Bergen Kunsthall pusses opp, men dette er også en mulighet til å fremme prosjekter i kritisk dialog med institusjonen og kunstpraksis, skal vi tro Kunsthallen. Det er nettopp fundamentet for utstillingsvirksomheten Marianne Heier diskuterer i dette prosjektet: kunstens verdi.

Plassen foran kunsthallen domineres av rustne deler fra tråleren Vima som siden 1977 har skiftet navn og eiere flere ganger. Restene vi ser var kjøpt av et russisk rederi som dumpet det i Kirkenes. De betalte ikke bøtene de fikk, og skipet ble etter sju år sendt til opphogging. Økonomisk profitt er jo ikke alltid knyttet til varens evne til å fylle sin funksjon. Som i så mange andre av Heiers prosjekter inngår en gave, og en overrekkelsesperformance. Gaven er en diamant som ble satt på plass etter at Heier holdt tale om kunstnerisk meningsoverskudd satt opp mot økonomiens verdisystem. Deretter sang Guri Egge arien «Vissi d’Arte» fra Tosca, som omhandler kunstens verdi. Diamantens hardhet og motstandskraft, og paradoksalt nok dens høye økonomiske verdi, blir en kontrast til logikken, og kollapsen, i den globale økonomien.

Som Marcel Mauss skrev, så er gaver aldri gratis. Giveren gir ikke bare et objekt, men like mye en relasjon og en del av seg selv; å motta er å forplikte seg. At Heier ofte insisterer på gaveøkonomi, et skyggefelt i økonomien, er konseptuelt virksomt. Hun har gjennomført prosjekter som ved å gripe inn på mikronivå eksponerer interessante samfunnsmessige problemer. Da Heier la asfalt på Maihaugen (Saganatt, 2004) blir ikke bare den delen av utstillingen som omhandler tida etter oljealderens begynnelse mer estetisk korrekt framstilt, prosjektet forteller også om museer og institusjoners tendens til å iscenesette glansbilder eller skape ideologiske blindsoner.

I Festspillutstillingen blir det institusjonskritiske borte. Gaven er en fjær i hatten for Kunsthallen. Hvilken kunstinstitusjon vil ikke ha en diamant på veggen som symbol på at de dyrker kunstens egenverdi? Å eksponere pengeøkonomi, gaveøkonomi, kulturell kapital og kunstnerisk egenverdi som sammenfiltrede systemer reiser interessante problemstillinger. Men Heiers tale og formidlingen av utstillingen gjør skipet og diamanten til polariteter, og legger lokk på de ubehagelige spørsmålene. At blind tro på markedsøkonomiens logikk kan være uetisk og livsbegrensende, og at kunst kan gi trøst, utfordre og ta del i vår eksistensielle søken, er lite kontroversielt.

Istedenfor å reflektere over de mer komplekse problemstillingene blir vi stående å nikke bekreftende til noe vi har hørt før: Økonomi er instrumentell, naiv og gjerne uetisk, mens filosofi og kunst er viktig. Er det så enkelt? Hvis vi krever av kunsten at den skal få oss til å tenke «den rene tanke», har vi ikke da gjort den til et instrument i en større åndelig økonomi? Kan vi ikke si at kunsten, på tross av sin egenverdi og evne til å fylle oss, også inngår i, og bør inngå i en global markedsøkonomi for å kunne fylle disse funksjonene? Jeg skulle ønske dette prosjektet hadde vært mer stedsspesifikt, beveget seg mer på mikronivå og ikke hadde tatt mål av seg å romme hele verden.