Gjennom store deler av 1950-tallet var hun alene om å arbeide med abstrakt skulptur her til lands. Denne pionerinnsatsen er ukjent for mange. Øivind Storm Bjerkes nye monografi er imidlertid et solid forsøk på å sette Texmon Ryghs kunstnerskap på kartet.

Boken, som er en utvidet versjon av en katalogutgivelse fra 1992, dveler ikke i langdrag ved kunstnerens skjebne som misforstått modernist eller ved andre biografiske momenter. Den gamle verk-liv-modellen som har vært omdreiningspunkt for mang en norsk monografi, er forlatt. Isteden står Texmon Ryghs mangfoldige, men samtidig uhyre konsekvente kunstneriske produksjon i sentrum. Alle som har blitt drillet i kunsthistorisk tekstproduksjon vil nikke gjenkjennende til Storm Bjerkes tilnærming til materialet.

Fremstillingen er kronologisk og verkene presenteres med en presis beskrivelse og en sjangermessig plassering. Fortolkningen av arbeidene tar avsats i den samtidige kritikken. Resultatet er en grundig kartlegging av mottagelsen Texmon Ryghs arbeider fikk på 1950- og 60-tallet. Historien om hvordan kritikere avviste den nonfigurative kunsten som billedkunst, men omfavnet den som en type ornamentikk som kunne brukes i brukskunst og arkitektur, er verdt å dvele ved. Omdefineringsmanøveren førte til at unge nonfigurative malere fikk utsmykkingsoppdrag, men bidro samtidig til å forsinke aksepten av den nonfigurative kunsten i Norge. Storm Bjerkes grundighet gjør at mange kritikerstemmer kommer til orde, og viser at mottagelsen av Texmon Ryghs arbeider ikke var entydig negativ.

Monografier har ofte hatt en tendens til å verne om kunstnerens originalitet ved å underspille betydningen av påvirkninger og lån. Storm Bjerke har ingen slike tilbøyeligheter. Texmon Ryghs arbeider forankres i konkretismen og informalismen, dvs. i hovedretningene i europeisk etterkrigsmodernisme. Arbeider av kunstnere som Gabo, Brancusi, Giacometti, Hepworth og Moore trekkes frem som inspirasjonskilder. Tidvis savner jeg en mer detaljert kartlegging av hvordan Texmon Rygh orienterte seg i samtidens internasjonale modernisme. Ideelt sett hadde det også vært interessant med en mer generell diskusjon av den norske skulpturelle modernismen.

Men dette er ikke alvorlige innvendinger. Alt i alt er Storm Bjerkes tekst forbilledlig i sin grundighet, sin pedagogiske form og sitt klare språk. Kombinasjonen gjør at boken både kan fungere som forskningskilde og samtidig være leseverdig for et større publikum.