• Eva Hesse fra fotoserien «Artist Resembling Sculpture; Artist Imitating Sculpture; Artist Captured by Sculpture; Artist Playing with Sculpture».

    UKS

Anes metode

Av: Marit Paasche

Publisert:

Utgave: 5/2007

Del: 

Med denne utstillingen legger Ane Hjort Guttu inn et intellektuelt og spissfindig oppspark til en viktig diskusjon: Hva skjer med kvalitet når normsystemet i kunstfeltet oppløses?

Separatutstillingen har en tittel like tørr som ukers gammel kneip, og den fungerer som et lynkurs i hypotetisk deduktiv metode. Utstillingen er også morsom, smart og bra for tankevirksomheten. Jeg tror faktisk UKS bør sende en invitasjon til Paul Grøtvedt, som stadig vekk er like hylende snurt og fornærmet på samtidskunsten, ja, og Tommy Sørbø selvfølgelig, som vil få noen tips på humorfronten.
Hypotesen er som følger: Det finnes en universell god og dårlig form. Men når er en firkant en universell god form, og når er den dårlig? I plakatserien Steintyper i Gamlebyen samler Hjort Guttu inn empiriske data. Hvilke forskjellige firkantede typer stein finnes det i Gamlebyen? Og, slår den firkantede steinblokken til Bård Breivik deg som mer kunst (det vil si preget av en god universell form) enn den firkantede steinblokken som er observert stående ved parkeringsplassen? Plansjenes utrolige lattervekkende kvasivitenskapelige grupperinger av steintyper (vi har også runde steiner, flate steiner, osv) bidrar til at hovedhypotesen føles sterkt svekket.
Neste kategori av direkte observerbare data samler Ane Hjort Guttu innenfor hjemmets fire vegger. Der har hennes fireårige sønn Einar begynt å arrangere helt vanlige gjenstander på en slik måte at de kan minne om kunst. Ja, ved å avfotografere sin sønns omgang med små og store ting i hverdagen, og ved å lese opp sine egen refleksjoner omkring denne prosessen, får vi en aldri så liten guidet tur i kunsthistorien. Poenget med denne lysbildevideoen ligger i hvordan vårt estetiserende blikk på tilværelsen leser alt som et «utslag av en høyere formal bevissthet». Konsekvensanalysen er harsk, for når alt blir kunst, blir kunst ingenting. Den uthules innenfra og oddsene for å ende opp som desillusjonert kunstner er svimlende. Videoens tittel er da også How to Become a Non-artist. Et kvassere og mer tørrvittig motsvar til Lars Vilks’ mye omdiskuterte Hvordan bli samtidskunstner på tre dager har jeg ennå ikke kommet over.
I fotoserien med det lange navnet «Artist Resembling Sculpture; Artist Imitating Sculpture; Artist Captured by Sculpture; Artist Playing with Sculpture» har kunstneren kategorisert billedmateriale fra monografier som viser «kvinnelige skulptører med sitt verk». På samme måte som med steinene i Gamlebyen marginaliseres betydningen av det unike gjennom den taksonomiske inndelingen. Statuene blir borte for bare kjønn, som er konteksten i dette tilfellet.
Som motspiller i det store rommet har fotoserien en skulptur, oppkalt etter EUs tjenestedirektiv. Skulpturen står på en hvit sokkel og er, med sine enkle rektangulære og sirkulære former i svart diabas, ikke spesielt vellykket ut fra en klassisk, modernistisk bedømmelse. Men tittelen Tjenestedirektivet påtvinger verket en annen lesning, og slik demonstrerer Guttu elegant hvordan konteksten endrer premissene.