Annonsere | Bidragsytere | Om Billedkunst | Kontakt | Personvern | Oversikt
10.09.2010
Les i Billedkunst
I år har Oslo-kunstnarar fått 58,7 prosent av stipenda, til tross for at dei berre har 44,4 prosent av søknadene. Kva er årsakene til skeivdelinga? Og er det eit problem?
Forsiden / NBK / Forrige | Neste
Kommentar & Debatt 4/2010
22.06.2010, No.4
Staten Israel – kulturboikott eller dialog?

Foreningen Norske Grafikere (NG) sendte i 2009 inn et vedtaksforslag til Norske Billedkunstneres landsmøte om kulturboikott av staten Israel. Landsmøtet forkastet forslaget til boikott, men vedtok Unge Kunstneres Samfunds tekst: «Opprop mot staten Israels overgrep». Et argument mot boikott var at denne kunne ramme opposisjonelle krefter i Israel.

En tid etter NBKs landsmøte ble en rekke kuratorer fra sentrale offentlige kunstinstitusjoner i Norge invitert av staten Israel til besøk og kulturelt samarbeid. Deltakerne på Israel-turen var tilknyttet de store kunstinstitusjonene Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley-museet, Sørlandets kunstmuseum, UKS, F 15 og Oslo Kunstforening. Foruten israelsk UD, bidro Norsk kulturråd og Fritt Ord til samarbeidsprosjektet Norge-Israel. Et resultat av turen var utstillingen «Stop Making Sense» i regi av Oslo Kunstforening.

Utstillingstittelen er formulert som et imperativ. Men hva vil den kommunisere? Ifølge introduksjonen på nettet, er en intensjon «å etterlate betrakteren desorientert og forvirret snarere enn opplyst og klarsynt».

Irit Rogoff, professor ved Goldsmiths College London University, og en av deltakerne på utstillingens seminar, arbeider med fagområdet «kritiske, politiske samtidskunstpraksiser». I Billedkunsts referat fra utstillingsseminaret får vi gjengitt hennes meningsløse tåketale, og «den politiske samtidskunstpraksisen» fungerer i dette tilfelle som avledningsmanøver og tilsløring av politiske realiteter og egne standpunkter, til for eksempel muren gjennom landet som separerer den palestinske befolkningen fra resten av landet.

I postmoderne «politisk og kritisk samtidskunstpraksis» har dialogen en stram regi: Du skal si abra og så sier jeg kadabra. Abrakadabra!

Det er klart at den israelske statens hensikt med å invitere kuratorer til Israel, var å styrke Israels omdømme og demme opp for en kulturboikott slik Marianne Hultman formulerte det i katalogen til «Stop Making Sense». I siste nummer av Billedkunst (3/2010) reiser Ingvill Henmo diskusjonen «Hvem er det greit å få penger fra?». En slik diskusjon kan lett føre til moralisering over enkeltkunstnere. Jeg mener det er arrangørene, og i dette tilfelle Oslo Kunstforening og intendant Marianne Hultman, kritikken må rettes mot. De skaper konteksten og har de politiske føringene. For hvem har definisjonsmakten her? Hvem styrer tema og dagsorden? Og hvem styrer «samtalen og diskursen»? Å snakke om demokrati, ytringsfrihet og dialog uten å ta i betraktning forholdet mellom undertrykt og undertrykker, tilslører maktstrukturene i verden. Initiativtakerne til «Stop Making Sense» framstiller arrangementet som undersøkende og kritisk, men Billedkunsts referat fra seminaret viser at spørsmål fra salen som gjelder den virkelige verden, ble avfeid som irrelevante.

Jeg vil sitere fra UKS’ opprop mot staten Israels overgrep, som ble vedtatt på NBK-landsmøtet i 2009: «Derfor oppfordrer vi til økt samarbeid og dialog med opposisjonelle krefter i Israel, for å støtte de som gjør motstand mot Israel innenfra».

Dialog eller boikott? Jeg foreslår at kunstnere som støtter opp om landsmøtevedtaket, organiserer en tur til Israel/Palestina, for å innlede dialogen med opposisjonelle krefter.

Gro Finne, delegat for Norske Grafikere på NBK-landsmøtet i 2009 og blant forslagstillerne bak NGs forslag om kulturboikott


Uriktig fra Hultman

I Billedkunst nr. 3 2010 blir Marianne Hultman intervjuet om sponsormidlene Oslo Kunstforening mottok fra den pro-israelske stiftelsen Morgenstjernen til utstillingen «Stop making Sense». Her blir hun blant annet konfrontert med kritikken den palestinske kunstneren Scandar Copti kom med av sponsorforholdet i et intervju undertegnede publiserte på Kunstkritikk den 25. mars. Til det svarer Hultman følgende: «Copti ble fortalt at stiftelsen er en aktiv politisk stiftelse som støtter den israelske regjeringen i deres okkupasjonspolitikk. Journalisten som fortalte dette ønsket en reaksjon, og fikk følgelig det.»

Hultmans fremstilling er ikke riktig. Det jeg fortalte Copti var at stiftelsen ifølge en artikkel på Kunstkritikk 19. mars hadde som formål å «promotere Israel som et levende, pluralistisk og demokratisk samfunn som jobber for fred med sine naboer samtidig som det forsvarer seg mot dem.» Dette kommer tydelig fram av den direkte transkriberingen av samtalen mellom Copti og meg som ligger på Kunstkritikk. (Se: http://www.kunstkritikk.no/nyheter/utilgivelig-av-oslo-kunstforening/)

Da Hultman i et innlegg på Kunstkritikk noen dager etter at intervjuet var publisert hevdet at formålsparagrafen skrev seg fra en nedlagt nettside, informerte jeg Copti om dette i en privat mail – nettopp for å forsikre meg om at informasjonen jeg ga Copti var så korrekt som mulig. Samtidig fortalte jeg ham hva styreleder Frank Henning Holm hadde sagt i et intervju i Klassekampen; nemlig at stiftelsens formål var «å fremme israelsk kultur i Norge for å påvirke norsk opinion».

Copti svarte at han stod fast ved kritikken han kom med i intervjuet. «Vi finner det problematisk å motta penger fra en organisasjon som har som formål å promotere Israel som en multikulturell og demokratisk stat, når det faktisk er en undertrykkende okkupasjonsmakt, med rasistiske lover.»

Med andre ord: Copti var ikke villedet eller feilinformert av meg. Alt tyder på at han var på det rene med hva slags organisasjon det var snakk om.

Beate Petersen
Søk i arkivet
Annonser
Fra arkivet
Signalene om Stenersenmuseets fremtid har lenge vært vage. Nå etterlyser flere kulturaktører en tydeligere avklaring for museets fremtidige rolle og status i det nye Munch-museet.
 © 1999/2010
Til toppen
4/10