– Du har nettopp avsluttet utstilling ved Østfold Kunstnersenter og skal snart vise arbeider både i Stockholm, Bergen og på Hamar. Hva arbeider du med for tiden?
– Jeg arbeider hovedsakelig med tegning, men forsøker hele tiden å bryte opp forventningene til hva tegning kan være. Før arbeidet jeg mest ut fra filmstills. I det siste har jeg arbeidet ut fra gamle familiefoto. Det gjør at inntrykket blir mer direkte og mindre teatralt. Det er ikke mine egne familiebilder, men man kan få inntrykk av at det er en virkelig familiehistorie som fortelles. Man får følelsen av å titte inn i en privat verden.
– Hvordan kom motivskiftet fra filmstills til familiebilder?
– Etter min siste separatutstilling i 2008 kjente meg ferdig med filmstillsene, og det tok lang tid før jeg kom i gang med å jobbe igjen. Jeg måtte finne en ny inngang. Så kom jeg over noen merkelige familiefoto på nettstedet eBay. Jeg lengtet etter å bli litt mer personlig på et vis, og her var det noe. For meg er letingen etter et materiale en viktig del av prosessen. Jeg starter ikke ut fra ingenting, jeg må ha noe å se på som trigger meg.
– Det er ofte forholdet mellom personene i bildet som opptar deg?
– Det er viktig for meg å få fram en psykologisk spenning. Som når man ser på private foto, undrer man: Hvem er dette? Hva har skjedd med denne personen? Hvorfor står hun på den måten? Hva slags miljø befinner hun seg i? Man opplever at det er mer i bildet enn det man ser, at det ligger noe under. Det er en slags historie.
– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger opptar deg?
– Spørsmål som engasjerer meg i kunstpolitikken, er gjerne de samme som engasjerer meg i større politiske sammenhenger. Maktkonsentrasjon er iblant et problem i kunstverdenen. Enkelte institusjoner får for mye makt. I Norge får ofte et par institusjoner all makt. Det er bedre med flere topper og flere viktige aktører.
– Tenker du på sammenslåingene av museer og kunsthøgskoler?
– Nei, det siste jeg ble opprørt over var faktisk OCA (Office of Contemporary Art). Denne institusjonen sitter på mange midler, og for yngre kunstnere som vil ut i verden er det ikke noen alternative institusjoner å henvende seg til. I OCA er det et problem at samme leder sitter i flere år. Mange er redde for å være kritiske til OCA i engstelsen for å miste støtte, men man må jo kunne være kritisk, uten at det skal gå utover ens karriere.
– Hvilke utstillinger har gjort inntrykk på deg i det siste?
– Bjarne Melgaards utstilling på Astrup Fearnley var veldig morsom å se, og mest inntrykk gjorde Black Metal-rommet. Mange kunstnere har et stort trykk og velter ting ut av seg, men hos Melgaard har aggressiviteten en retning.
– Hvilke kunstnere er du interessert i?
– Jeg har stor respekt for kunstnere som er brutalt oppriktige og ærlige, som blottlegger sitt privatliv og samtidig får det til å bli kunst. Nan Goldin og Claude Cahun anvender, på samme måte som Melgaard, seg selv i arbeidene. – Jeg kan kjenne meg igjen i William Kentridges måte å utvide tegningen på. Det lekne blandet med det alvorlige, hvordan han har arbeider organisk og fysisk med kullet og samtidig trekker inn virkeligheten. Og fra min egen generasjon fascinerer Nathalie Djurberg meg formalt, hvordan hun kombinerer det estetiske med det brutale, blodige.
– Hvilke andre kulturelle uttrykk opptar deg?
– Vegard Vinge og Ida Müllers 20-timers forestilling Vildanden er en av mine største kunstopplevelser. Veldig visuelt teater, og en brutal historie som tester alles grenser. Mange syntes det var mye lyd, men jeg syntes de visuelle inntrykkene var ennå sterkere. – Jeg leser mye skjønnlitteratur, som Per Olov Enquist og J. M. Coetzee. Nå holder jeg på med Foucaults Galskapens historie. Jeg leste en bok som heter Hallucinating Foucault av Patricia Duncker, som er gjennomsyret av Foucaults tanker og teorier. Derfor forsøker jeg nå å lese litt av Foucault. – Ellers er det mye musikk. Jeg hører gjerne veldig mye på én artist i en periode. Jeg «hetslyssnar» til jeg ikke orker mer av den. For tiden går det i Diamanda Galás. Også hører jeg på Imogen Heap. Hun er veldig britisk og litt Kate Bush-aktig.