På pressekonferansen til utstillingen oppstod noe nær en skandale da kurator Carolyn Christov- Bakargiev istedenfor å komme med en lettfattet erklæring, valgte å lese opp et foredrag. Foredraget var langt, og hun måtte hoppe over store deler av det. 2500 pressefolk fra ulike deler av verden satt i salen. En blunder, eller en iscenesatt forestilling? Seansen vitner uansett om en person som har veldig mye på hjertet, og veldig mange interesser. Dette preger også utstillingen, som handler om blant annet politikk, historieskriving, vitenskap og økologi. Den viser alle mulige former for kunst, som stedsspesifikk, relasjonell, performativ og autonom kunst. Resultatet er en rikholdig og mangefasettert utstilling, som kan oppleves – og brukes – på mange måter.

Mange lokaliteter
Utstillingen er dristig montert. I første etasje i Fridericianum er det nesten ikke noe å se. Til gjengjeld kan man kjenne et svakt luftdrag i lokalene. Det er et verk av Ryan Ganders, og en råflott bruk av disse rommene, som gjerne er de første man besøker. Inntrykket denne etasjen gir av at det er langt mellom verkene, endres raskt jo lengre unna dette luftdraget man kommer. Utstillingen er rett og slett spekket med arbeider, både i de tradisjonelle visningslokalene og på et 40-talls steder rundt om i byen pluss i Karlsaue-parkens hele utstrekning. Mange av verkene som er plassert ut i byen er stedsspesifikke. En av disse er Matias Faldbakken, som har gjort inngrep i bokhyllene i to biblioteker, og veltet bøker ut av hyllene. I en pen og pyntelig by som Kassel virker dette nesten mer radikalt enn når tilsvarende skjedde i Oslo, på Deichmanske, i 2008. Mange historisk interessante steder tas i bruk av kunstnerne, for eksempel Weinberg-terrassen hvor Adrián Villar Rojas viser mangslunge skulpturer samt Jimmie Durhams arbeid i et drivhus i parken, hvor global oppvarming blir formidlet ganske så konkret.

Fortid og nåtid
Kurator Christov-Bakargiev har lenge vært interessert i forbindelsen mellom historiske avantgarder og samtidskunst. Hun viderefører da også Roger Buergel og Ruth Noacks grep fra 2007 med ikke bare å vise ny kunst, men også eldre kunst. Dette grepet er spesielt framtredende i Fridericianum og Neue Galerie. Kunstnere som Salvador Dalí, Emily Carr og Giorgio Morandi er representert, og dermed reaktualiseres disse kunstnerne i en samtidskunstkontekst.
Hvor vellykket dette grepet er kan diskuteres, men det er uansett befriende å oppleve at eldre kunst tolkes inn i samtiden. Best fungerer det når verkene integreres i samtidskunstens emner eller utstillingens tema på ett eller annet vis. Fotografiene av Lee Miller som bader i et badekar i Hitlers leilighet i 1945, samme dag som hun hadde besøkt Dachau og Hitler tok selvmord, formidler nærheten til de historiske begivenhetene på en rystende sterk måte, også i dag. Også Hannah Ryggens billedtepper og Aase Texmon Ryghs skulpturer knytter an til henholdsvis politisk og naturvitenskapelig fokusert kunst, og reaktualiseres gjennom innlemmelsen her.
Flere kunstnere i utstillingen har deltatt i Documenta også tidligere, og slik knyttes forbindelser mellom fortid og nåtid. En av dem er Alighiero Boetti (1940-1994), som deltok i 1972. Den gang skulle han vise et brodert kart over verdens nasjoner. Det ble ikke vist da, men henger her nå. Mario Garcia Torres har fordypet seg i Boettis historie og spesielt hotellet han drev i Kabul, og formilder dette gjennom det audiovisuelle essayet Have you ever seen the snow. Verket åpner for tanker om hvilke variasjoner en historie kan bygges over, og gjør det gjennom inngående nærlesing av fotografier. Et fascinerende verk.

Historiefortelling og billedtolkning
Utstillingen er stinn av samfunnsengasjert kunst. Ett eksempel er Rabih Mroué, med bakgrunn fra Libanon, som i The Pixelated Revolution undersøker hva som skjer i møter der folk «skyter» film med mobilkamera og den andre parten skyter med skarpt – og dreper. Mroué diskuterer spørsmål som: Hvorfor fortsetter folk å «se» gjennom mobilkameraet, selv når skytevåpenet rettes direkte mot dem? Hvorfor får soldater i en hær ingen straff for mord? Levende bilder fra mobilkameraene inngår i verket, som er en sterk og ubehagelig dokumentasjon fra den pågående konflikten i Syria. Flere berører eldre historie. Wael Shawky forteller i Cabaret Crusades om korsfarernes angrep på Jerusalem, og hva som skjedde i kjølvannet av dette i Midtøsten – et historisk aktuelt stoff om religiøse kriger. Mange grusomheter er fortalt i filmen, gjennom et dukketeater bestående av 200 år gamle marionetter. Filmene dveler og tar tiden i bruk, og man trenger nesten to timer om man skal se det hele. Men av og til kan det lønne seg å bruke så mye tid på ett verk.
dOCUMENTA er ikke lenger en euro-amerikansk utstilling. Deltakere fra alle kanter av verden inngår med den største selvfølge. Historien blir fortalt fra ulike synsvinkler. Et eksempel er Dinh Q. Lee, som forteller om kunstnernes rolle under Vietnamkrigen, og gir et annet bilde enn hva amerikanske krigsfilmer har preget oss med. Intervjuer med eldre tegnere gir et gripende inntrykk av krigen sett fra Vietnams side, og viser hvilken viktig rolle kunstnerne hadde i denne brutale konflikten. Kunstnerne er også krigere, sier en av tegnerne, de er krigere på ideologien og kulturens kamparena. Videoen gir et spennende innblikk i vietnamesisk kultur sett fra kunstnernes synsvinkel, og tegningene er vakre. Anbefales!

Vitenskapen
I Ottoneum kobles kunst til vitenskap, og det er i denne konteksten Toril Johannessen og Texmon Ryghs verk inngår. Johannessens Extraordinary Popular Delusions gir en poetisk og undersøkende vinkling til energispørsmål. Hva er energi, og hvordan kan energi endre seg? Texmon Ryghs skulpturer er montert på en lav sokkel i inngangspartiet, og går i dialog med verk som omhandler natur og miljø. I samme bygg kan Mark Dions arbeider anbefales. Han har hentet fram et skogsbibliotek laget på 1700-tallet, 530 «bøker» laget av nesten like mange lokale skogs- og buskarter som viser en tredimensjonal framstilling av artens livssyklus. Dion har laget et kabinett til disse bøkene, og gitt det i gave til museet.

Emblematisk
Tidligere utgaver av Documenta har gjerne hatt ett dominerende verk, fysisk stort eller påtrengende, som har blitt emblem for utstillingen. I år er det flere verk som kan få en slik rolle, for eksempel Giuseppe Penones tre av bronse, Sam Durants skafott som er plassert sentralt i midtaksen av parken eller Anri Salas fordreide og monumentale klokke. Men et verk hvor en meteor fra Argentina skulle inngå hadde vært en selvskreven kandidat, om verket hadde blitt realisert. Guillermo Faivovich og Nicolás Goldberg ønsket å flytte en 37 tonn tung meteoritt, verdens nest største, fra Argentina til Kassel. Ideen ble ikke godt mottatt av urinnvånerne, som har et nært forhold til meteoritten og som tidligere har erfart at «enhver meteoritt som forlater regionen har en enveisbillett» – de kommer aldri tilbake. Så i stedet for å få meteoritten plassert i parken foran Friedricianum, dokumenteres forsøket. Prosjektet har mange poetiske aspekter, og ikke minst politiske: Hvem har eierskap et himmellegeme som landet på jorda for 4000 år siden?

Omsluttende
Kurator Christov-Bakargiev var den første som skrev monografier om henholdsvis William Kentridge og kunstnerparet Janet Cardiff og George Bures Miller, og det er kanskje ikke så overraskende at deres arbeider i utstillingen er svært vellykkede. Kentridges installasjon The Refusal of Time er et sted folk blir sittende lenge, omsluttet av bevegelige bilder, skulpturer, musikk og annen lyd. En tematikk i verket er standardiseringen av tidsbegrepet som kom med industrialismen. Dette er ett av verkene i utstillingen man bør få med seg.
Også Cardiff og Millers to lydverk; ett i parken og ett ved Haupbahnhof, er svært gode. I Alter Bahnhof Video Walk får publikum oppleve de historiske omgivelsene i stasjonsområdet via en bærbar guide. Deres lydverk i parken, for at thousand years, består av ulike lyder: musikk, rytmer, menneskestemmer, maskiner, som skaper et romlig og intenst nærvær i skogen. Det kan oppleves som en assosiativ fortelling om tysk historie. I en utstilling som dette, hvor publikum gjerne vil rekke over så mye som mulig, makter disse lydarbeidene å engasjere så sterkt at folk bruker mye tid – omsluttet av komposisjonene.
Utstillingen er en diger godtepose full av verk, enkelte eksepsjonelt gode. Selv med mange dager til rådighet, vil de fleste vanskelig klare å rekke over det hele. Et løpende program med seminarer, filmer, performancer og andre tidsbaserte hendelser, samt såkalte dTOURS, tematiske omvisninger, er også blant tilbudene de besøkende kan velge mellom. Det er ikke vanskelig å få tida til å gå i Kassel. Med to dager i hovedbyggene, en dag i parken og en dag rundt om i byen vil det være mulig å komme innom det meste – og bruke god tid på enkelte utvalgte verk. Plott Kassel inn i kalenderen i sommer.