≪Mørketidsutstillingen 2009≫ søker å skape en ramme for mørke fortellinger. Arbeidene til Robert Johansson, Jan Hakon Erichsen og Ulrika Pihlström åpner likevel opp for mer enn fortellinger med dystre endepunkter. Det er med utstillingen som med mørketiden i Nord-Norge; det er ikke mørket, men lyset som er mest fasinerende. I utstillingen fungerer overraskende sammenstillinger, ironi og antydende politisk kritikk som lyspunkter.

Tromsø Kunstforening befinner seg i lokalene som en gang ble bygget for å romme Tromsø Museum. Dette har Robert Johansson og Jan Hakon Erichsen gjort nytte av i sitt samarbeid der dyr gjennomgaende har hovedrollen. En diger blekksprut er malt opp på en av rommets kortvegger. Reingevir kjemper seg ut, eller holdes fast av mengder med maskeringsteip på en langvegg. I et hjørne har en utstoppet grevling blitt stroppet fast til en pappkasse. Når noen beveger seg i nærheten av kassen koples en bygningslampe på, kassen begynner å bevege seg og lyder fra det som kan hores ut som en støvsuger fyller rommet. Kunstnernes bruk av funne gjenstander og den overraskende sammenstillingen, både i enkeltverkene og mellom verkene, fører tanken til 1700- og 1800-tallets samlingskultur. Der skapte raritets- og naturaliekabinetter egne kunnskapssystemer, og gjenstandene selv stod sentralt. Det underfundige preget åpner opp for en rekke meningsdannelser og inviterer betrakteren til å ta aktivt del i utstillingen. Verket Rat King består av det som ser ut som en del av en vegg. Veggen er skrapt opp fra innsiden. Tittelen viser til et fenomen: Om rotter filtres sammen og ikke klarer å vikle seg fra hverandre, begynner de å fungere som en organisme, i stedet for a legge seg ned og dø. Dyrenes atferd danner råmateriale for menneskenes forståelser, myter og fabler om dem. Vi er redde for rotter, men er dette nok til at vi blir skremt av utstillingen? For meg virker Johansson og Erichsens arbeid ikke nødvendigvis aggressivt eller skremmende, det peker i stedet tilbake på menneskenes oppfattelse av dyrene, og således på menneskenes egen atferd. Det er dette som skremmer meg.

I Ulrika Pihlströms del av utstillingen, ≪Svart serie≫, frembringer det narrative grepet, i kombinasjonen mellom tekst og bilde, et overraskende moment. Bilder av tre drapsofre med tilhørende tekst skaper et fremtidsscenario. Det beretter om politikere som i sin egen tid lot vare å ta ansvar i forhold til miljøsporsmål på ulike vis blir drept rundt 2020. Jeg har tenkt på det for; hvordan vil var tids handlinger, eller ikkehandlinger, bli sett på i fremtiden? Vil vi bli stilt til ansvar for de valg vi gjør, eller ikke gjør, i fremtiden? I Philströms scenario er fienden ikke hverdagsmennesket. Hun ansvarliggjør i stedet en ikke identifisert maktelite. Gråtonene, de små formatene og en gjennomgående estetisk minimalisme i utstillingen, gjør kritikken antydende i stedet for pågående på tross av at fotografiene av drapsofrene er brutale og konkrete. Fremtidsscenariet gir mening til resten av arbeidene som i større grad skaper fragmenterte bilder av truet natur, og utagerende kultur. Fragmentene viser til oljeutslipp og klimaendring, bakteriebomber og losjer. Det politiske budskapet i Philströms arbeid sniker seg på betrakteren som går i dybden, og refleksjonen kan således fortsette på vei fra Tromsø Kunstforening. Spørsmålet er om arbeidet ved å skyve ansvaret over på en anonym maktelite holder seg selv for narr?

Det oppstar en ironi i møtet mellom Johansson, Erichson, og Pihlströms arbeider på Tromsø Kunstforening. Dyrene, som gjennom sin adferd og mytene som er skapt om dem virker truende og aggressive, fremtrer som ufarlige i kontrast til menneskets omgang med verden. Hvordan kan blekkspruter fra uante dyp og grevlinger i taket true oss mer enn var egen handlemåte? Jeg tror egentlig ikke de gjør det. Det ligger likevel en trygghet i å fastholde avstanden til dyrene, og redselen for dem.