• En propagandaskulptur fra 1972.

    Charles Michaelsen

Problematisk studentutveksling Bergen –Jingdezhen

Av: Ingrid Lønningdal

Publisert:

Utgave: 5/2007

Del: 

Hvilke etiske problemstillinger dukker opp når vi produserer kunstprosjekter i land hvor arbeidsvilkårene er milevis fra norske standarder?

I fjor høst reiste 14 studenter og to ansatte ved Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB) til Kina for å produsere keramikk og avholde workshop om det keramiske objekts rolle som meningsbærer. Samarbeidspartner og vertskap, Jingdezhen Ceramic Institute (JCI), er Kinas statlige utdanningsinstitusjon for spesialisering i keramikk. At det årlig tas inn til sammen ca 4500 studenter til studier på master- og bachelornivå, sier noe om skolens størrelse og fagets betydning i landet.

Unike muligheter
Vertskapsskolen befinner seg i byen Jingdezhen, der det er samlet en stor, avansert industri rundt keramiske materialer. Skolens fagstab besitter spesialkunnskap om keramikk, og underviser i både eldre og nyere håndverksteknikker.
– Å besøke en slik institusjon er en unik mulighet til å gjennomføre ideer som ikke ville latt seg sette ut i livet i Norge, forteller førsteamanuensis Charles Michalsen. Han er initiativtaker, og sammen med kollega Marek Cecula pådriver for samarbeidet mellom de to utdanningsinstitusjonene.
– Figgjo, som er en norsk profesjonell fabrikk, har ca 50 cm som maksimal størrelse for produksjon av keramikk. I Jingdezhen er maksgrensen på 4,5 meter, og teknikken mer avansert enn man finner noe sted i Europa. Dette har sammenheng med at det er store forekomster av porselen i området. Kvaliteten på porselenet er ekstremt god, og Kina har lange tradisjoner for eksport av porselensvarer til Europa. Vi har alltid forsøkt å imitere disse, både i idé, materiale, motiv, mønster og prosess, men ikke klart å komme opp med noe av lignende kvalitet.
– Produksjonsmetoden i Kina er en annen enn den vi bruker her hjemme. Porselenet brennes en gang mindre enn i Europa, dermed blir energiforbruket lavt, og det forurenser mindre. Den lange erfaringen med materialet gir dessuten forutsigbarhet, det er sjelden svinn.

Dårlige arbeidsforhold
Selv om utvekslingen byr på mange fordeler, blir totalbildet straks mer komplisert når arbeidernes produksjonsforhold inkluderes i betraktningen.
– Hvordan vil du beskrive forholdene i keramikkverkstedene?
– Arbeidsforholdene er klart dårligere enn her hjemme, de kan best beskrives som kinesiske. Ekspertisen og teknologien tilknyttet keramisk produksjon befinner seg på et bestemt sted, og så er det et valg om man ønsker å være der eller ikke. Jeg mener det er viktig å være tilstede i Kina, representere noe og gi uttrykk for sine synspunkter.
– For noen av studentene var det likevel et sjokk å se hvor annerledes det var. I evalueringen skrev en av kursdeltakerne at «hele byen burde strammes opp med henhold til helse, miljø og sikkerhet (HMS)», og det er det lett å være enig i.
– Hvilke muligheter har man til å forbedre arbeidsforholdene?
– Det er forskjell på om det er studenter, enkeltkunstnere eller for eksempel IKEA som benytter seg av tjenestene. IKEA produserer sine keramiske varer i Jingdezhen og kontrollerer produksjonen en gang i måneden, for å påse at det blant annet ikke foregår barnearbeid. De har mulighet til å stille store krav fordi de har større økonomiske ressurser.

Blandet opplevelse
Anders Lerberg Kopstad er en av studentene som var med på workshopen. Han sier turen gav mange positive erfaringer, men var vanskelig etisk sett fordi studentene fra Bergen fikk særbehandling og betalte en slikk og ingenting for oppholdet. Samtidig arbeider de som bor der under svært dårlige forhold.
– Vi besøkte blant annet et trykkeri der lukten av kjemikalier og løsemidler var så stram at mange av oss måtte forlate rommet. Her jobbet det folk i alderen ti til femti år, og arbeidet pågikk kontinuerlig uten pauser – i hvert fall ut fra det vi kunne se. Det var også skremmende å se glasurverkstedet, der arbeiderne hadde tydelige misdannelser etter å ha rørt i blandingene med armene sine. En del av dem var barn. Vi var innom mange fabrikker, og forholdene var som dette over det hele.
At hverdagen for kinesiske arbeidere er helsefarlig, er et tema som har blitt en gjenganger i medias dekning av forberedelsene til sommer-OL i 2008. Arbeidskraften utnyttes for å få olympiske anlegg og veinett ferdig i tide, synlig fattigdom fjernes gjennom å frakte fattige ut av byene, og Amnesty International rapporterer om en forverring av menneskerettighetssituasjonen – hvilket betyr at den i utgangspunktet ikke har vært noe å skryte av. Hvilket ansvar har norske bedrifter og institusjoner i en slik kontekst? Hvordan stiller de seg til bruk av etiske retningslinjer?

Norsk naivitet
Rita Marhaug, professor på KHiB ved avdeling for spesialisert kunst, fagområde grafikk, mener holdningene og forberedelsene i forkant av reisen avspeiler en norsk naivitet i møtet mellom vår velstandskultur og kinesisk virkelighet hva produksjons- og arbeidsmiljø angår.
– De etiske dilemmaene og mer generelle problemstillingene som dukket opp, burde det ha vært snakket mer om på forhånd. Gruppen som reiste opplevde et enormt klasseskille og så at deres kinesiske kollegaer arbeidet under forhold som ville være utenkelige i en norsk sammenheng. Dette handler også om KHiBs rolle som en norsk offentlig institusjon. Det burde kanskje stilles krav til at HMS også skulle gjelde de som til daglig jobber eller studerer på JCI, ikke bare gjestene?

Fortsetter samarbeidet
Samarbeidsavtalen mellom JCI og KHiB innebærer blant annet utveksling av studenter og ansatte, men gir også rom for utstillinger og forskning. JCI har lignende avtaler med skoler i Finland, USA og Sveits, og har påbegynt byggingen av nye studioer for gjestestudentene. Utformingen av disse baserer seg på prinsippet om helse, miljø og sikkerhet, og får en desidert bedre standard enn resten av arbeidsplassene i institusjonen.
– Er det aktuelt for KHiB å jobbe for at vår standard for HMS skal gjelde hele skolen, Charles Michalsen?
– Studioene som nå bygges for utvekslingsstudenter står som et eksempel på hvordan skolen burde se ut, og direktøren for skolen er interessert i våre råd underveis. Det vil nok komme spørsmål om hvorfor ikke resten av området er likedan, og da kan kanskje eksempelet få en innvirkning.
– Jeg tviler på at hele skolen lar seg oppgradere til et slikt nivå, til det er det for store dimensjoner. Skolen får i det minste bruke vår kompetanse til å realisere oppgraderingen av gjesteatelierene.
– Det skal også sies at forholdene i institusjonen er bedre enn i den omliggende industrien. Byen har ca 1,5 millioner innbyggere, og kanskje 40 000 verksteder. Her er forholdene svært dårlige.
Bergensstudentenes resultater fra workshopen «Global Table» på Jingdezhen Ceramic Institute ble stilt ut på Permanenten, Vestlandske kunstindustrimuseum, tidligere i år. I studieåret 2008/2009 planlegges det en ny workshop i Kina.