Arkitektonisk tilbakeholdenhet

Vinnerutkastet minner om verk Do Ho Suh har gjort tidligere. I Floor holder en uhorvelig mengde bittesmå menneskeskikkelser en glassplate oppe. I Karma trår to enorme føtter på miniatyrfigurer tett i tett plassert på et gulv.

– Prosjektet i R6 lå i min gate. Jeg trengte ikke å skape noe fullstendig nytt, sier Do Ho Suh.

– Men i Grass Root Square virker figurene mer individuelt utformet enn i de øvrige verkene?
– Ja, de er mer detaljerte. En annen forskjell er at de andre prosjektene ikke er stedsspesifikke. De henvender seg ikke til en bestemt kultur. Grass Root Square springer derimot ut i fra en helt spesifikk norsk kontekst.

– Ifølge kunstplanen ønsket utvalget seg et verk som tok opp spørsmål knyttet til makt, demokrati eller politisk historie, og som gjerne hadde en kritisk innfallsvinkel. I hvilken grad var det mulig for deg å imøtekomme dette ønsket?
– Jeg ville ikke følt meg komfortabel med å komme til Norge og gi en kritikk av den norske kulturen uten egentlig å kjenne den. Det ville vært kunstig å tilnærme seg problemstillingen på den måten. Men som mennesker har vi noe til felles. En utenlandsk kunstner kan tilby et annet perspektiv på en bestemt kontekst enn de som relaterer seg til den fra dag til dag. Med det som utgangspunkt utarbeidet jeg et forslag som på ulike vis berørte kunstutvalgets ambisjoner og ønsker.

– På hvilken måte?
– Jeg vet ikke hvor eksplisitt det framtrer, men jeg prøvde å ta de fysiske og historiske forutsetningene i betraktning, og snevre dem inn. I Norge er den sosialdemokratiske ideen reflektert i regjeringsbyggenes utforming, både når det gjelder farge- og materialvalg. Det er en tradisjon for et visst måtehold, en viss tilbakeholdenhet. Så i stedet for å designe noe vertikalt og monumentalt, slik man ofte gjør i offentlige kunstprosjekter, bestemte jeg meg for å ta utgangspunkt i plassens helling, og skape noe horisontalt og lavmælt, som man ved første øyekast nesten ikke får øye på.

Et transportabelt hjem

De arkitektoniske referansene Do Ho Suh bruker er åpenbare. Han har laget transportable hjem i nylon og stål, alle helt nøyaktige kopier av leiligheter han har bodd i. Og i serien Fallen Star har han på ulike måter latt en modell av det koreanske huset han vokste opp i kollidere med leilighetskomplekset han flyttet inn i, i USA. I de overskårede boligene ser man sofaer, bord, bøker, lysestaker, kjøkkenredskaper og klær - alt minutiøst utført i liten skala.

– Mitt kunstnerskap har sitt utspring i min interesse for rom: Hva er størrelsen på det personlige rommet, eller på det rommet som gjør deg til en person? I mine første arbeider tok jeg utgangspunkt i påkledning. Klær, spesielt uniformer, ikke bare definerer kroppen din fysisk, de uttrykker også din identitet. Samtidig representerer de det minste rommet vi som personer relaterer oss til, mens arkitekturen representerer det største.

– Tankene rundt det personlige rommet oppstod da jeg flyttet til USA på begynnelsen av 1990-tallet. Den koreanske kulturen er forholdsvis homogen. Fra 1960-tallet og utover var landet styrt av et undertrykkende militærregime. Da jeg ankom USA begynte jeg å stille spørsmål jeg ikke hadde vært i stand til å stille tidligere, og som utfordret sannheter jeg aldri trodde skulle utfordres. For meg var det radikalt, å prøve å se meg selv utenifra, å kople meg fra meg selv, mine forutsetninger og min kultur, og å begynne å sammenlikne. Å ha den distansen til meg selv var ikke mulig da jeg bodde i Korea.

Bro over Stillehavet

Ideen om hjemlandet gjentas i ett av hans nyeste, ennå ikke ferdigstilte prosjekter. Her vil han bygge en bro over Stillehavet, fra USA til Korea, med et hus plassert på midten – et prosjekt han i samarbeid med eksperter på området nå er i ferd med å utarbeide de tekniske spesifikasjonene til.

– Som kunstner fantaserer jeg alltid om «den andre siden». Kunst er viktig. Men å bygge broer eller konstruere transportmidler er viktigere. Det fascinerer meg at det er mulig å fly over Stillehavet, og lande trygt et annet sted. Sammenliknet med slike ting, føler jeg meg liten. Kunsten er uten ansvar. Det er kanskje det som skiller den fra alt annet i verden.

– Ansvar eller ikke – i dine verk synes du å ha en stor hang til presisjon, både når det gjelder det tekniske forarbeidet og den endelige, ytterst sobre, detaljeringen. På den måten er det som om konstruksjonene overskrider sin egen materialitet og får et skjær av noe immaterielt, overjordisk?
– Det er nok en åndelig kvalitet i dem. Det tror jeg. Jeg kan ikke forklare det ytterligere.

– Men det er ikke slik at jeg er besatt av detaljer. Jeg stopper på det punktet hvor jeg synes prosjektene er tilstrekkelig presise. Når det gjelder broprosjektet, prøver vi å samle så mye informasjon som mulig, og inkorporere det i verket. Men det er bare et fantasiprosjekt. Broen skal ikke bygges. Men forarbeidet, og detaljene i det, vil gi et inntrykk av at prosjektet er virkelig godt underbygget.

Grasrotas kraft

– Tilbake til Grass Root Square: På ett vis opplever jeg at ditt prosjekt kan betraktes i forlengelse av den norske demokratiske utsmykkingstradisjonen. Eksempelvis hedrer skulpturene på plassen utenfor Oslo Rådhus ikke makthaverne, men dem som var med på å oppføre bygget, nemlig snekkeren, steinbryteren, mureren og håndlangeren. Så også i ditt prosjekt?
– Men var ikke kunsten i og utenfor Rådhuset en slags propagandistisk kunst, laget for å feire norsk historie? Figurene er idealiserte, og står på en pidestall. I mitt prosjekt er pidestallen tatt vekk. Det verken forskjønner, glorifiserer eller idealiserer Norge, men viser folk som befinner seg i forskjellige situasjoner, og som kunne vært hvem som helst.

Mørk historie

Suh trekker linjen fra Grass Root Square til en konkurranse universitetet i North Carolina inviterte ham til å delta i for noen år siden.

– Universitetet har en mørk historie, knyttet til den amerikanske borgerkrigen. Det er fortsatt sterke spenninger mellom svarte og hvite. Da konkurransen om å lage et minnesmerke ble utlyst, var tanken å hylle slavene som bygget universitetet for tohundre år siden.

Suhs forslag, som vant konkurransen, var et stort steinbord, båret av slavefigurer. Da bordet ble realisert, og plassert rett foran en heroisk statue av en konføderal soldat som kjempet på slavestatenes side, utløste det imidlertid sterke reaksjoner.

– Mange svarte mener at verket er en fornærmelse av deres forfedre. Men hvorfor skal det å minnes og ære noen bety det samme som å sette dem opp på sokkel? Å knele er mer respektfullt enn å se opp på en pidestall. Jeg synes figurene blir mer poengterte når de står på bakken. De viser den makten grasrota, folket, har. Det man putter opp på en sokkel skal en eller annen gang falle, det vet vi fra de østeuropeiske landene. Men det som befinner seg på bakken, faller ikke.

– Men det kan begraves i skitt?
– I Korea sier vi at gress aldri dør. Det kommer alltid tilbake. I det ligger grasrotas kraft.

Relaterte artikler:

Hvem skal snakke på vegne av oss?