Men i «tilfellet Munch-museet» finnes gode grunner til å gjøre nettopp det. Historien om etableringen av det nye museet er vel verdt et kritisk, tilbakeskuende blikk, som et case study i kommunal institusjonsbygging.

La oss begynne med det som kanskje er den enkleste brikken i puslespillet av hendelser, uttalelser, vedtak og innspill, som har ledsaget byggingen av den nye museumsetaten: Nemlig prosessen med å finne ny museumsdirektør. Det var en prosess kulturbyråd Torger Ødegaard ikke tok lett på. Til Aftenposten (29.1.10) uttalte han: «Nå skal vi bruke tre milliarder på nytt hus, og har store ambisjoner om å lage et nytt museum (…). Derfor ønsker vi å rekruttere en av de beste lederne vi kan få».


Direktørprosessen

Mens Nasjonalmuseet i arbeidet med å finne ny direktør opprettet et ansettelsesutvalg, overlot Oslo kommune direktørjakten til ISCO Group – et headhuntingfirma som ifølge selvpromoteringen på selskapets hjemmesider er «Norges fremste fagmiljø innen executive search; rekruttering og utvelgelse av toppledere».

Valget om å overlate hele jobben til et konsulentfirma bidro til at ansettelsesprosessen ble mindre åpen enn for eksempel den på Nasjonalmuseet. En ansettelseskomité som består av navngitte medlemmer må stå til rette for sine valg, og deres synlighet gjør det lettere for offentligheten å påvise tilfeller av nepotisme og inhabilitet. Dette har Oslo kommune ikke måttet forholde seg til.

Sentrale aktører i kunstfeltet kan fortelle at de er blitt ringt opp av ISCO Group, og bedt om å vurdere kvalifikasjonene til søkerne til direktørstillingen på Munch-museet. Disse informantene utgjør en høyst uoffisiell ansettelseskomité som er tilfeldig sammensatt, ugjennomsiktig og har i verste fall kunnet anbefale eller fraråde venner til stillingen.

I slutten av januar kunne Aftenposten melde at Kulturetaten via ISCO jaktet «verden rundt» på ny Munch-direktør (29.1.10). I ettertid kan man lure på hvor reell letingen etter tunge, internasjonale kandidater egentlig var. Som Clemens Bomsdorf, Norden-korrespondent i The Art Newspaper påpekte i Museumsnytt (6.5.10), hadde Oslo kommune en relativt smal forståelse av begrepet internasjonal: Stillingsannonsen ble bare publisert i to land utenfor Norge, nemlig Danmark og Sverige. I tillegg kom det faktum at søknadsfristen var lovlig kort. Mulige internasjonale søkere hadde kun én måneds tid til rådighet for å overveie om de skulle søke seg til en museumspost i Norge.


Organisasjonsmodellen

Hva slags organisasjon er det så den nye museumsdirektøren blir satt til å lede? Inntil i fjor var Munch- og Stenersenmuseet en del av Kulturetaten. For å skape en mer autonom institusjon tok kulturbyråd Ødegaard sist høst initiativ til å løsrive de to museene fra kulturetaten, og føre dem sammen i en egen etat som skulle hete Munch-museet. Denne nye museumsetaten skulle som Aftenposten meldte i vinter (29.1.10), «rapportere direkte til byråden for kultur i Oslo, ikke som tidligere til direktør for kulturetaten, Gro Balas, og direktør for kommunens kunstsamlinger, Lise Mjøs».

Kort tid etter at vedtaket om å etablere en ny og fristilt etat var fattet, utarbeidet kommuneledelsen et nytt organisasjonskart. På det nye organisasjonskartet var det tegnet inn en helt ny toppstilling; en avdelingsdirektør som skulle stå rett under museumsdirektøren i organisasjonshierarkiet. Og i begynnelsen av mars ble oppgavene til den nye museumsdirektøren og den nye avdelingsdirektøren lagt frem. Museumsdirektøren skal ifølge denne planen lede etatens samlede faglige, økonomiske og administrative virksomhet, mens avdelingsdirektøren skal være rådgiver for direktøren i kunstfaglige spørsmål. I tillegg skal hun eller han «avhengig av direktørens behov» lede museets faglige medarbeidere innenfor forvaltning, formidling og forskning, samt jobbe med utvikling av det nye museumsbygget og museumsinstitusjonen.

Den nye avdelingsdirektøren er tilsynelatende tenkt å fungere som en slags visedirektør, for oppgavene som inngår i stillingsbeskrivelsen sammenfaller med oppgavene til museumsdirektøren på en rekke punkter.

Denne nye organisasjonsmodellen ble oppsiktsvekkende nok vedtatt, til tross for sterke innsigelser fra de ansattes tillitsvalgte. For å synliggjøre sin motstand insisterte de tillitsvalgte på en protokolltilførsel der de anførte at den nyopprettede avdelingsdirektørstillingen var «et lite hensiktsmessig ledd», og at de «eksisterende lederne ved (...) fagavdelingene ville ivareta det faglige ansvaret på en god nok måte».


Bekymringsmeldingen

Avdelingsdirektørstillingen ble imidlertid opprettholdt, og i vår ble Mjøs tilvist stillingen. I ettertid kan det se ut til at det var «ansettelsen» av Mjøs som var den utløsende faktoren som fikk 41 av totalt 60 ansatte ved Munch- og Stenersenmuseet til å skrive under på en bekymringsmelding, siden meldingen kom kort etter at nyheten om Mjøs’ tiltredelse var blitt kjent. Denne bekymringsmeldingen var stilet til kulturbyråd Ødegaard, kommunaldirektør Bente Fageli og leder av bystyrets kulturkomité Knut Erik Lindsjørn.

I meldingen skrev de ansatte at de så med «dyp bekymring» på at sentrale stillinger var blitt besatt før den nye direktøren var på plass. Dette ville legge sterke føringer på driften av museet, og gjøre det vanskelig for den nye museumsdirektøren å forme institusjonen. De ansatte stilte også spørsmål ved behovet for en visedirektørstilling, siden «ansvarsområdet for stillingen som avdelingsdirektør er nærmest identisk med direktørens».

Professor i kunsthistorie ved Univeristetet i Oslo, Øivind Storm Bjerke, synes å støtte de ansatte da han kommenterte bekymringsmeldingen i Klassekampen (13.3.10): «Det blir feil å lage strukturer før den nye lederen er på plass». Det museet trenger, er en museumsdirektør som er lojal mot de politiske ambisjonene for museet. Vedkommende burde derfor ikke «vingeklippes av byråkratiet» allerede før hun eller han har tiltrådt stillingen, konkluderte Storm Bjerke.


Dårlig ledelse?

Mye tyder imidlertid på at uroen til de ansatte ikke bare dreier seg om den økte byråkratiseringen som den nye «visedirektørstillingen» innebærer, men at man også stiller seg tvilende til om Mjøs er kvalifisert for jobben. I bekymringsmeldingen understrekes det at: «Det er avgjørende at alle stillinger i MUM (Munch-museet) blir klart definert i forhold til konkrete funksjoner og behov», og «at stillingene blir besatt av personer med faglige kvalifikasjoner».

Etter bekymringsmeldingen ble de ansatte innkalt til et møte i Kulturetaten som skulle kartlegge bakgrunnen for frustrasjonen. Selv om de kom til orde under møtet, er det vanskelig å finne spor av de ansattes innspill i møtereferatet som fremstår som en monologisk forsvarstale for etatsledelsens arbeid. Av referatet fremgår det imidlertid at medarbeiderne som hadde signert bekymringsmeldingen fikk refs for ikke å ha gått tjenestesvei, og for å ha bidratt til «betydelig negativ presseomtale» av Munch-etaten.

Allerede i fjor tok Lotte Sandberg i Aftenposten (9.12.09) opp Mjøs’ krav om å få en topplederstilling i den nye Munch-etaten. Sandberg stilte da det prinsipielt viktige spørsmålet om enkeltpersoners krav skulle komme foran institusjoners behov. Og hun fortsatte: «Både ved Munch-museet og Nasjonalmuseet er det tidligere feil som nå skal rettes opp. Men dersom omorganiseringer og nye organisasjonsstrukturer ved våre viktigste museer er låst på forhånd, smuldrer de opp allerede i startgropen».


Svak politisk styring?

Spørsmålet er om den nye Munch-etaten innebærer den fornyelsen kulturbyråd Ødegaard har ønsket seg. Det man kan si med sikkerhet er at byrådens manglende evne til å ta innover seg og gjøre noe med de ansattes bekymringer, har skapt et ledelsesmessig minefelt i den nye etaten.

Den nye direktøren står foran en rekke utfordringer: For det første må vedkommende gå i dialog med de ansatte og ta misnøyen som per i dag synes å finnes i organisasjonen, på alvor. For det andre må han eller hun forholde seg til en organisasjonsstruktur der museumsdirektøren og avdelingsdirektøren har overlappende mandater, og der ansvarslinjene er uklare. Nåværende avdelingsdirektør Mjøs har også søkt på den nye direktørstillingen. Går den til en av de andre søkerne, sitter man igjen med en situasjon der museets to toppledere skal samarbeide etter å ha konkurrert om den samme direktørstillingen. Kulturbyrådens svake styring med byggingen av den nye etatsstrukturen duker med andre ord for en rekke konflikter på Munch-museet også i fremtiden.

Inntrykket man sitter igjen med, er at den politiske ledelsen i Oslo kommune ikke synes å ha hatt noen klar visjon om hvordan strukturen i denne kulturelle storsatsingen egentlig skulle se ut. Ledelsesproblematikken er nemlig bare ett av flere problemer som fortsatt ligger uløst. Politikerne har blant annet ikke gitt noe klart svar på hvordan de har tenkt å samordne de to tidligere enhetene Munch- og Stenersenmuseet.

Clemens Bomsdorf satte i siste nummer av Museumsnytt (6.5.10) spørsmålstegn ved om Norge egentlig er interessert i Munchs kunst, eller om det først og fremst er markedsføringseffekten som har gjort at Oslos politikere plutselig har oppdaget Munch, og ivrer for et storslått Munch-museum i Bjørvika. Den vaklende politiske styringen med byggingen av den nye etaten, gjør ikke spørsmålet mindre aktuelt.


Kommentaren er skrevet av Ingvild Krogvig. Hun er kunsthistoriker fra Universitetet i Oslo, med en master om norsk konseptkunst på 1970-tallet. Hun jobber for tiden som frilansskribent.