Da parken og den tematiske profilen først ble foreslått av Christian Ringnes i 2006 var daværende leder av Norsk Billedhoggerforening (NBF), Ståle Sørensen, en tydelig motstander. Likevel sitter det nå to representanter fra NBF i det kunstneriske utvalget som skal bestemme hvilke verk som skal inngå i parken. Hva endret seg?
– Det vi var mest kritiske til var at Ringnes ville gi en gave til Oslo kommune uten juryering og faglige begrunnelser, svarer Sørensen.
Ifølge Sørensen var det NBF som sørget for at det ble nedsatt et kunstfaglig utvalg. De gikk til bystyret og krevde at det ble nedsatt en gruppe med faglige kompetente personer, hvor kunstnerne skulle være i flertall.
– Vi foreslo en rekke folk med et annet kunstsyn enn Ringnes, sier Sørensen.
NBF leverte en liste med aktuelle navn til Kulturetaten i Oslo kommune, som av disse valgte å spørre Marit Wiklund og Viel Bjerkeset Andersen.

Et urbant byområde
Wiklund og Andersen har sittet i utvalget i tre år, og har vært med på å velge ut de første 25 skulpturene som skal utplasseres i parken. Wiklund har jobbet med figurativ skulptur i over 40 år og er kjent for sine relieffer og skulpturer i bronse. Andersen tilhører en yngre garde og jobber mye med installasjon, ofte knyttet til lyd eller lys, og kunstprosjekter i offentlige rom.
Andersen innrømmer at hun var skeptisk til å gå inn i utvalget da hun fikk forespørselen:
– Jeg måtte kjenne etter på grunn av tematikken og spurte meg seg hvorvidt jeg var for eller mot prosjektet. Jeg landet på et prinsipielt ja, men ikke til den form parken var presentert som i starten, sier Andersen.
– Hvorfor er denne skulpturparken en så god idé?
– Ekebergskrenten er et urbant naturområde. Vi skal ikke glemme at dette er et område som har blitt brukt og bearbeidet gjennom uminnelige tider. Dette er ingen urørt skog, og at området i dag ser ut som det gjør, er dels fordi det har ligget nærmest brakk de siste 40 årene. Det gjør at ugress og kratt får gro vilt, søppel dumpes og stedet forfaller. Men i området finnes kulturminnene og fine parklommer som er bygget på 20- og 30-tallet. De ligger godt i landskapet og kan bli veldig fine restaurert. Da de ble bygget var det mulig å sitte her og nyte utsikten utover byen. Det er også en del av Ekebergskrentens historie.
– Skulpturparkens idé er også å ta tak i disse unike elementene og utvikle stedet videre. Området er stort, og selv om det kommer kunstprosjekter og skulpturer her, vil det være masse plass til å være i naturen, høre fugler eller rølpe i fred. Det er en skog og kommer til å fortsette å være en skog. Men det er også åpne sletter, veier og stier som trenger vedlikehold. Det er utgangspunktet, og med gode kunstprosjekter i tillegg – klart jeg synes det er en god idé, svarer Andersen.

Marit Wiklund var positiv til ideen fra starten av og mener at mye av kritikken rundt det tematiske har blitt opphauset.
– Vi har vært omgitt av avbildninger av kvinner til alle tider. Man kan også se denne parken som en måte å hedre kvinnen på. Å blande inn porno i kritikken av begeistringen for klassiske skulpturer, som for eksempel av Rodin og Renoir, synes jeg er meningsløst, sier Wiklund.

En videre tematikk
Andersen sier at det var viktig for henne å gå inn i utvalget for å få dreid fokuset noe vekk fra den opprinnelige grunnideen til Ringnes.
– Jeg skjønner kritikken som har kommet mot «en park til kvinnenes pris», og derfor har vi utvidet tematikken. Jeg har ikke opplevd tematikken som så begrensende som det har kommet fram i media, sier Andersen.
– Vi har først og fremst sett på hvilke skulpturer vi mener vil berike parken, legger Marit Wiklund til.
– Likevel er det en overvekt av nakne, kvinnelige skulpturer i utvalget, og kun en av fem skulpturer er laget av kvinner?
– Vi har kunnet velge i historiske verk fra forskjellige epoker, og mange av disse er nå en gang laget av menn. For øvrig er ikke en kvinne av fem menn dårligere enn i andre kunstsamlinger. Men det er viktig for meg å få synliggjort arbeider av kvinnelige kunstnere, legger Andersen til.
De nyinnkjøpte verkene understreker en endring i tema. James Turells store glassinstallasjon i det gamle vannmagasinet handler mer om stedet og skogen, om Oslos historie og kulturminner, enn det feminine, forteller Andersen.
– Flere av de nye arbeidene er mer stedsspesifikke og nettopp valgt ut for å åpne opp for flere perspektiver. Men plasseringen av de eldre, klassiske verkene er også veldig viktig, hva de settes i relasjon til. De slippes jo ikke bare ned som fra en stor pepperkvern, tilfeldig strødd omkring, påpeker Andersen.

Til tross for at kunstkritiker Krogvig tydelig støtter at kunstutvalget har gått bort fra ideen om «det feminine», er hun likevel bekymret for at parken til slutt vil ligne et bulgarsk sirkus av mangel på en tydelig profil.
– Klarer dere å tenke helhetlig rundt den tematiske overbygningen for parken?
– Temaet kan tolkes på mange måter. Å ha en tematikk betyr også at den kan utfordres, dekonstrueres, til og med bevisst vendes ryggen til. Å våge og ta i tematikken på denne måten kan være med på å utvikle en samling arbeider som forhåpentligvis er litt annerledes enn mainstream skulpturparksamlinger. Jeg vil heller si at det er et godt spenn i de hittil valgte verkene. At noen er bra og andre dårlige, vil det jo alltid være ulike meninger om, svarer Viel Bjerkeset Andersen.

Spørsmål om kunstnerisk kvalitet
Krogvig går langt i å kritisere kunsten som foreløpig er valgt. Hun kaller Renoirs La Grande Laveuse for pinlig dårlig, og hun mener at de nye stedsspesifikke verkene er altfor opplagte valg. De to utvalgsmedlemmene stiller seg uforstående til kritikken:
– Jeg helt uenig i at noen av disse arbeidene er dårlige. Vi har gått grundig gjennom alle verkene flere ganger, og det har ikke vært store uenigheter i gruppa rundt de utvalgte. At Viel og jeg, som jobber veldig forskjellig, likevel blir enige om valg av skulpturer, vitner om verkenes kvalitet, sier Wiklund.

Wiklund og Andersen ønsker å se de 25 allerede valgte skulpturene i havn, men mener at parken vil ha godt av å få inn nye stemmer til å velge de neste skulpturene og kunstprosjektene.
– Vårt arbeid i dette utvalget har jo vært med på å legge premissene for hvordan kunsten og parken skal kunne utvikles videre på en god måte. Vi har utvidet forståelsen av det tematiske innholdet og åpnet for å invitere kunstnere til å lage stedspesifikke verk. Det har vært mye jobb og enormt mye å forholde seg til i en slik oppstart, men arbeidet er ikke avsluttet med oss, sier Andersen.
– Hvilke skulpturer som skal prege denne parken i fortsettelsen, bør kunstnere og teoretikere med annet kunstsyn og andre preferanser enn oss gjøre. De kan både utfordre og utvide tematikken, avslutter Andersen.

Relaterte artikler:

Stille fra kunstnerne