konseptuell litteratur. Jeg liker denne konseptuelle innfallsvinkelen til samtidsmusikken. Videre er jeg veldig spent på Per Gunnar Eeg-Tverbakks stipendiatavslutning. Hans prosjekt danner klare bruddlinjer mellom ulike institusjonelle praksiser hvor maktstrukturer blir synlige.
– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger gjør deg forbannet?
– Jeg reagerer på bildet av et samlet kunst-Norge som står i en hvit, kompakt mur, hånd i hånd, rundt nasjonalarven. Fra kunstens innside ser det greit ut, men sett fra utsiden peker det mot danske tilstander. Hvite protestanter arm i arm for å beskytte Nasjonalgalleriet som et Nordens Pompeii vekker ikke min sympati. Aksjonen vitner om en totalt manglende evne til å se politiske kontekster utenfor det kunstinterne samtalespillet.
– Alle prater om museet – som bygg, men en institusjon er først og fremst menneskene som besitter posisjonene, den faglige kompetansen. Byggmasse er mindre viktig. Det som betyr noe, er den faglige kvaliteten på institusjonen. Å kontinuerlig kaste samtalen ut på arkitekturen er et retorisk støttehjul for å balansere inkompetanse.
– Hva gleder deg i norsk kunstliv?
– At Jonas Ekeberg tar over kunstkritikk.no. Det faglige nivået har vært altfor dårlig. Tidvis har kunstkritikk fremstått som en studentblogg for bøllete gutter. Det blir for dumt. Du kan lese kritikker hvor man sier ordet «kunstnerskap» om kunststudenter. Alvorlig talt. Youtube-generasjonens sjelegranskninger må lukes bort det blir for kjedelig.
– Jeg ser fram til gode kritikker, god tenkning rundt kunst. Kanskje også undersøkende kunstjournalistikk. Og hvorfor ikke knytte til seg mer kompetanse fra universitetene?
– Hvilke andre kulturelle produkter konsumerer du?
Som stipendiat blir det mye lesning av faglitteratur. Noe av det siste jeg har lest er The Radikant av Nicolas Bourriaud. Hans tenkning rundt multikulturalisme er interessant kanskje særlig i en større politisk sammenheng. En litt pussig detalj er at han beveger seg fra én krigsmetaforikk, avantgarden, til en annen, radarskjermen. Kunstens politiske funksjon og oppgave er lik radarskjermen, tenker Bourriaud, med den skal kunsten synliggjøre usynlige maktstrukturer. Mens det er først og fremst hans egne vage forestillinger om globalisert kapitalisme som fremtrer på hans metaforiske radar. Noe som uansett må forstås som en intern beskyttelsesmekanisme mot kunstens imaginære fiender.