• Ines Doujak: Siegesgärten, 2007 (utsnitt).

    Jens Ziehe/documenta GmbH

Miljøengasjert kunst – spiller den noen rolle?

Av: Anne Karin Jortveit

Publisert:

Utgave: 5/2007

Del: 

Når naturvitenskapelige forskere, ingeniører, kritiske økonomer og engasjerte samfunnsaktører strever med å endre det store perspektivet, kan billedkunstnere gi et bidrag? Vil kunst i det hele tatt gjøre en forskjell, eller er dette bare naivt?

I denne artikkelen ser jeg nærmere på interessen for å arbeide med miljø, klima og økologi blant billedkunstnere i dag. Dette resulterer i en lang rekke ulike strategier: noen beveger seg utendørs, satser på gjenbruk eller arbeider sosialt og kollektivt rettet. Noen velger et mikroperspektiv, og andre tar for seg et større lerret. Om noen er eksplisitte og aktivistiske, velger andre igjen å arbeide på en mer indirekte og poetisk måte.
Mer eller mindre metaforiske termer som «grønn kunst», «kunst og økologi», «øko-kunst», «bærekraftig kunst» og «øko-vensjoner» er blant variantene som gjerne brukes for å sette navn på denne kunsten. Uansett navngiving og kunstneriske intensjoner, i dag overskrider disse prosjektene det man tradisjonelt har betegnet som Land Art eller Earth Art. Den nye miljørettede kunsten tar inn over seg en etisk og sosial dimensjon som ikke alltid var like opplagt for eksempel for Robert Smithsons generasjon der de braste inn i landskapet med bulldosere. Om jeg skal sette denne nye grønne interessen inn i en kunsthistorisk sammenheng er det heller fruktbart å trekke linjer til Environmental Art – et felt som noen ganger blir brukt om hverandre sammen med både Land Art og Earth Art. I det hele tatt er det her snakk om store og svært åpne genrer som det kan være vanskelig å avgrense, til det er den kunsten som gjerne faller inn under disse både mangfoldig, overskridende og interdisiplinær. For likevel å forsøke å se en forskjell: Mens Land Art-feltet, iallfall i utgangspunktet, var en kritisk reaksjon mot kunstobjektet og kunstmarkedets mekanismer og en utprøving av skulpturbegrepet, undersøker aktører innenfor Environmental Art ulike økologiske, sosiale og politiske forhold knyttet til miljøet.
Robert Smithsons Spiral Jetty fra 1970 og Joseph Beuys’ 7000 Oaks, som ble påbegynt under Documenta 7 i 1982 og fullført etter kunstnerens død i 1986, kan fungere som to eksempler som belyser noe av denne forskjellen. Mens Smithsons prosjekt blant annet hadde å gjøre med kunstnerens interesse for å forsterke de sporene som allerede var på stedet, både industrielt og menneskelig, men uten å sette i gang en direkte helende prosess, var Beuys’ treplanting en økologisk inspirert og konkret protest mot utarmingen og avskogingen av det lokale miljøet rundt Kassel.

En ny miljøbølge
At deler av kunstscenen avdekker et miljøengasjement må selvsagt sees i lys av det store fokuset på miljøet vi opplever for tiden. Samtidig kan dette også leses som en forlengelse av de allerede etablerte sosiale, politiske, teoretiske og kritiske retningene i samtidskunsten, og med 1990-tallets relasjonelle estetikk som en puls på tiden. Men selv om kunstnere har favnet bredt i sine fokus, fra lokal tilknytning til nomadisk virksomhet, er det likevel mulig å påstå at det har vært så som så med den store miljøinteressen. Noen unntak må likevel nevnes. Det er her nærliggende å tenke på prosjektene til Mark Dion og Henrik Håkansson. Førstnevnte er kjent for å sammenstille og undersøke en rekke vidtfavnende felt i sine tablåer og installasjoner, som økologi, arkeologi, taksonomi og forbrukerkultur, og sistnevnte arbeider med en rekke ulike biologiske og miljøbaserte aktiviteter knyttet til økosystemer, naturfenomener og dyreliv. Begge stilte ut i den nordiske paviljongen ved Veneziabiennalen i 1997. Kunstneren og arkitekten Marjetica Potrc er også et navn verd å trekke fram. Mange av hennes prosjekter er preget av en løsningsorientert og økologisk holdning til det å finne funksjonelle løsninger for mennesker med små ressurser. Solcellesystemer, toaletter, tilgang til vann – det handler om grunnleggende behov og hvordan disse på en best mulig måte lar seg ivareta og utvikle. Et forbausende logisk objekt er «Hippo Water Roller» fra et prosjekt i Sør-Afrika. Det er rett og slett en stor vannbeholder festet til et håndtak som på en gressklipper, slik at den lar seg rulle framover og letter det tunge arbeidet med å hente livsviktig vann over lange avstander.
Det er interessant at miljøbasert kunst ikke lenger blir puttet i båsen for spesielt interesserte, men blir løftet fram i et større kunstoffentlig rom. Flere store utstillinger og konferanser er i år viet til miljø - og klimaproblematikk, som «Sharjah-biennalen – Still Life Art, Ecology and the Politics of Change» i De Arabiske Emirater, og symposiet «Symposium C6, The Art World is Flat, Globalism – Crisis and Opportunity» i Chicago. RSA (Royal Society for the encouragement of Arts, Manufactures & Commerce) har, i samarbeid med British Council, igangsatt et eget program knyttet til kunst og økologi. Nylig kom boken LAND, ART: A Cultural Ecology Handbook ut som et resultat av programmets første år. Boken er ment som en utprøvingsplattform for å undersøke kunstens relevans i en større miljødebatt. Flere store internasjonale kunstmagasiner har dessuten hatt egne økokunstbilag det siste året – som for eksempel Art Review (august 2006) og Frieze (juni-august 2007). Selv om aktuelle mønstringer som Documenta i Kassel ikke opererer med et spesifikt miljøperspektiv dukker det likevel opp enkeltarbeider som tar dette opp på ulike måter. For eksempel kretser Ines Doujaks skulpturelle prosjekt Siegesgärten (2007) rundt problematikk knyttet til utnyttelsene av jordas sårbare biodiversitet. Doujak setter her søkelys på rike konserners såkalte «genrøverier» av fattige lands biologiske mangfold. Det er ikke bare utenfor Norge at det rører på seg. På hjemmefronten har det nylig funnet sted flere arrangementer hvor bærekraftig utvikling har stått i sentrum, som utstillingen og seminaret «More Than This – Voices and Expressions on Sustainability» i Trondheim tidligere i år. Det mye omtalte prosjektet Sørfinnset skole/the nord land opprettet av Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen, og som var en del av kunstsatsningen Kunstneriske forstyrrelser i Nordland, er bygget over en økologisk og sosial tankegang med utgangspunkt i et sted og i samarbeid med lokalbefolkningen. Denne sommeren viser Nobels Fredssenter «Melting Ice – A Hot Topic», en utstilling som tematiserer menneskeskapte klimaendringer. For ikke å glemme kunstnere som Ingrid Book og Carina Hedén som allerede i flere år har samarbeidet om prosjekter som har tatt opp miljøkomplekser på flere plan, blant annet via forholdet mellom urbanitet og jordbruk. Mange husker nok utstillingen «Midlertidige Utopier» på Museet for Samtidskunst i 2003. Her sidestilte og tematiserte de blant annet økonomisk makt og grønn selvberging.

$preview.end$

Allerede etablert
Selv om man nå opplever en miljøbevisst tenkning på den internasjonale kunstscenen har mange aktører allerede vært involvert i årevis, både innenfor og utenfor hovedstrømmen. I enkelte nordamerikanske kunstmiljøer, for eksempel, har dette feltet lenge stått sterkt. Her har kunstnere viet sine kunstneriske liv til arbeider i skjæringspunktet mellom estetikk og etikk, med et sterkt og inderlig forhold til økologi og bærekraftige strategier, gjerne i en urban setting. Her finner man både håndfaste handlinger og symbolske undersøkelser.
Noen eksempler: Ekteparet Newton og Helen Harrison, som regnes blant pionerene i økokunstbevegelsen, har samarbeidet med biologer, økologer og byplanleggere siden 60-tallet. Derigjennom har de skapt en rekke møtepunkter på tvers av ulike faggrupper for på en best mulig måte få fram ideer og løsninger som støtter opp under et biologisk mangfold og en lokal utvikling.
Mierle Laderman Ukeles har arbeidet med de mer «usynlige» lagene av samfunnet der søppelhåndtering og renhold finner sted, og i rundt 30 år har hun vært artist-in-residence hos «The New York Sanitation Department». Ukeles er også involvert i det pågående arbeidet med å gjøre «The Fresh Kills Landfill» på Staten Island utenfor New York, en gang verdens største søppelfylling, om til et rekreasjons- og parkområde.
Patricia Johanson er en kunstner som også gjerne arbeider i stor skala. Et av hennes første prosjekter var Fair Park Lagoon i Dallas, som ble igangsatt i 1981. Via konkrete strategier ble et dødt og ødelagt vannområde omgjort til et friskt og levende økologisk mangfold. Den gang ble dette oppfattet som et radikalt prosjekt hvor kunstneren kombinerte naturvitenskapelig kunnskap med oppbyggingen av skulpturelle former som fungerte som gangveier i lagunen. I dag ser man også hvor fornuftig Johanson grep inn i denne prekære situasjonen. Et annet mye omtalt prosjekt er Agnes Denes’ Wheatfield – A Confrontation i Battery Park Landfill, New York (1982). Denes sådde og høstet hvete på Lower Manhattan, i nærheten av Wall Street, World Trade Center og Frihetsgudinnen. Denne direkte handlingen bar på en rekke metaforiske lag knyttet til mat, sult, energi, handel og økonomi. Å dyrke 1000 pund hvete på en midlertidig ledig tomt verdt 4,5 billioner dollar dannet i seg selv en ramme rundt spørsmål om forskjeller og prioriteringer.
Om Denes sitt prosjekt ikke førte til en vedvarende løsning slik Fair Park Lagoon gjorde, åpnet det opp for kritisk refleksjon rundt verdier og holdninger.

Mer enn et kunstnerisk tema
Man skulle jo nesten tro miljøkrisen først oppstod så sent som i fjor, med tanke på mengden av informasjon som det siste året har vært kanalisert gjennom ulike medier. Problemene er å finne både lokalt, internasjonalt og globalt, om enn det handler om forurenset drikkevann, utslipp av giftige kjemikaler eller CO2 spredning i atmosfæren. Dette har dog medvirket til en ny kritisk bølge både på individplan og i de store foraene. Mange vil framheve at miljøet ikke bare er en sak blant andre viktige saker og gode satsningsområder – det er selve Saken. Det handler om menneskehetens være eller ikke-være. Klarer vi ikke å gjøre noe med det uføret vi har kjørt jordkloden inn i, er det et begredelig kapitalistisk prosjekt vi etterlater til de neste generasjonene. Med andre ord er det et nærmest altomfattende problemfelt kunstnere går inn i.
Ord som «bærekraftighet» og «bærekraftig utvikling» dukker mer og mer opp i tekstene rundt flere av de siste utstillingene og prosjektene på kunstscenen. Men disse har lenge stått sentralt i miljøarbeidet. Året 1987 er en viktig milepæl i den internasjonale politikken. Da leverte Verdenskommisjonen for miljø og utvikling rapporten Vår felles framtid. Denne kommisjonen var nedsatt av FN og ledet av Gro Harlem Brundtland. Gjennom rapporten fikk begrepet «bærekraftig utvikling» sitt gjennombrudd. Dette begrepet har siden vært et sentralt, men svært omdiskutert omdreiningspunkt i arbeidet med miljøet. Tilsynelatende er begrepet greit og forståelig, men går man nærmere inn på både «bærekraftig» og «utvikling», reises en rekke problemstillinger rundt hva det innebærer av handlinger når menneske og natur skal fungere sammen. Ikke minst åpner begrepet opp for en rekke vanskelige og etiske spørsmål rundt forholdet mellom det rike nord og det fattige sør og fordelingen av miljøforpliktelser. Rapporten Vår felles framtid feirer 20 år i år, men det er ikke spesielt mye å «feire» ettersom lite har blitt utrettet i løpet av disse årene. Som alle vet er det fremdeles ingen konsensus internasjonalt sett, verken når det gjelder årsaker eller botemidler.
Et konkret og mer lokalt eksempel kan illustrere dette i denne sammenhengen: Da Frp holdt sitt landsmøte i midten av mai argumenterte formann Siv Jensen for at de store miljøløftene må tas utenfor Norge fordi vi bare står for 2 % av verdens totale klimagassutslipp. Allerede i 2002 kom det fram i WWFs rapport Living Planet Report at dersom alle skulle forbruke like mye som nordmenn ville vi trenge fire jordkloder. Jensens påstand er et ekko tilbake til 1992 og FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro, da daværende president George H.W.Bush kom med de ofte siterte ord: «the American way of life is not negotiable». En av innlederne til klimakonferansen «Klimaendring og byutvikling» i Oslo Rådhus i mai, Øystein Dahle, seniorrådgiver for Cicero senter for klima, påpekte at det som det dypest sett handler om er å forandre tankemåtene i Vesten. Det etiske ansvaret er det derfor mer og mer prekært å ta innover seg i dag. Etter en rekke møter og forhandlinger på internasjonalt nivå de siste årene, som i Kyoto, er det ingenting å si på vitenen om at vi har et altomfattende problem, men det skorter på viljen til forandring.

Hvor hente informasjon?
De siste 20-30 årene har miljøspørsmål ikke kun vært et anliggende for naturvitenskapelige fag – samfunnsfagene har også i større grad begynt å arbeide med forholdet mellom menneske og natur. Dette har ført til fruktbare interdisiplinære forbindelser mellom de to forskningsfeltene der man har tatt lærdom av hverandres ekspertise. Jeg tror det er mye miljøfaglig ekspertise å hente for kunsten i det samfunnsrelaterte feltet. Ikke alle kunstnere har for eksempel biologi som kunnskapsplattform, og måtene å arbeide med kunst i ulike relasjonelle sammenhenger ligger nærmere for eksempel antropologiske, sosiologiske, politiske og økonomiske områder enn de rent naturvitenskapelige. Flere aktører har allerede begynt å nevne Felix Guattaris økologiske tenkning som ett mulig meningsfullt bidrag. En av disse er kunsthistorikeren og kritikeren Boel Christensen-Scheel, som i et par artikler om Kunstneriske forstyrrelser trekker inn Guattaris bok The Three Ecologies for å underbygge et prosjekt som Sørfinnset skole/the nord land. Hun skriver i artikkelen «De tre økologier»:
Kanskje kan begrepet økologi brukes til å tenke denne typen prosjekter; økologi omfatter i denne sammenhengen mer enn naturens mest grunnleggende kjeder eller miljøvennlighet. Økologi blir et overgripende konsept som dreier seg om gjensidig respekt og tilpasning, og om hvordan alle delene i en omfattende og kompleks helhet henger sammen.
Små forskyvninger på et mikronivå kan raskt få konsekvenser for makronivået, og omvendt. Økologi dreier seg derfor om en anerkjennelse av alle delene, de store og viktige så vel som de små og ubetydelige, de etiske og godhjerta så vel som de skitne og egoistiske. Den franske teoretikeren Félix Guattari skriver om de tre økologier: den mentale, den sosiale og den miljømessige. Dette vil si at også det personlige og psykiske spiller en rolle når vi tenker økologi, ikke bare gjenvinning og trehogst. Økologien dreier seg dermed om en finstemt balanse mellom de mange nyansene og delene, den dreier seg om en bærekraftighet i selve relasjonen.

I tiden framover
Det blir svært spennende å se hvordan den miljøengasjerte kunsten vil manifestere seg framover. Kunstens interesse for og evne til å tenke overskridende og på tvers av forventningshorisonter, og trangen til å dukke ned i lag under de store overskriftene kan medvirke til en levende og dynamisk retning. De mange relasjonelle aktivitetene vi har sett bli igangsatt det siste tiåret har vist at mange kunstnere er interessert i å utforske hva en direkte anvendt kunst kan innebære, samtidig som et dypt miljøengasjement retter seg mot holdningsendringer og en etisk fundert tenkemåte. Det er lite sannsynlig at man finner noen som virkelig tror at kunsten alene vil være avgjørende for å dreie miljøproblemene over i et rett spor, men flere og flere tror på kunst som en viktig bidragsyter. Ikke minst gjelder dette kunstens innvirkning på viljen til forandring. Og dikotomien over alle dikotomier, natur/kultur, kommer garantert til å bli vurdert fra alle mulige kanter.
I sitt katalogessay til utstillingen «Beyond Green: Toward a Sustainable Art» som turnerer i USA dette året, viser designteoretikeren Victor Margolin til det faktum at det fremdeles er et kulturelt fravær på den politiske miljøarenaen, og at det kulturelle perspektivet så å si har vært ikke-eksisterende i de politiske forhandlingene. Dette må inkorporeres for å gi et mer fullstendig bilde av menneskets ulike aktiviteter og handlinger. En estetikk knyttet opp til bærekraftighet er ennå ikke utviklet, og skal dette skje må de mange involverte være villige til å rydde plass til dette.
Margolin tar derfor opp tre forhold han mener vil være sentrale i dette arbeidet framover: spørsmålet om form, kunstens dialog med andre miljøpraksiser og kunst som beveger seg fra diskurs til reelle handlinger. Menneskene bak RSAs kunst- og økologiprogram framhever blant annet at viljen til å jobbe kollektivt står sterkt blant de engasjerte kunstnerne. De trekker gjerne inn overgripende spørsmål knyttet til kapitalisme, politikk, teknologi, utopitankegang, industri, jordbruk og etnisk og sosial rettferdighet i prosessene med å utforske det økologiske. Kunstnere arbeider heller ikke kun sammen med kunstnere, men søker gjerne sammen med naturvitenskapsforskere, kulturteoretikere, samfunnsvitere og aktivister. Dette siste vil være av stor betydning. Om man vil påvirke gjennom kunst nytter det ikke om denne kunsten forblir innrammet av et kommersielt gallerisystem eller en museal praksis. Et annet avgjørende aspekt vil være å jobbe på tvers av geografisk ståsted. Den internasjonale kunstscenen er allerede etablert som et vidtspennende globalt nettverk, og dette er definitivt et godt grunnlag for et miljøfokus.
Utforskningen av stedet som begrep og realitet vil nødvendigvis fortsatt være viktig, selv om det stedsspesifikke fra før av er godt innarbeidet i samtidskunsten. Men fra å ha representert en radikal mulighet til å arbeide seg bort fra det markedstilpassede kunstobjektet og den hvite kuben, er begrepet blitt mer eller mindre mainstream for kunstnere. Kunsthistorikeren Miwon Kwon er blant dem som er kritisk til hvordan det stedsspesifikke brukes i dag. Hun mener at det like mye fungerer som en maskering som et felt for kritisk virksomhet. Det favner over alt og ingenting og «garanterer» en kunst som er progressiv. På den andre siden kan man ikke tenke en økologisk og bærekraftig problematikk belyst kunstnerisk uten at dette på en eller annen måte skjer med utgangspunkt i et virkelig sted. Om kunsten lenge dyrket den postmoderne interessen for det metabaserte, vil en kunst som ønsker å stå midt i den reelle og grelle virkeligheten måtte redefinere gjengs brukte kunstneriske grep og strategier. Om det stedsspesifikke står i fare for å bli uttømt innenfor kunstinstitusjonen, slik Kwon påpeker, vil det være interessant å se hva som videre vil skje med begrepet knyttet aktivt opp mot den miljøorienterte kunsten gjennom ulike kritiske og politiske handlemåter. Uansett i hvilken form kunstnere viser sitt engasjement er det viktig å være bevisst at miljøspørsmål bringer med seg store betydningskategorier og problemfelt. På samme tid er det også viktig sett fra et kunstperspektiv å holde begreper både åpne og bevegelige. Selv om dette kritiske og dialogiske arbeidet er et sentralt og selvsagt aspekt for involverte aktører, preges nok flere prosjekter av en slags «negativ entusiasme» for den nye miljødreiningen. Å bla seg gjennom websiden til Sharjah-biennalen gir et slikt inntrykk. Man er heller ikke fristilt et kritisk blikk selv om tema og innhold er aldri så høyverdig. Et aktuelt eksempel er den sørgelige utstillingen «Melting Ice – A Hot Topic» på Nobels Fredssenter. Slik jeg ser det viser denne utstillingen hvor galt det kan bære av sted når den kunstfaglige ryggraden er fraværende, og bidragene nærmest blir brukt som illustrasjoner over et innhold. Her holder det ikke med gode intensjoner. Slike utstillinger kan mer medvirke til å bygge opp en generell motstand og mistenksomhet overfor den miljøinvolverte kunsten enn å være en døråpner mot kommende prosjekter.
Man sier gjerne at etter 11. september 2001 forandret også kunsten seg. Det spørs om man ikke igjen vil se dyptgående og vedvarende dreininger på kunstscenen etter at klimaendringene får større og større plass i menneskehetens bevissthet. I sitt forord til boken LAND, ART: A Cultural Ecology Handbook er i alle fall den amerikanske kritikeren Lucy Lippard ikke i tvil om at kunsten vil bli gjennomsyret av dette: «Today – sparkled by indisputable proof of human agency in climate change – the environment is in the centre foreground. It has become the radical edge.»