Avdelingen har de siste årene åpnet for mer bevegelse mellom skolens ulike linjer. «Collective» viser hvordan dette påvirker studentenes forhold til materialene, og det som egentlig er deres fagområde. Silje Iren Bergsvik lager smykker i tekstil, selv om hun har gått på metall. Ingunn Paulsen skulle drevet med tekstil, men kastet ut varp og veft i veven til fordel for et preparert piano.

Enkelte kunstnere har gått lenger, og har valgt å forlate eller destruere materialene. Christina Christensen fra metall arrangerer live rollespill, gjør en performance, og dokumenterer filmingen av en splatterfilm. Elizabeth Schei fra nå nedlagte Institutt for farge viser feministiske tekster, og selvskrevede korttekster. Oliwia Beszczynskas porselen er utstilt i form av fotografier, lyden av gjenstandene som knuses, og smulene som ble igjen.

Det materielle brukes også som ren dokumentasjon. Gunnhilde Høyer lager direkte avtrykk av julegavepapir. Arna Kristine Lund-Johnsen blottlegger private filosofiske problemstillinger via foto og broderi. Tone Berg Størseths sjablongtrykk viser prosessen i å gjenskape minner materielt. Anette Herambs collager viser hva kontekst gjør med løsrevne motiver. Maria Skjønsbergs tekstiler gjenskaper mytene rundt paret Lennon/Ono.

Utstillingen rommer også forsøk på problematisering av klassiske temaer som virkelighetsoppfatning og grensene mellom natur og kultur. Cecilie Eidskrem skaper en skog med flate trær av aluminiumsdekket plast, inspirert av dataspill. Ida Maja Fridstrøm lager full size porselensdukker av seg selv, som helgenmotiver.

Elin Nyhus Granholdts avkuttede hestehaler og grener viser det kulturelt sett vakre i død natur. Benedicte Lyssands miniskulpturer setter fokus på hvor sårbare pollenbærende insekter er. Ingvild Holtans zoetrop med fødende kvinner problematiserer grensene for det naturbestemte i kvinnerollen.

Guttene på sin side gjenspeiler maskuline kjønnsroller. Ola Jonsrud viser tresnitt og digitalprint av krigsmaskiner og romfarere. Sherab Gyaltsen tegner trestammer og maler hodeskaller. Are Buraas lager komplekse litografier, og digitalgrafikk, der ett enkelt verk innebærer full tids jobb i opptil et halvt år. Johannes B. Hansen velger den rake motsetningen, i ekspressive tresnitt og tegninger.

De siste årene er grensene mellom kunstfag og den akademiske kunsten blitt mer uklare, og kunstnere med master fra Kunstfag fikk fra Landsmøtet 2009 lettere bli med i Norske Billedkunstnere. Denne grenseutviskingen gjør at kunstfagutdannede kommer i en dobbeltposisjon, der de både bør vurderes innen tradisjonen kunsthåndverk, og i kunsttradisjonen med stor K.

Utstillingen viser at denne dobbeltrollen er utfordrende. Selv om svært mye er estetisk tiltalende, imponerende håndverk, eller teoretisk sett interessant, er det få som lykkes i å kombinere disse tingene i ett verk. Et av unntakene er Tine Semb som samtidig utforsker materialene, dokumenterer egen prosess, problematiserer filosofisk, kunst- og kulturteoretisk vanetenkning, og lager visuelt sett spennende ting. Men for all del, kullet 2010 blir spennende å følge videre.