Daglig leder ved Kunstbanken og kurator for performancehelgen, Ingrid Blekastad, er godt fornøyd med festivalens utvikling, men har likevel planer om å gjøre den større.
– Vi ønsker å utvide programmet med flere tyngre produksjoner, flere internasjonale deltakere, workshops og artist-talks, samt etablere et senter for perfomancekunst. Vi har søkt Kulturrådet og Kulturdepartementet om midler, men ikke fått gjennomslag ennå – vi prøver derfor igjen med nye søknader. I tillegg til festival ønsker vi også å etablere et dokumentasjonsarkiv, samt å få bedre tid til formidling, sier Blekastad.

Variert program
Performancehelgens tette program presenterte også i år både unge, nyutdannete og veletablerte kunstnere fra Norge og utlandet. Av internasjonale gjester deltok blant annet den libanesiske skuespiller og regissør, Rabih Mruoé, spesielt kjent for sine politiske dokumentar-performancer der sannhetsgehalten vakler mellom fakta og løgn, samt norskamerikaneren, Petter Alexander Goldstine, som hadde valgt en etnologisk tematikk idet han uten mat og penger valgte å gå fra Oslo til Hamar. Vandringen langs pilegrimsleden tok fire dager og avhang av de menneskene han møtte på sin vei. Ved endelig ankomst til Kunstbanken ble publikum innlemmet i hans erfaringer, samt servert vafler – et typisk tegn på det «koselige», slik en norskamerikaner ser det. Enkelte publikummere reiste seg og gikk, mens de mumlet at «dette er jo bare tull», men egentlig var det nettopp i Goldsteins intuitive stil at prosjektets styrke og renskårne eksistensialismetematikk ble forløst.
– Vi har en åpen programprofil uten tematiske føringer eller andre kuratoriske grep, for nettopp å presentere performancegenrens mangfold og iboende blandingsform. Dette resulterer selvsagt i en uforutsigbarhet, der forestillingene i enkelte tilfeller strekkes så langt at publikum mangler forståelsesrammene til å kunne oppfatte dem – noe Goldsteins forestilling kan være et eksempel på. Vårt publikum er mangefasettert og spenner fra nysgjerrig lokalbefolkning til kunstnere og fagfolk fra ulike deler av kulturlivet – reaksjonene kan derfor være svært blandet, sier Blekastad med latter.
Et av årets høydepunkt sto selve nestoren innen norsk performancekunst, Kurt Johannessen, for. I umiskjennelig stil, barføtt og i mørk dress, presenterte han en ny forestilling basert på ellers velkjente reduktive og introverte formgrep. Rasmus Jørgensen, som også deltok i fjorårets performancehelg, sto for et annet høydepunkt med sine inkluderende intimkonserter. Med kalkulert koreografi og kroppsbeherskelse utleverte han sin sårbarhet i viser om fallert kjærlighet.

Faglig fordypning
Flere foredrag satte perfomanckunsten i perspektiv. Førsteamanuensis i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen, Knut Ove Arntzen, presenterte en historisk kronologisk framstilling over performancekunsten med utgangspunkt i dens spede begynnelse, i form av happenings i USA på 1950-tallet. Han påpekte at mens performance manifesterte seg på 1970-tallet på bakgrunn av den New York-baserte fluxusbevegelsen og den polske surrealistiske tradisjonen, så vi i Norge allerede i 1966 de første happenings arrangert av Gruppe 66 i Bergen. Videre gikk Arntzen inn på performance som i sin kobling mellom aksjon, handling og personlige uttrykk overskrider grensene mellom billedkunsten og teateret. Mens performance tradisjonelt har blitt definert som en isolert genre mellom teater og billedkunst, viste Arntzen til nyere forskning som hevder at performance også har gitt mye tilbake til billedkunst og teater. I billedkunsten kommer dette blant annet til uttrykk gjennom et større fokus på det situasjonelle, der representasjon og illusjon erstattes med presentasjon og direkte tilstedeværelse.
Kunstteoretiker med master i performancestudier fra New York University, Camilla Eeg, ga i sitt foredrag en innføring i kunstnerkollektivet Baktruppens tidligere prosjekter. Den anerkjente gruppen var selv til stede og deltok i løpet av helgen med den elleville og prisbelønte forestillingen FUNNYSORRYJESUS. Med referanser til performative teorier mente Eeg at Baktruppens kaotiske og usammenhengende prosjekter genererer en intensitet som skaper det hun benevnte som «etterbilder». Eegs poeng var at «etterbildene», som lever videre i betrakteren og bærer i seg referanser som forløses i møte med omverdenen, må forstås som en del av truppens kunstpraksis. På denne måten transformeres Baktruppens fragmenterte kunstuttrykk til fortellinger som utfolder seg i hukommelsen over tid.
– En morsom og direkte virkning av årets performancehelg er at vi har fått to henvendelser fra et svensk teater, samt et norsk galleri som ønsker å samarbeide med oss til neste år. Vi skal også samarbeide med KIASMA neste år, frister Blekastad avslutningsvis.