– Utstillingen er en samproduksjon mellom Kunstnernes Hus, Kunsthalle St. Gallen og Musée d´Art Contemporain de Bordeaux (CAPC), og du har kuratert den i samarbeid med Alexis Vaillant, Giovanni Carmine og Katya García Antón. Kan du si litt om foranledningen?

– Det hele startet da jeg fikk jobben på Kunstnernes Hus i 2010. Jeg begynte å tenke rundt institusjonen og hvilken type utstillinger som kunne være passende å vise her. Det dukket opp en idé om at Sylvia Sleighs portretter og bilder, som kan knyttes til et organisert kunstliv, kunne fungere som en indirekte referanse til Kunstnernes Hus og historiene og engasjementet norske kunstnere har lagt igjen her. Dette var jo stedet for avantgarden i Norge, og i likhet med avantgardens kunstnere tok også Sleigh et oppgjør med akademismen, om enn på sin egen spesielle måte.
– Med dette som utgangspunkt har jeg og Garcia-Antón inngått samarbeid med kuratorene Giovanni Carmine fra Kunsthalle St. Gallen og Alexis Vaillant fra Musée d´Art contemporain de Bordeaux. I løpet av våren valgte vi i felleskap ut malerier på bakgrunn av de svært forskjellige forutsetningene og preferansene som de tre institusjonene representerer. Etter dette har Tate-Liverpool kommet inn i samarbeidet, og målet er å få på plass enda en utstilling før mesteparten av arbeidene vender tilbake til Sylvia Sleighs Estate i New York.

– Sylvia Sleigh er kanskje mest kjent for sine malerier av nakne menn, portretter av mannlige venner og kollegaer, et prosjekt som handlet om å likestille menn og kvinner i kunstverden. Hvorfor mener du det er aktuelt å vise hennes kunst i dag og på hvilken måte motiverer den deg?

– Jeg synes helt enkelt det er et interessant maleri. Jeg tilhører en generasjon kuratorer som har laget det meste, bortsett fra en maleriutstilling. Dette innebar en ny utfordring. Det er bestemte sider ved hennes maleri som interesserer meg, ikke det faktum at hun ikke ble oppdaget. Ettersom materialet ikke har blitt vist i dette omfanget tidligere, åpnet det for en mulighet til å arbeide idébasert med presentasjonen og gjøre interessante koblinger og konstellasjoner. Fremfor alt synes jeg utstillingen presenterer Sleighs samlede produksjon på en vellykket måte, det interesserer meg mindre å vurdere verkene hver for seg.
– Samtidig verdsetter jeg hennes motivistiske likestillingsprosjekt og mener det fortsatt er relevant. Sleigh motsatte seg i første hand en mannlig kunstnertradisjon som dirigerte og anonymiserte kropper, gjennom å hevde at hun hyllet personene hun avbildet. Slik jeg ser det gikk hun på denne måten imot hele kunsthistorien, noe som var utrolig radikalt. Utstillingen i sin helhet danner ikke bare et overblikk over Sleighs kunstnerskap, men gir oss også et helt nytt perspektiv på alt annet maleri i hennes virkningstid.

– Hva er ditt forhold til feminismen?

– Feminismen er en selvfølgelig del ved kunsten i dag. Det er interessant å vise feministisk influert kunst i Kunstnernes Hus siden institusjonen, historisk sett, er preget av mannlig dominans. Jeg har tidligere jobbet med viktige aktører innenfor feminismen, og i forbindelse med dette prosjektet har jeg kontaktet mange av dem for å gjøre meg opp et bilde av Sleighs posisjon på 60- og 70-tallet. Det har endret min forståelse av feminismen, som nå fremstår som langt mer sammensatt enn jeg tidligere antok.

– Har dine utstillingsprosjekter en gjennomgående strategi eller rød tråd som denne utstillingen kan sies å være en del av?

– Jeg synes det er interessant å vise kunstnere som ikke er så veldig etablerte, noe som fører til at jeg ofte arbeider med egen research. Når det er sagt, foretrekker jeg ikke å ha en strategi, og på den måten være uforutsigbar overfor meg selv. Stedet, konteksten og de romlige forutsetningene spiller som regel en avgjørende rolle for mine valg. Hadde du spurt meg om jeg ville sette opp en utstilling med Sleigh da jeg jobbet på Index i Stockholm, så hadde jeg kanskje sagt nei. På Kunstnernes Hus var det innlysende å lage den.