Departementene reagerer

Dette valget falt ikke i god jord hos departementene.

– Etter at kunstplanen hadde blitt godkjent i KORO, informerte jeg den såkalte Kontaktgruppen, som blant annet består av den øverste byråkratiske ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet (LMD) og Fornyings- og administrasjons-departementet, om status i kunstprosjektet, sier Hilde Skjeggestad, kunstkonsulent og utval-gets leder.

– Dermed bølget motstanden over oss. Det ble reist kraftig kritikk både mot utelatelsen av norske kunstnere, og mot at kunstplanen ikke hadde norsk historie og nasjonsbyggingen som grunnpremiss. Noen fremholdt at hele prosessen burde startes på nytt, mens flertallet ville innlemme en eller flere norske kunstnere i konkurransen.

For å løse saken ba KOROs styre kunstutvalget om blant annet å vurdere muligheten for også å invitere en norsk kunstner. Kunstutvalget holdt imidlertid fast ved sitt, hvorpå LMDs representant, Heidi Garberg, valgte å trekke seg.

Etter hvert roet situasjonen seg, og konkurransen mellom de fem utvalgte kunstnerne ble avholdt som planlagt.

– Problemet var at departementsledelsen ikke hadde tatt inn over seg at ansvaret og beslutningsmyndigheten for kunstprosjektet, i følge statens egen ordning, ligger hos KORO, og ikke hos dem, kommenterer Skjeggestad.

– Men hvorfor tok de det uvanlige skrittet å overprøve utvalgets beslutning? Hvorfor så sterk motstand?
– Jeg er usikker på om det var valget av ikke-norske kunstnere som var problemet, eller om de snarere var nervøse for hva disse bestemte kunstnerne kunne komme til å levere. Hadde vi plukket ut noen de oppfattet som tryggere, ville nok også reaksjonene ha blitt annerledes.

Heidi Garberg, brukerrepresentanten fra LMD, som trakk seg fra kunstutvalget, bekrefter dette.

– Arbeidene disse kunstnerne hadde gjort før, lå veldig fjernt fra det jeg hadde forestilt meg som aktuelt for vårt prosjekt.

Kritiserer valget

Garberg undrer seg også over måten prosessen foregikk på.

– Vi hadde brukt masse tid på å analysere hvilke politiske områder departementene jobber med, som for eksempel kulturlandskap med fokus på miljø, fellesgoder og matsikkerhet, eller skogens funksjoner blant annet i klimasammenheng. Men når vi nærmet oss avslutningsfasen, opplevde jeg at disse aspektene likevel ikke ble tatt hensyn til.

Hun reagerte også på at det ikke ble mulig å invitere norske kunstnere.

– I kunstplanen var det forutsatt at kunsten skulle ha høy kvalitet, være på internasjonalt nivå, beskrive Norge i en internasjonal kontekst og reflektere dagens globale virkelighet. Men hvorfor skulle bare utenlandske kunstnere være i stand til å se Norge utenfra, eller kommentere Norges rolle i verden?

– I etterkant har jeg reflektert mye over måten ting skjedde på. Jeg satt som et likeverdig medlem i en arbeidsgruppe. Men når beslutningene skulle tas, hadde jeg ikke det referansegrunnlaget som skulle til for å kunne vurdere de seks eller syv kunstnerne konsulentene foreslo opp mot andre kunstnere som kunne være aktuelle. Av den grunn valgte jeg å stole på fagpersonene, og sluttet meg til flertallet i utvalget.

– Og så kom problemene? Hva skjedde?
– Toppledelsen i de to brukerdepartementene likte rett og slett ikke kunsten de utvalgte kunstnerne hadde gjort tidligere: Halve busser, halve fly, søppel plassert under et slags tak eller firkantede metallrammer. De lurte også på hvorvidt disse kunstnerne hadde forutsetning for å kommentere norske historiske og politiske sammenhenger, og fryktet det ville bli en inkonsistens mellom kriteriene utvalget hadde lagt til grunn og produktet man ville ende opp med.

– Men motstanden førte ikke til endringer?
– Nei. Og da ble det umulig for meg å forsvare det utvalget hadde kommet fram til.

Et tolerant system

Skjeggestad sier at hun har full forståelse for brukernes følelse av å «komme til kort» når de faglige valgene skal gjøres.

– Men selv om vi bruker tid på å informere og «lære opp», slik vi har gjort, er det et faktum at dette er vårt fagfelt, og ikke deres. Forøvrig synes jeg KORO har en jobb å gjøre i å klargjøre og tematisere brukernes og brukerinstitusjonenes rolle i kunstutvalgene.

Seniorrådgiver i KORO, Elisabeth Tetens Jahn, innrømmer at dette prosjektet støtte på noen problemer.

– Motforestillingene kom imidlertid fra kontaktgruppen til R6, som ikke direkte var involvert i utvalgets arbeid. Kunstplanen hadde blitt vedtatt med full konsensus, etter et års arbeid og grundige diskusjoner.

– Men er det kunstkonsulentene som i slike tilfeller har det siste ordet?
– Nei. Kunstkonsulentenes oppgave er å fremme ideer og utarbeide en kunstplan. Men ingenting kan gjennomføres uten at det er flertall i utvalget.

– I Kunstneraksjonen i 1974 var ett av kravene økt bruk av norske kunstneres arbeider, noe som ble imøtekommet gjennom opprettelsen av Utsmykkingsfondet i 1976. Dette hensynet har man gått bort i fra?
– KOROs oppdrag går fortsatt hovedsaklig til norske kunstnere. I de siste ti årene har vi imidlertid også invitert utenlandske kunstnere til å delta i konkurranser. For øvrig er R6 ikke et enestående tilfelle: Også på Nobels Fredssenter ble utelukkende utenlandske kunstnere invitert. Billedkunstner, og professor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), Jeannette Christensen, er likevel i tvil om det i tilfellet med R6 var en riktig avgjørelse.

– Dette blikket utenfra, som skal formidle sitt syn på oss, eller forholde seg til vår situasjon, kan lett bli overfladisk, gitt at dette er kunstnere som kun har vært her på kort besøk. Måten oppdraget er formulert på gjør det dessuten spesielt interessant for norske kunstnere. Det er sjelden man har signalbygg som R6 eller Fredssenteret til disposisjon, med mulighet til å gå inn i den typen problemstillinger. Så hvorfor ikke sidestille norske og utenlandske kunstnere og se hvilke situasjoner som oppstår? Å skille mellom det nasjonale og internasjonale på den måten synes jeg er kunstig, og undergravende for en selv.

Kunst i maktens midte

Så hvorfor valgte kunstutvalget utelukkende utenlandske kunstnere?

– Vi ønsket å omgå praksisen med å velge kunst av representativ karakter, der det norske viser seg fra sin beste side, sier Hilde Skjeggestad.

– Et annet aspekt var at hvis Norge vil være en internasjonalt fremtredende figur, burde vi også kunne gi utenlandske kunstnere en plass i regjeringskvartalene, i maktens midte.

– Ut i fra kunstplanen virket det på den ene siden som om kunstnere skulle se Norge innenfra, fra et nasjonalt ståsted, og på den andre siden utenfra, i et globalt perspektiv. Ville ikke norske kunstnere ha bedre forutsetninger for å kunne gjøre det?
– Utvalget ønsket arbeider som gjerne var kritiske til det norske systemet, eventuelt tok opp i seg andre større politiske temaer i vår tid. Siden kunstnerne bor og arbeider innenfor en annen kontekst enn den norske, var vi selvfølgelig klar over at det var grenser for hvor langt inn i materien de kunne komme. Vi håpet imidlertid de kunne ta opp problemstillinger de likevel arbeidet med i sine egne kunstnerskap, men som også kunne være relevante for norske forhold, ikke minst når det gjelder Norges globale engasjement, og forsøket på å briljere som en sterk og god politisk aktør.

– I hvilken grad klarte de det?
– Med unntak av Do Ho Suhs vinnerprosjekt Grass Roots Square; klarte de det i mindre grad enn vi hadde håpet.

– Det som skinner gjennom i forslagene de leverte, er at for mange er Norge rene skjære himmelen. Våre problemer er krusninger på overflaten, sammenlignet med hva man bakser med i andre deler av verden. Så lysten til at andre skal kritisere oss, og fortelle oss at vi likevel ikke er så fantastiske som vi tror, er nok sterkest hos oss. Av den grunn kan det nok være riktig at norske kunstnere, som kjenner Norge fra en annen side, ville vært mer kritiske. Om prosjektet dermed ville blitt bedre eller viktigere, er likevel ikke gitt.

Relaterte artikler:

Grasrotas kraft