|
I øyeblikket 2-2010
Ingvill Henmo, 23.03.2010, No.2
Vanna Bowles, aktuell med separatutstillinger i Angelika Knäpper Gallery,
Stockholm, og Hordaland Kunstsenter, Bergen.
– Du har nettopp avsluttet utstilling ved Østfold
Kunstnersenter og skal snart vise arbeider både i
Stockholm, Bergen og på Hamar. Hva arbeider du
med for tiden?
– Jeg arbeider hovedsakelig med tegning, men
forsøker hele tiden å bryte opp forventningene til
hva tegning kan være. Før arbeidet jeg mest ut fra
filmstills. I det siste har jeg arbeidet ut fra gamle
familiefoto. Det gjør at inntrykket blir mer direkte
og mindre teatralt. Det er ikke mine egne
familiebilder, men man kan få inntrykk av at det er
en virkelig familiehistorie som fortelles. Man får
følelsen av å titte inn i en privat verden.
– Hvordan kom motivskiftet fra filmstills til
familiebilder?
– Etter min siste separatutstilling i 2008 kjente meg
ferdig med filmstillsene, og det tok lang tid før jeg
kom i gang med å jobbe igjen. Jeg måtte finne en ny
inngang. Så kom jeg over noen merkelige familiefoto
på nettstedet eBay. Jeg lengtet etter å bli litt mer
personlig på et vis, og her var det noe. For meg er
letingen etter et materiale en viktig del av prosessen.
Jeg starter ikke ut fra ingenting, jeg må ha noe å se
på som trigger meg.
– Det er ofte forholdet mellom personene i bildet
som opptar deg?
– Det er viktig for meg å få fram en psykologisk
spenning. Som når man ser på private foto, undrer
man: Hvem er dette? Hva har skjedd med denne
personen? Hvorfor står hun på den måten? Hva slags
miljø befinner hun seg i? Man opplever at det er mer
i bildet enn det man ser, at det ligger noe under. Det
er en slags historie.
– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger opptar
deg?
– Spørsmål som engasjerer meg i kunstpolitikken, er
gjerne de samme som engasjerer meg i større
politiske sammenhenger. Maktkonsentrasjon er
iblant et problem i kunstverdenen. Enkelte
institusjoner får for mye makt. I Norge får ofte et par
institusjoner all makt. Det er bedre med flere topper
og flere viktige aktører.
– Tenker du på sammenslåingene av museer og
kunsthøgskoler?
– Nei, det siste jeg ble opprørt over var faktisk OCA
(Office of Contemporary Art). Denne institusjonen
sitter på mange midler, og for yngre kunstnere som
vil ut i verden er det ikke noen alternative
institusjoner å henvende seg til. I OCA er det et
problem at samme leder sitter i flere år. Mange er
redde for å være kritiske til OCA i engstelsen for å
miste støtte, men man må jo kunne være kritisk, uten
at det skal gå utover ens karriere.
– Hvilke utstillinger har gjort inntrykk på deg i det siste?
– Bjarne Melgaards utstilling på Astrup Fearnley var
veldig morsom å se, og mest inntrykk gjorde Black
Metal-rommet. Mange kunstnere har et stort trykk
og velter ting ut av seg, men hos Melgaard har
aggressiviteten en retning.
– Hvilke kunstnere er du interessert i?
– Jeg har stor respekt for kunstnere som er brutalt
oppriktige og ærlige, som blottlegger sitt privatliv og
samtidig får det til å bli kunst. Nan Goldin og Claude
Cahun anvender, på samme måte som Melgaard, seg
selv i arbeidene.
– Jeg kan kjenne meg igjen i William Kentridges
måte å utvide tegningen på. Det lekne blandet med
det alvorlige, hvordan han har arbeider organisk og
fysisk med kullet og samtidig trekker inn
virkeligheten. Og fra min egen generasjon fascinerer
Nathalie Djurberg meg formalt, hvordan hun
kombinerer det estetiske med det brutale, blodige.
– Hvilke andre kulturelle uttrykk opptar deg?
– Vegard Vinge og Ida Müllers 20-timers forestilling
Vildanden er en av mine største kunstopplevelser.
Veldig visuelt teater, og en brutal historie som tester
alles grenser. Mange syntes det var mye lyd, men jeg
syntes de visuelle inntrykkene var ennå sterkere.
– Jeg leser mye skjønnlitteratur, som Per Olov
Enquist og J. M. Coetzee. Nå holder jeg på med
Foucaults Galskapens historie. Jeg leste en bok som
heter Hallucinating Foucault av Patricia Duncker,
som er gjennomsyret av Foucaults tanker og teorier.
Derfor forsøker jeg nå å lese litt av Foucault.
– Ellers er det mye musikk. Jeg hører gjerne
veldig mye på én artist i en periode. Jeg «hetslyssnar»
til jeg ikke orker mer av den. For tiden går det i
Diamanda Galás. Også hører jeg på Imogen Heap.
Hun er veldig britisk og litt Kate Bush-aktig.
|