• Bringing the War Home, 1967-72 (ett av 20 arbeider), Falckenberg Collection, Hamburg

Klassisk 70-tall

Av: Trude Iversen

Publisert:

Utgave: 5/2007

Del: 

«From 60 to 7. The Politics of the ”private”» er tittelen på utstillingen under Henie Onstad Kunstsenters store LIVE-program. Høvikodden LIVE består foruten utstillingen av et film-, seminar- og konsertprogram og det er institusjonens historie og virksomhet fra 60-tallet og frem til i dag som står på agendaen.

Det privates politikk henspeiler på det kjente feministslagordet «det private er det politiske». Slagordet kritiserte en streng opprettholdelse av skillene mellom det private, «kvinnelige» rommet på den ene siden og den offentlige, representative og «mannlige» sfæren på den andre siden som åstedet for den politiske tenkningen.
$preview.end$ Få kunstnere arbeider mer eksplisitt med denne problematikken enn Martha Rosler. Roslers Bringing the War Home (1967-1972) er en billedmontasjene satt sammen av pressefoto fra Vietnam-krigen og fotografier fra livsstilsmagasinet Life. Gjennom denne bearbeidelsen oppnår Rosler et effektivt sammenbrudd i forståelsen av den amerikanske livsstilen og krigen «der ute» som ulike og atskilte sfærer. Rosler demonstrerer også kjøkkenredskapers semiotikk i videoen Semiotics of the Kitchen (1975).
Om Roslers verker er tungt representert i utstillingen, er det likevel Mike Kelley som stjeler showet på kunstsenteret. Det største utstillingsrommet er fylt av «stuffed animals» og rekvisitter fra en amerikansk, om ikke akkurat livsstil, så fragmentariske scener fra det som ligner på et barnerom eller rettere sagt, en barndom. Installasjonen bærer tittelen Categorical Imperative and Marge (1999), hvor førstnevnte del låner navn fra Kants berømte moralmaksime. Hvor filosofen forsøker å lage regler for moralske handlinger, forsøker Kelley å oppheve eller utfordre lovene for hva som ses på som estetisk materiale. I dag er dette imidlertid regnet som selvfølgeligheter; ingen lar seg sjokkere av at «lavt» materiale benyttes som ingredienser i et kunstverk.
Kelleys egen stemme, som forteller om de 32 ulike gruppene av objekter i form av en audiotour, fungerer mot sin hensikt og kanskje er det veggmontasjene som til syvende og sist gjør denne installasjonen interessant. Kellys installasjon skaper uansett en større sensibilitet for virkningen av objekters plassering i rom, deres effekt på hverandre, og logikken dem i mellom. Med dette aspekt i mente er det som om Hannah Wilkes ti minutters striptease i verket Through the large glass (1976) snakker direkte med Kelley. Wilkes forførende avkledning foran Duchamps berømte skulptur The Large Glass (The Bride Stripped Bare by her Bachelors, Even) fra 1915 viser at sammenstillingen av ironi, forførelse og absurditet er interessant, at en performativ kritikk er mulig. Den vanlige resepsjonen av dette verket er at kunstneren (bare) konfronterer en klisjémessig forestilling om kvinnekroppen, og det er selvsagt riktig. Men dette verket er lysår fra en like klisjémessig kritikk av en slik forestilling.
Det er flere fine verker som alene gjør at denne utstillingen absolutt er verdt turen til Høvik. I den historisk sett skiftende friksjonen mellom det private og det offentlige er verker som Bas Jan Aders I´m Too Sad to Tell You (1970-71) og Carey Youngs I´m a Revolutionary (2001) som perler å regne. Kunstnere som deltar er Bas Jan Ader, John Baldessari, Constant, Jimmie Durham, Sanja Ivekovic, Joan Jonas, Mike Kelley, Josephine Meckseper, Adrian Piper, Martha Rosler, Carolee Schneemann, Hannah Wilke og Carey Young.