En missekonkurranse for angolanske landmineskadde, initiert av regissøren og kunstneren Morten Traavik, har skapt heftige diskusjoner på internettblogger rundt om i verden. Så heftige at det nyetablerte galleriet 0047 som skulle vise fotografiene fra prosjektet, trakk seg seks uker før utstillingsåpning. Lepramuseet i Bergen holder imidlertid stand, og viser utstillingen fra slutten av mai og ut august.
I tillegg til fotografiene består utstillingen av en katalog, utformet som et motemagasin, og med de landmineskadde kvinnene som modeller.
– Modellene presenteres med navn, alder, hjemsted, sivil status og yndlingsfarge – samt dato for når ulykken inntraff, forteller Traavik. – Videre står det hva de har på seg og prisen på det. Også minene de ble skadet av, er definert som en del av antrekket deres. Det oppgis hvor mye de koster, hvordan de fungerer og hvor de er fremstilt.
Landminer og skjønnhetskonkurranser
Norsk kulturråd har bevilget en halv million til prosjektet, som også er ment å inkludere en sceneforestilling. Ideen fikk Traavik da han i 2003 besøkte Angola for første gang. Da var det to fenomener som spesielt gjorde inntrykk på ham. Det ene var landmineproblematikken; etter Afrikas lengste borgerkrig er store deler av landet ubeboelig. Det andre var skjønnhetskonkurransene.
– Hvis man drar til Afrika sør for Sahara, vil man oppdage at misse- og misterkonkurranser er et uhyre populært fenomen. I Miss Landmine har jeg knyttet to distinkt forkjellige fenomener sammen. På den ene siden er Miss Landmine en reell missekonkurranse, i den forstand at publikum via prosjektets websider kan stemme på kandidatene. Samtidig er kandidatene med på noe som skal tjene et formål utover dem selv, de setter søkelyset på de landmineskaddes situasjon.
Både kritikk og støtte
Bloggerne på Black Looks, et feministisk nettverk lokalisert i Sør-Afrika, med forbindelser til det norske magasinet Fett, er imidlertid ikke like overbeviste. «Dette er en motbydelig utnyttelse av den afrikanske kvinnen,» skriver én. «Hvem i huleste skal kjøpe disse glossy magasinene, eller bruke disse fancy klærne? Helt sikkert ikke de rammede kvinnene, som er fattige og arbeidsløse.»
– At det er mulig å lese prosjektet på den måten, kan jeg godt forstå, sier Traavik. – Jeg er hvit, jeg er mann, jeg kommer fra et av verdens rikeste land. Det er det vanskelig å komme ifra. Men innsigelsene Black Looks-bloggerne kommer med, avslører også en forestilling om at forholdet mellom Vesten og Afrika nærmest per definisjon er et forhold basert på utnyttelse. Med Miss Landmine-prosjektet utfordrer jeg den måten å tenke på. Med utgangspunkt i et nedarvet vestlig kollektivt skyldkompleks stiller jeg spørsmål om hva som er «lov» til å gjøre, og hva som ikke er det.
Den sørafrikanske bloggen ble snappet opp av den engelske avisen The Guardian. Og 0047 fikk kalde føtter. De så at prosjektet kunne eksplodere i media, og at det eventuelt ville falle tilbake på dem. Også enkelte av de vestlige bistandsorganisasjonene har vært skeptiske til ideen. De angolanske myndighetene ser derimot annerledes på det.
– Både planleggingsministeriet, helse-ministeriet og den nasjonale kommisjonen for minerydding støtter hundre prosent opp om ideen. Hadde de ikke gjort det, hadde jeg skrinlagt det hele.
– Men hva får angolanerne ut av det?
– De synes det er en djerv og spennende måte å rette søkelyset mot landmineproblemet på. Den nasjonale mineryddingskommisjonen i Angola skal blant annet bruke magasinet jeg lagde i sine informasjonskampanjer. I Angola har ikke alle tilgang til nyhetsmedier og mange vet ikke at det på landsbasis finnes rundt 80 000 landmineskadde. Miss Landmine dreier seg om å pirke litt i den generelle holdningen til det å se annerledes ut, og å si at de landmineskadde også kan være vakre. I så henseende er dette prosjektet ikke en utnyttelse av noen stakkars ofre, men snarere en måte å understreke deres verdighet på.
Åpner for etiske dilemmaer
– Like fullt, etter Edward Said har kulturanalyser blitt en risikabel aktivitet. Ved å beskrive de andre som «sensuelle» og «fysiske» begir man seg inn på nøyaktig de stereotypiene Said kritiserte vesten for å ha konstruert. Med andre ord trår du bokstavelig talt inn i et minefelt.
– Man kan selvfølgelig si at Miss Landmine trekker veksler på allerede eksisterende klisjeer om et samfunn. Men jeg mener at det i praksis fungerer motsatt. At dette er et prosjekt som er basert på den lokale kulturens premisser. Kulturelle samarbeidsprosjekter har ofte et pedagogisk grunnlag, der man enten vil etablere harmoni over landegrensene og/eller lære «de andre» et og annet om demokrati og likestilling. I mitt prosjekt er det snarere snakk om å ta utgangspunkt i to helt motstridende fenomener, for så å se om disse kan settes sammen.
– Du rører likevel ved en skjevhet i verden – blant annet det at vestlige kunstnere kan skape seg karrierer på å fremheve andre og mindre privilegerte menneskers situasjon?
– Miss Landmine er et prosjekt som åpner for den typen kritikk. Det innser jeg. På et eller annet plan dreier det seg om mitt eget forfengelige ønske om å gjøre meg betydningsfull, eller å kunne forandre noe utenfor kunstfeltet. Spørsmålet er imidlertid om den samfunnsengasjerte kunsten kun skal målbære synspunkter kunstpublikummet i utgangspunktet er enig i, og som gir kredibilitet, eller om den også skal prøve å utfordre seg selv.
– Jeg har alltid fortrukket kunst som er ambivalent, som sier flere ting på én gang. Det mener jeg Miss Landmine-prosjektet klarer bra. Det er en tilsynelatende veldig enkel og klar idé, som i sin utforming åpner for mange etiske spørsmål og dilemmaer, avslutter han.