Kulturlivet lykkes dårlig på nettet, hevder forfatter og formidler Eirik Newth i Temaspalten til denne utgaven av Billedkunst. Han påpeker at norske kulturinstitusjoner glimrer med sitt fravær på alle lister over de mest besøkte nettstedene i Norge, og at bildet er det samme på de stadig viktigere nettmediene som Twitter og Facebook: «Jeg blir ikke flattert, men forstemt av at det er nesten fire ganger så mange som følger meg på Twitter enn som følger Nasjonalmuseet», skriver Newth.

Billedkunst har derfor utført en uhøytidelig undersøkelse av norske kunstmuseers spor i de sosiale nettsamfunnene, og fant bare fem norske kunstmuseer representert på det toneangivende nettsamfunnet Twitter: Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Kistefos Museet, Munch-museet, Nasjonalmuseet og Sørlandet Kunstmuseum. I skrivende stund ligger @astrupfearnely på topp og har 1390 personer som følger dem, @nasjonalmuseet har 769, @ themunchmuseum har 460, @ skmuseum har 39, og @ KistefosMuseet ligger på bunn med bare 21 følgere.

– Vi er veldig klar over at vi er helt i startgropa når det gjelder sosiale medier, men vi har et veldig bevisst forhold til det og vi kan bare bli bedre, sier Tom Klev, nettredaktør ved Nasjonalmuseet.


Å bruke tilstedeværelsen

Med unntak av Astrup Fearnley, har museene liten eller ingen interaksjon med andre brukere på Twitter, men bruker tilsynelatende nettsamfunnet som en slags annonseringsplattform eller publiseringsplattform for korte pressemeldinger.

– Personlig misliker jeg når institusjoner bare bruker Twitter til ren markedsføring, og det virker som om toleransen for dette generelt er lav blant twitrere. Utfordringen vår er å finne vår egen stemme, sier Klev.

Nasjonalmuseet benytter seg primært av Facebook og skal snart lansere en ny og mer brukervennlig hjemmeside, og Klev håper på å bli bedre og bredere på Twitter:

– Men det ligger en stor jobb internt i å få de ansatte til å bli med på bruken av nye kanaler. Det er den klassiske dannelsestanken som er i endring her, og graden av publikumsinvolvering dette medfører er uvant for institusjoner som våre.

At Eirik Newth har flere fans enn Nasjonalmuseet på Twitter tar han imidlertid ikke så tungt.

– Det er ikke unaturlig at en web 2.0-ekspert møter kjernepublikummet sitt på Twitter i større grad enn hva et museum foreløpig gjør. Dessuten er det helt klart enklere for enkeltpersoner å få stor oppslutning, sier han.

Dette er Gunhild Varvin, kommunikasjonsansvarlig ved Henie Onstad Kunstsenter, enig i. Hun mener institusjoner og personer har helt ulike roller og må kommunisere på ulik måte i sosiale medier.

– Det er veldig vanskelig for en institusjon å være personlig, slag- kraftig og humoristisk på Twitter, sier hun.


Må samarbeide med kunstnerne

Henie Onstad er representert med egen blogg og er på Facebook og YouTube, men har ennå ikke debutert på Twitter. Varvin mener de sosiale mediene først og fremst er gode verktøy for kunstnere. Hun mener man som institusjon derfor må samarbeide med ulike involverte aktører for å generere treff i de sosiale mediene, noe Henie Onstad forsøker å gjøre gjennom You Tube-kanalen

– Dette kan vi få til fordi kunstnere syns det er interessant å være med, og fordi vi kan bruke kunnskapsrike kuratorer som forteller om utstillingene i videoene. Responsen på dette tilsier at vi skal fortsette også i fremtiden, forteller Varvin.

Hun opplever imidlertid lite diskusjon med publikum gjennom Facebook, til tross for at gruppen deres har over 2000 medlemmer:

– Slik jeg ser det har ikke Facebook som sosialt medium blitt en diskusjonsarena, slik forskere i forkant hadde ventet. Snarere er det et svært godt verktøy for å dele korte kommentarer, oppdateringer, bilder, video og artikler. De tyngre diskusjonene finner vi andre steder.


Stor skepsis

Hanne Beate Ueland, kurator ved Astrup Fearnley, mener årsaken til at de har klart å samle noe mer oppmerksomhet på Twitter enn de øvrige norske museene, har sammenheng med at de er flinke til å ha en aktiv dialog med de som følger dem, og at de deler informasjon som går litt over det som blir formidlet i pressemeldingene.

– Når en fra museet har vært kurer for et kunstverk legger vedkommende gjerne ut litt informasjon om dette, og vi setter pris på de kommentarene og tilbakemeldingene vi får, forteller Ueland.

Hun tror årsaken til norske kunstmuseers få fremstøt på nett skyldes frykten for å tråkke feil:

– Jeg tror det er en frykt for å blande kortene i fagmiljøene.
Kommunikasjonsoppgavene havner hos én informasjonsarbeider, og da blir det ikke levende nok til å være interessant for andre brukere, sier hun.
Frøydis Høyland Svisdahl, fylkesformidler ved Stiftinga Sunnmøre Museum og web 2.0-entusiast, har nylig avsluttet et kurs i sosial mediestrategi for alle museumsansatte i Møre og Romsdal, med midler fra ABM-utvikling. Hun sier bibliotekene helt klart har kommet museene i forkjøpet, men at det nå er i ferd med å skje mye innenfor museumssektoren:

– Kulturinstitusjonene henger etter, ja, men ikke fordi man ikke syns det er viktig. Det viktigste er å være oppsøkende og skaffe seg kunnskap; få museumsansatte til å bidra med aktivitet på hjemmesiden, blogger og Twitter, de typiske tjenestene. Det handler om å få dem med, sier Svisdahl og legger til at en forutsetning for å lykkes i de nye kanalene, er at også museumsledelsen er med:

– Dersom ikke også ledelsen sitter med kunnskap og forståelse for dette, vil det gjenspeile seg i satsingen. At ledelsen er med vil gjøre det lettere å få gjennomslag i hele institusjonen, legitimere tidsbruken og ikke minst få laget en sosial mediestrategi.