To av tekstene i dette nummeret tar for seg Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, en institusjon som koordinerer den kunstneriske forskningen ved
landets kunsthøyskoler og akademier.
Programmet både roser seg selv og blir rost for å legge hovedvekten på kunstneriske vurderingskriterier. Men det blir også kritisert for utydelige
formuleringer.
Kanskje man ikke kan forvente så mye mer tydelighet fra programmet. Det har ansvaret for den kunstneriske forskningen både nasjonalt og på tvers av
disiplinene billedkunst, design, teater, dans, film og musikk. Da er det utvilsomt vrient å være spesifikk. Dessuten kan det også være nødvendig å operere
med en inklusiv retorikk på utdanningspolitisk nivå, der faren for å få en for liten hattestørrelse tredd ned over hodet i høyeste grad er til stede. For
meg ser det imidlertid ut til at programmet ikke har klart å skille mellom når man både kan og skal være tydelig, og når man må gå stille i dørene. Det som
i én sammenheng er godt diplomati, blir i andre sammenhenger bare banale fraser.
Frasen «på høyt internasjonalt nivå» går igjen i kultur- og utdanningssektoren når det er snakk om å definere kvalitetskriterier. Trass i all sin ullenhet
er ikke frasen helt retningsløs. Det handler om å peke mot sentrum, og vi vet alle sånn cirka hvor det ligger på verdenskartet. At kunst (og forskning)
ikke skal vurderes ut fra en hjemmesnekret målestokk er ingen kontroversiell idé. Men å rette en håpefull pekefinger mot et «høyt internasjonalt nivå» på
denne måten – slik at kompasset uvilkårlig skrus mot «mainstream » – er ikke noen god medisin mot provinsialisme. Og det er heller ikke noe godt
utgangspunkt om man vil ha en meningsfull diskusjon om kvalitet.
Det er kanskje først og fremst de enkelte utdanningsinstitusjonene som må bli tydeligere på hva de vil med kunstnerisk forskning. Da handler det ikke om å
komme med en endegyldig definisjon, men om aktivt å koble forskningen til kunstskolenes særegne og delvis lokale former for «kunnskapsproduksjon» og
pedagogikk, på måter som likevel kan utfordre deres egen modus operandi.
Det er en generell tendens til at kravene om klare og transparente kvalitetskriterier blir sterkere. Kunstnerisk forskning er for øyeblikket et sentralt
pressområde for denne typen krav. Institusjonaliseringen av koblingen kunst + forskning innebærer dilemmaer og vanskelige strategiske valg – og disse bør
tydeliggjøres. Å komme seg bort fra ulne legitimeringsfraser som forsøksvis skyver disse problemene under teppet, er viktig for den videre utviklingen av
kunstnerisk forskning, enten den ender opp som en utdanningspolitisk parentes, som en faktor i den pågående differensieringen av kunstfeltet eller som en
reform med vidtrekkende implikasjoner for hvordan kunst lages og vurderes. Men det er også viktig for kunstpolitikken generelt. Det gir liten mening å
henvise til den internasjonale kunstverdenens gullstandard om man ikke også klarer å formidle en selvstendig idé om hva man driver med og hvorfor man gjør
det. Det blir en slapp gest: tommelen opp for status quo.
Halvor Haugen
| Relaterte artikler: |  |
|