En hybrid er ikke løsningen

– Fellesbetegnelsen ABM er kort oppsummert alt det en kunsthall ikke er, mener redaksjonen for trondheimkunsthall. com, en nettportal som er drevet av kunststudenter.

– Ønsker kommunen et praktbygg for kultur, eller er prosjektet initiert ut ifra visjoner av kunstfaglig art? En hybridinstitusjon er uansett ikke løsningen, fastsetter kunststudentene Pernille Elida Fjoran, Per Kristian Nygård, Daniel Slåttnes og Erik Reitan.

Kunsthallen inngår i paraplyprosjektet Kultimathule, et større regionalt utviklingsprosjekt som skal styrke samarbeidet mellom ABM-sektoren og samtidskunsten.

– Sammenstillingen kunsthall og formidlingshall må forklares tydeligere fra Kultimathules side, mener leder for Trøndelag Bildende Kunstnere, Marit Flåtter.

– Både utgangspunktet for sammenslåingen og hvordan fordelingsnøkkelen mellom sektorene skal kunne fungere i praksis, er spørsmål jeg med flere mener ennå er ubesvart. I og med at det er styresmaktene og ABM som drifter Kultimathule, er det grunn til å følge nøye med slik at ikke samtidskunsten kommer dårligst ut, fortsetter hun.

Utforsker muligheter

Kjersti Lerseth, rådgiver i Trondheim kommune og medlem i prosjektgruppa for Kultimathule, understreker at kunsthallplanene fortsatt er på forprosjektstadiet. Ingen beslutninger er ennå tatt. Derfor har de invitert med seg representanter fra byens eksisterende kunstinstitusjoner i et rådføringspanel.

– I tillegg til en mulig samlokalisering av ABM-formidlingshall og kunsthall, vil koblingen mellom de to sektorene snarere foregå gjennom prosjekter knyttet til samfunnsrelaterte spørsmål. Et eksempel er samtidskunstneren Vibeke Jensen, som på oppdrag fra Kultimathule regisserte prøveprosjektet «Samtidslaboratorium 1» tidligere i år, forteller Lerseth.

Til tross for at Vibeke Jensens prosjekt var en god påvisning av samtidskunstens engasjement i samfunnsaktuelle spørsmål, frykter kritikerne denne typen føringer.

– Det ligger allerede for mange føringer på kunsthallens innhold. Det er svært uheldig om vi får et paradoks av en kunsthall uten integritet, styrt av politikernes bestilling snarere enn av et selvstendig kuratoriat, mener Marit Flåtter.

– Dersom kunsthallen blir en realitet, ønsker vi jo at folk med gode kvalifikasjoner vil søke seg dit. Det er de som må utforme institusjonens profil, uten strenge retningslinjer. Behovet er en autonom kunsthall, ikke bare et nytt visningsrom for institusjoner som trenger større plass.

Men planene for Kultimathule legger til rette for at kunsthallen også skal kunne fylle andre funksjoner:

– Det legges opp til at kunsthallen vil kunne vurderes brukt som arena når regionens museer har behov for å vise større utstillinger enn det de har rom for i nåværende lokaler, sier Kjersti Lerseth, og legger til at hallen skal kunne være et sted som også kan stå i sentrum for en større kunstfestival i byen.

Armlengdes avstand?

Madeleine Park, daglig leder ved Trøndelag Senter for Samtidskunst, trekker fram prinsippet om armlengdeavstand mellom styresmaktene og kulturlivet, som er formulert svart på hvitt i kulturloven for å «sikre at kulturlivet er uavhengig av politiske styresmakter når det gjelder kulturfaglig innhold».

– Hvem skal sette vilkårene for kunsthallens program? Det kan virke som om styresmakene i dette tilfellet glemmer sin lovpålagte avstand. Hva har man egentlig tenkt, hva er det som er bestilt? For oss som sitter i faggruppa er dette langt fra tydelig. Skal en tilsynelatende demokratisk prosess gi et skinn av å ha fagekspertisen med på laget? Flere av oss opplever ikke å bli brukt til det vi trodde vi var der for, sier Park.Hun uttrykker også usikkerhet rundt den lokale pengestrømmen:

– Vi ønsker oss flere kollegaer og «konkurrenter», og en kunsthall vil være en etterlengtet medspiller. Samtidig vil vi gjerne vite hvordan finansieringen skal foregå – vil den gå på bekostning av eksisterende institusjoner? Dette er ett av de mange ubesvarte spørsmålene i forbindelse med planene.

I januar skal høringsforslaget fra forprosjektet leveres til oppdragsgiver. Da blir det et politisk spørsmål hva som skal videreføres og hvordan.

– Når rapporten er levert, er også arbeidet over for faggruppa, som oppfordres av Kultimathule til å fortsette forumet på frivillig basis, sier Marit Flåtter, og avslutter:

– Dersom utredningen til slutt er forankret hos fagpersonene, kan jo dette være i enkeltaktørenes interesse. Hvis ikke er oppfordringen svært naiv. Har den lange forprosjektprosessen bare vært en obligatorisk vei til et svar som allerede lå i bestillingen? Det gjenstår å se.