• Fangdam, snitt, 2005. 3D-grafikk Ivar Kjellmo, illustrasjoner av Haakon Hattevig, elev ved Bytårnet skole i Moss, øvrig utforming Elin T. Sørensen. Inngikk i utstillingen «Inntilliggende strukturer – sol og vind», Galleri F15, 2005.

En miljøbevisst kunst virker på en handlekraftig mate

Av: Anne Karin Jortveit

Publisert:

Utgave: 5/2007

Del: 

Billedkunstner Elin T. Sørensen tar en mastergrad ved Institutt for landskapsplanlegging ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Hun samarbeider for tiden med Erle Stenberg om miljøtilpasset design integrert i sosiale, urbane og landskapsmessige situasjoner.

– Hva fikk deg til å begynne på utdanningen på UMB?
– Jeg opplevde en viss frustrasjon gjennom akademiutdanningen. Det var et fravær av helhetlige tilbud og strukturert læring. Vel ute fikk jeg behov for å bevege meg bort fra det åpne kunstneriske feltet og mer i retning av eksakt kunnskap. For meg begynte miljøinteressen med en personlig bevisstgjøring gjennom hverdagens mange problemer: biler på tomgang, søppel osv. Jeg fant ikke svar på mine miljøspørsmål i kunstsammenhengen, og søkte informasjon fra annet hold. Jeg forsto raskt at feltet var omfattende og bestemte meg for å ta en master. Jeg valgte UMB som fokuserer på det å arbeide praktisk.
– Jeg opplever en viss motstand i kunsten for det som overskrider forventninger, både når det gjelder opplevelse og samarbeidsformer. Det er ikke spesielt konstruktivt. Kunstrommet bør hegnes om da det har en viktig human betydning i samfunnet. Kunstmiljøet derimot, og den kulturen som føres, kan med fordel revideres. For tiden berøres jeg sjeldent av billedkunst. Et unntak er arbeidene til Ingrid Book og Carina Hedén. Deres tenkning og praksis har vært av stor betydning for meg. Jeg har større utbytte av å lese naturfilosofi. Filosof Hans Kolstad taler blant annet for en anvendt filosofi. Det sier noe om at teori må integreres og konfronteres med virkeligheten. Når det dreier seg om holdbar utvikling er det relevant å tenke på hvordan kunsten kan få en mer praktisk anvendelse i samfunnet.
– Hvordan tenker du at prosjekter med en miljøprofil kan realiseres?
– Valg av formidlingssituasjon avhenger av hvem man vil kommunisere med og hvor stor grad av holdningsendring som ønskes oppnådd. Gallerirommet er ikke det mest egnede stedet hvis ønsket er å jobbe med miljørettede prosjekter. I galleriet kan man ikke pådytte betrakteren holdninger. Da ser jeg flere muligheter innen utsmykkingsfeltet. Fremdeles dominerer veggarbeidet, og dermed forblir kunstnernes bidrag til nye bygg poetiske og symbolske kommentarer. Jeg ønsker å arbeide med mer reelle problemstillinger. For eksempel er jeg opptatt av avfall og kretsløp. Vårt konvensjonelle vannklosettsystem regnes, fra et miljøperspektiv, som dinosaurteknologi. Det er interessant å tenke seg andre løsninger omkring for eksempel menneskelig avfall og utsmykking. Gjennom min videreutdanning får jeg kunnskaper om det å arbeide med slike infrastrukturer, som igjen kan kombineres med billedkunst.
– Hva betyr begrepet bærekraftig utvikling for deg, og hvordan kan det bli aktivisert i en kunstsammenheng?
– Min miljøinteresse oppsto ut fra en nysgjerrighet på begrepet. Det er vanskelig å bli klok på hva bærekraftig utvikling er, da det får ulike betydninger alt etter hvilke fagmiljøer som bruker det. Jeg forstår det ut i fra modellen om de tre pilarene: det økologiske, det sosiale og det økonomiske. En tommelfingerregel er at disse må virke i samspill for at en handling skal kunne kalles bærekraftig.
– Man kan spørre seg hvor bærekraftig kunstens produksjon er? Ingen har ennå utarbeidet statistikker på hvor mye kunstsystemet forbruker? Det er ingen gallerier som er miljøsertifisert, så vidt jeg vet.
– Er det en fare for at kunsten kan bli for instrumentell om den tar del i en større miljøbevissthet?
– Det instrumentelle kan tolkes i negativ og positiv forstand. En kunst som er miljøbevisst er for meg en kunst som virker på en handlekraftig måte i dette feltet. Slik kan instrumentell kunst defineres som kunst som arbeider med aktiv integrasjon. Kunsten blir med i prosesser større enn seg selv. Noen vil kanskje oppfatte det dit hen at kunstens integritet forsvinner. Men hva har en å tape? Selv setter jeg spørsmålstegn ved ordet frihet i kunsten. Hva betyr det at kunsten er fri når kunstscenen likevel er en liten brikke i et større system? Kunstnerens stemme er marginalisert i samfunnet. Tradisjonelt virker kunstens påvirkningskraft innover i selve kunstsystemet – som hos de såkalte nykonseptualistene. Dette har jo en viss underholdningsverdi for de som jobber i denne verdenen, men er ikke spesielt relevant i et miljøperspektiv.
– På hvilke måter mener du at kunsten kan være en reell aktør i forhold til miljøproblematikken? – Hvis kunsten skal spille en rolle som reell medvirker i forhold til miljøet må aktører som jobber innen feltet lære å ta i mot kunstnere på lik linje med andre fagfolk. En bærekraftig utvikling holdes ikke oppe av teknologi alene. Kunstnere kan komme inn i faser som omfatter produkt- og idéutvikling, strategiutforming og naturligvis formidling – dette i stedet for å reduseres til å tegne plakater eller lage skulpturer av gjenbruksmaterialer som morsomme stunt. Kunstnerne har et ansvar for å synliggjøre og selge inn sin kompetanse, og ideelt sett gi så gode begrunnelser at man ikke har råd til å utelate dem. En slik type bevisstgjøring er også en kunstpolitisk oppgave. At kunsten er vag er på mange måter dens styrke. Det er likevel nødvendig å konkretisere hvordan kunsten kan bidra.