Tidens melodi er per natur uklar og flerstemt, og det dominerende inntrykket er mer enn noe annet spredt og hengslete. Mens man de siste årene (med en viss velvilje) kan mane fram «progressive», «romantiske» og «politiserte» understrømninger i avgangsutstillingene, synes kategoriene og de allmenne trekkene nå spakere, nesten falmet. Underteksten synes utvisket eller valgt bort – og uviljen mot å karakterisere disse kullene er gjennomgående i utstillingskonseptene og katalogtekstene. Samtidig: Det er uomtvistelig arbeider som utmerker seg med både egenvilje og en positivt ubestemmelig fynd og klem.


Bergen

La oss begynne i Bergen. Det kraftsentret denne masterutstillingen klarer å oppdrive, gjør «The Mosquito and the Ruler» til den sett under ett sterkeste og mest konsise og sammenhengende utstillingen av de tre. Den kryptiske utstillingstittelen viser til forskjeller og forbindelseslinjer mellom uregelmessig, livskraftig natur og matematisk system. Vel, det burde dekke det meste. De classy arkitektoniske rammene Bergen Kunsthall tilbyr bidrar så klart til arbeidenes formale stramhet, noe som blir ekstra tydelig hvis man sammenligner med Stenersenmuseets mer brokete presentasjon under lave og mørke tak. Det hele er så til de grader helstøpt presentert at man kan bli lurt til å tro at man entrer en separatutstilling i første sal. Så og si samtlige arbeider går i sort/hvitt og forholder seg ved første øyekast til samme formverden – avskrellet minimal og geologisk interessert, med et parallelt øye for sosiale normative regelverk.

Komplett umulig å overse er den hengende skulpturelle Erratic av Anngjerd Rustand, en formasjon bestående av en bråte småsteiner som til sammen danner en svevende sky. Det er en presisjon her som virker overbevisende stringent og tilbakelent poetisk, og verket fungerer som et givende filter for omgivelsene – en reell showpiece, altså. Samspillet mellom de forskjellige arbeidene er påfallende, og rommet tas i besittelse på en kledelig insisterende måte. Julie Lillelien Porter aktiverer et veggparti gjennom en kantete og dynamisk pikseleringsmetode – triangler i en konstellasjon hinter om kodede bruddstykker av bilder. En mer maksimal og villere pop art-tilnærming står Hilde K. Frantzens Øvelser i å dø for, vel og merke stadig i kontrollert sort/hvitt. Denne tekstile installasjonen er avgrenset av et slags kabinett som ser ut til å ha landet på en oppdatert utgave av heksa i Trollmannen fra Oz og slappe stoffben tyter ut fra nedre kant. Det eksplisitt fabulerende – som ellers holder en relativt lav profil i utstillingen som sådan – er lykkelig paret med et tekstilt uttrykk som både er barnlig og smått perverst. Mer jordet til realitetene er da kanskje Jeanett Ann Goodwins panoramiske billedteppe av Bredtveit fengsel med omegn, landskapskarakteren er malerisk nyansert og imponerende teknisk utført (vevd på digitalstyrt vev i Nederland). Billedveven er utført i to versjoner, hvorav den ene er forært fengselet, dermed settes det formale ved arbeidet inn i en helt annen og lukket sosial sammenheng.

Bevisstheten om kunstinstitusjonens muligheter og begrensninger blir sylskarpt og humoristisk illustrert i Anja Ulsets velgjorte modell av Bergen Kunsthall (for anledningen fylt opp av Ulsets egen kunst). Kontekstbevisstheten blir her opplest og vedtatt. Understrekningen av stedets og navnets avgjørende betydning for egen kunstnerisk posisjon – apparatets definisjonsmakt – blir nesten parodisk smart, men karakteren bevares. Denne intakte og bevisste stillingen preger når sant skal sies mange av arbeidene til disse bergenskunstnerne, og det tyder sannsynligvis godt?


Trondheim

Noe annerledes forholder det seg i trønderstadens «KiT Master 2010». Utstillingen opererer med en knapphet, både med hensyn til arbeidenes antall, men også deres kapasitet. De gjør i det hele tatt svært lite ut av seg, og smyger seg nærmest langs veggene i Gråmølnas kjølige lokaler. Dermed får hele affæren noe litt puslete og uforløst ved seg, det er rett og slett vanskelig å spore en vilje til retning utover private betraktninger og formale uttestinger. Litt mer trøkk hadde vært prima. De gode taktene er definitivt til stede i en håndfull verk, blant annet Pernille Elida Fjorans dokumentariske videoarbeid No. 6, som portretterer et falleferdig hus beliggende i Grensen i Trondheim. Det fortelles en veldig enkel, sympatisk og subjektiv historie om det kollektive som ideal, med bakgrunn i 1970-tallets aktivisme. Det høyst lokale som arena blir potensielt politisk, men forlater egentlig aldri det en smule nærsynte perspektivet.

Det kan i utgangspunktet være interessant å utforske et gjenbruk av teknologiske rammeverk, men det er en viss fare for at resultatet blir forterpet og forgapt i selve teknologien som sådan. En aktiv gjenoppdagelse av tidlig filmteknologi kan representere et poengtert og historisk utfordrende nedslag i forestillinger om det levende bildet, men det krever noe mer enn en teknisk gjentagelse. Kezia Pritchards eksperimentering med den antikke zoetropen (en sylinderformet optisk apparatfilm-framviser) tilfører i så måte lite nytt, selv om disse bevegelsesbaserte innretningene har en egen, nesten rørende skjønnhet. Bevegelsen blir på en måte avbrutt og privatisert av kunstneren, fremfor å utforske nye rom i forlengelsen av seg selv. Det fotografiske som en nostalgisk farget strategi gjør seg også gjeldende i Uta Freier Beers Vennskap gjennom årene, en fotoserie og dertil hørende blogg som tar sikte på å sammenføre visualiseringer av vennskapelige forbindelser da og nå. Beslektet med Dag Nordbrendens identitetsutforskende strategier fra rundt 2000 (av typen rekonstruksjoner av konfirmasjonsbilder, med en eldre utgave av den avfotograferte) iscenesettes og dobles fotografier, særlig fra barndom og ungdomsår, slik at samtidsversjonen mimer den opprinnelige avbildningen. Dette er selvfølgelig lett å like, det er et prosjekt som ikke er redd for å oppfattes som sentimentalt motivert – noe som i seg selv kan fortjene en viss honnør. Samtidig er det ikke så veldig mye mer enn et mildt konseptualisert familiealbum. Utstillingen inkluderer også et tilløp til kjønnsperspektiv, særlig i form av Elisabeth Kjellesvik videoarbeid Kitchen Stories, som blir en heller blek kavalkade av feministiske strategier via kjøkkenveien. Smør eltes og gnus iherdig utover et kjøkkenbord, men meningen unnslipper dessverre underveis.


Oslo

Masterutstillingen brer seg utover Stenersenmuseet, og utstillingen er sin vane tro ujevn, men stadig grunnleggende energisk. De obligatoriske ekspressive maleriene er til stede, men den maleritradisjonen som gjør størst inntrykk er i år stram og figurativ. Bodil Cecilie Paus’ malerier kunne kanskje ha stammet fra en østeuropeisk sosialrealistisk gren, med sine oppstilte klassebilder og turnøvelser. Barnas uniformerte atferd tilføyes brudd og stiliserte positurer som fremstår som høyst interessante. De fotografiske utsnittene og avkuttingene er klassiske, men Paus klarer å tilføre en energi som parallelt er klosset og stram. Sara Korshøj Christensens tekstilt baserte malerier, med geometriske flater og glidelåser, har fått en stor dose oppmerksomhet. Den emblemaktige omgangen med arkitektoniske strukturer, som Kunstakademiets gamle bygning, rommer mulige debattinnlegg om aktuelle forhold, men er samtidig såpass originalt løst at det formale fruktbart forvirrer forutbestemte posisjoner.

Det er i det hele tatt mange uttrykk for en leken og avslappet holdning til bilders potensielle fortellinger, som i Jorid Lekve Eides postkort montert med baksiden fram i en rad på veggen. Kun ved å lene seg inn mot veggen ser man i et speil fargerike motiver fra turistdestinasjoner verden over, og mangelen på avsender blir påfallende. Avbildningen av stedet knyttes an til urealiserte minner, og blir hengende i luften på en fin måte. Personifiseringen av generaliserte forestillinger blir ekstra kraftfull i Hilde Honeruds arbeider med utgangspunkt i barn fra Ramallah – i en fotoserie har hun portrettert barn i bevegelse, og de er vitaliteten selv, milevis unna rigide offerroller. Også videoarbeidet The World of Stories blir en interessant studie av barns takling av prekære forhold, i deres fortellinger blandes hverdagslige erfaringer, realpolitikk og grensesprengende forestillingsevne.

De store og plasskrevende installasjonene er det relativt mange av, og spenner fra Arild Tveitos absurde og løfterike konstellasjoner av trivielle gjenstander og eksentrisk litteraritet (sjelden har en mozartkule fremstått så pregnant) til Anna Rings kompromissløse og triumferende innsleping av naturflater til det museale rom. Ring har sådd en gressplen og latt meitemark boltre seg med råtnende frukt i fuktig jord. Og la det være sagt, om masterklassen fra 2010: Her er spiren til så mangt.