Inntektsundersøkelsen og mangfoldet

Av: Ingeborg Stana

Publisert:

Utgave: 5/2007

Del: 

I skrivende stund er det kommunevalg i Norge, og kultur har en forsvinnende liten plass i valgkampen. Da regjeringen på Soria Moria la fram «Kulturløftet», var forventningene store. Derfor er det ekstra skuffende at kulturen ikke følges opp på lokalt plan. Det er jo nettopp i kommunepolitikken mange av de store utfordringene på kunstfeltet ligger, for eksempel har spørsmål knyttet til utsmykkingsoppdragene og ateliersituasjonen sin naturlige plass der.

I forkant av valget deltok jeg i flere møter med partienes kulturpolitiske utvalg, og merket meg at «mangfold på kunstfeltet» er en flittig brukt frase i kulturprogrammene. Alle partiene støtter vissnok mangfold. Men hva de ulike partiene legger i begrepet er ikke alltid like lett å begripe. SV er partiet som ønsker at vi blir garantert en minsteinntekt som skapende kunstnere. Fremskrittspartiet vil ikke at Statens skal støtte kunstproduksjon i det hele tatt. Begge partiene ønsker seg imidlertid et større mangfold på kunstfeltet. Slik jeg ser det bør diskusjonen om hva vi mener med det fargerike ordet straks begynne hvis vi ikke skal ende i et ugjennomtrengelig buskas av språklig forvirring og uklare løfter.
Samtidig som det såkalte Mangfoldsåret 2008 ble vedtatt, ble det også bestemt å gjennomføre en ny inntekts- og arbeidsundersøkelse, også kjent som «levekårsundersøkelsen». I følge Stortingsmeldingen vil undersøkelsen gi et grunnlag for kunstnerpolitikken – og være et springbrett for å styrke nettopp mangfoldet på kunstfeltet. I disse dager kommer undersøkelsens spørreskjema til et utvalg av NBKs medlemmer. I den anledning er det grunn til å stille noen kritiske spørsmål. Stilles de riktige spørsmål i undersøkelsen? Hvordan beregnes egentlig kunstneres inntekter? Videre vil vi være oppmerksomme på hvordan resultatene fra undersøkelsen blir brukt politisk. Hvilke krav kan vi stille de ledende politikerne?
Årets valgkamp er en tankevekker siden vi vet at målet «å styrke mangfoldet» er sammenfallende blant partiene, mens forslag om de praktiske tiltakene er mangelfulle – og særdeles forskjellige. Det vi allerede har konstatert er at politikerne står ovenfor grunnleggende utfordringer på kunstfeltet. Små endringer vil ikke gjøre noe med de strukturelle svakhetene.
«Når jeg bruker et ord», sier Humpty Dumpty fra Alice in Wonderland, «betyr det akkurat det jeg ønsker at det skal bety, ikke noe mer og ikke noe mindre».
«Spørsmålet er», sier Alice, «om du kan få et ord til å bety flere ting».
«Spørsmålet er», svarer Humpty Dumpty, «hvem som er mester over ordet – det er det som betyr noe».
Humpty Dumptys logikk har et åpenbart maktkritisk potensial. Dersom det utelukkende er politikerne som får definere begrepet mangfold, vil de utvilsomt gjøre seg til «mestere over ordet». Derfor er det viktig at kunstnerne deltar aktivt i den pågående definisjonsprosessen. Å gi flere billedkunstnere mulighet til å få en karriere etter endt utdannelse, vil føre til at mangfoldet øker. For å sikre mangfoldet på kunstfeltet må vi sikre eksistensberettigelsen til flere kunstnergrupper. En aktiv satsning på kunstpolitiske ordninger er nødvendig for å rette opp de arbeids- og levevilkårene vi i dag arbeider under. Ved å overbevise om hvilke konkrete tiltak som skal til for å sikre mangfoldet, kan vi bedre kunstneres leve- og arbeidsvilkår.