• Åsa Sonjasdotter: Potetperspektiv. Verket tar for seg tematikk som biologisk mangfold, økologi og migrasjon representert ved poteten som global handelsvare og symbol på kolonialt røveri. Sonjasdotter setter fokus på EUs restriksjoner.Hun plantet tradisjonelle potetslag på familiegården i Ven i Øresund i Sverige. I ettertid fant hun ut at ingen av potetene hun plantet er å finne på EUs liste over godkjente potetsorter. Verket vises i Tromsø Kunstforening i september.

    Åsa Sonjasdotter

En må ta ansvar for den sammenhengen en står i

Av: Anne Karin Jortveit

Publisert:

Utgave: 5/2007

Del: 

Geir Tore Holm er billedkunstner og har det siste året vært engasjert som prosjektleder for planlegging og oppbygging av Kunstakademiet ved Avdeling for kunstfag, Høgskolen i Tromsø. Han har en bred bakgrunn både med individuell praksis og med fokus på sosiale relasjoner og maktstrukturer. Sammen med Søssa Jørgensen, Kamin Lertchaiprasert og Rirkrit Tiravanija er han ansvarlig for det langsiktige prosjektet Sørfinnset skole/ the nord land i Gildeskål i Nordland.

– Du har vært med på å bygge opp kunstakademiet i Tromsø. Hvordan er studiene lagt opp?
– Vi sier at dette første studietilbudet, som er et treårig bachelorprogram, mer har samtidskunst som plattform enn å være et studium i samtidskunst. Samtidskunst har en rekke potensialer ved seg. Den står for nyere kunsthistorie, har primært en konseptuell tilnærming og inneholder uendelige muligheter for relasjonell, koblende og, ikke minst, dialogisk praksis. Det å søke fornying av kunstpraksis, være gjennomgående fleksibel og arbeide innovativt er vesentlig – også som en del av de forskningsoppgavene vi har. Dette første året har vi et tett program. Først er det interessant å se på enkeltpersonene kunstakademiet består av, se oss sjøl som institusjon, se på høgskolen, universitetet og byen Tromsø, se regionen, se på internasjonale sammenhenger og den sammenhengen samtidskunst står i. Det er viktig å ha med seg at alt springer ut fra en sjøl og at en må ta ansvar for den sammenhengen en er i. For å styrke denne erkjennelsen, gjør vi oss kjent med og bringer inn kunnskap fra en rekke felt, som for eksempel kroppens funksjoner, persepsjon, lokalhistorie, filosofi og internasjonal politikk.
– Hvordan vil begreper som økologi og bærekraftighet bli viktige i utdanningen?
– Med forståelsen av at økologi kan tenkes på flere nivåer, er det også interessant å se på hvordan vi forholder oss til både natur, kultur og økonomiske sammenhenger. En belysning av begrepet økologi blir viktig for å se på hvordan vi som kunstnere og utdanningsinstitusjon kan være bevisste og faktisk handle etter økologiske prinsipper. Et element her er bærekraft i forhold til miljø. Hvordan kan vi for eksempel opprettholde et høgt aktivitetsnivå og samtidig reise mindre? Kan resirkulering av materialer gjøre at vi produserer kunst som er god, også for naturen og miljøet? Begrepet bærekraft er også interessant å bruke i forhold til sosiale og kulturelle forhold. Hvordan kan vi som kunstnere bidra til at de sosiale og kulturelle sammenhengene vi tilhører har konstruktive og varige kvaliteter?
– Det første kullet er knapt kommet i gang med første semester, men hvordan tror du studenter og lærere vil komme til å utforske problemstillinger knyttet til miljøet, og hvilke betydninger vil det kunne få i en kunstkontekst?
– Igjen kommer dette med grundig forståelse, kunnskap og de sammenhenger man befinner seg i. Først handler det jo om å se seg sjøl, deretter spørre seg hva som kan gjøres og hvordan vi kan bruke vår kompetanse i disse større sammenhengene. Det kan være alt fra å finne konkrete løsninger på utfordringer knytta til for eksempel energibruk eller matvarer. Vi har mye estetikkbagasje, men også tradisjon for engasjement og aktivisme. Mange av oss er svært vant til å tenke løsningsorientert og få ting til med knappe ressurser. Jeg tenker at med disse aspektene i bunn kan det rett og slett bli produsert bedre kunstverk. Det kan også føre til at vi ikke er så redde for at det vi gjør faktisk kommer til nytte, og at det får en større samfunnsrelevans. Praksis innafor samtidskunst kan jo være så mangt, hvor kunsten i større grad også er et demonstrasjonsfelt og en offentlighet.
– På hvilke måter mener du at kunsten kan være en reell aktør i forhold til miljøproblematikken?
– Den kan det ved å representere en spesiell offentlighet, ved å arbeide med opplysning, holdninger, motstand og å vise til løsninger. Vi kan arbeide ut fra andre motivasjoner, på andre måter og ha andre målsettinger enn mange andre.
– Er det noen aktuelle kunstnere du gjerne vil trekke fram i denne sammenhengen?
– Vi er så heldige å ha fått ansatt Åsa Sonjasdotter som professor og faglig ansvarlig for Kunstakademiet. Hun ser på verden gjennom poteten og får fram både potetens kulturhistorie og problematikk knytta til genetikk og marked. En som så klart har vært viktig for meg er Kamin Lertchaiprasert, med the land i Nord-Thailand og vårt samarbeid gjennom Sørfinnset skole/ the nord land. Ellers representerer kunstnere som Marjetica Potrc, Book og Hedén og Superflex viktige bidrag.
– Hvorfor er Tromsø et egnet sted for å arbeide med miljørettet kunst?
– Åpenhet, endringsvilje og engasjement er noen av plussfaktorene ved denne småbyen som vokser så raskt. Så er det plasseringa. Urfolksspørsmål er en del av situasjonen her – Tromsø er jo også en samisk by og ligger i et samisk område. Det er klart at det ligger mye kunnskap i urfolks forhold til omgivelsene som er direkte overførbare til en kunstpraksis. Naturforholdene er sterke her, med store årstidsvariasjoner og spektakulære omgivelser. Endringene i klima og faktorene som påvirker dem blir ekstra tydelige her nord. Forskningsmiljøet og universitetet har også relevant aktivitet det er interessant for kunstakademiet å være tilknytta.