• Jan Freuchen: S/M/L (foran), Big Stealth (bak).

    Galleri Erik Steen.

Makulasjonens muligheter

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 5/2007

Del: 

Hva skal du si når noe på den ene siden er helt fint, men du hadde egentlig forventet noe ganske annet, og du instinktivt vet at et eller annet sted ligger det et potensial til noe langt mer overbevisende?

Vel, du kan si at Jan Freuchen udiskutabelt har noe på gang, at fetisjeringen av makuleringsmaskinens striper av det som en gang var dokumenter – der de dukker opp i malerier og collager – godt kunne ha blitt tatt helt ut (forestill deg at lokalet var fylt opp halvannen meter av det, sånn cirka), og at dette helt umotiverte arkitektoniske tilbygget på den ene veggen – ren galskap, spør du meg – egentlig er ganske kul i all sin tvers gjennom anarkistiske fandenivoldskhet, men...hvorfor?
Det er altså noe som skurrer her; og det er ikke så mye det at arbeidene ikke er øyeblikkelig gjenkjennbare som verk av Jan Freuchen, som at det mer likner noe som ligger litt for tett opp mot Gardar Eide Einarsson. Ikke at det i seg selv heller nødvendigvis skulle innebære noe større problem, om det ikke hadde vært fordi man begynner å lure på hvor man selv har det fra. Sånn, egentlig? Det kan være bunken med tolv vinylplater i innplastrede cover som er surret sammen og plassert på golvet. Eller det kan være skulpturserien – er det deler av et stillas? – Small, Medium og Large, ved siden av som mystiske, skjeve pilarer. Eller den svarthvite filmen som vises på en monitor under den deformerte delen av den borteste veggen, der det viktige og avgjørende punktet mer synes å ligge i plasseringen og det faktum at den er i svarthvitt enn i hva som faktisk skjer i den. Og jeg vil holde muligheten åpen for at jeg er helt ute og kjører, men disse komponentene gjør at dette nesten likner litt vel mye på en utstilling på Standard. Ikke at det heller skulle være noe problem, i grunnen, men dette er jo ikke Standard. Og det er heller ikke Einarsson. For selv om det kanskje likner – i metoden, og i det vi faktisk ser – er Freuchens agenda en tanke nærmere apokalypsen, og her finnes heller ingen overtydelige tegn på noen undersøkelse av det subversive. Snarere indikerer de makulerte papirstripenes tilstedeværelse et artistisk skalpellsnitt i det vedtatte, og kanskje det er derfor det heller ikke med en gang kan lokaliseres til kunstnerskapet slik vi kjenner det, og også bærer i seg en dypere underliggende mening om hva vi alle innerst inne ønsker oss; alle registrerte opplysninger utradert.
Men det er jo slik, at blant litteratur-anmeldere og musikkjournalister er det vanlig å snakke om «mellom-plater» og «mellom-bøker», når det gjelder de verk av musikere og forfattere som nesten ingen leser eller hører på siden de er laget mellom hva som oppfattes som viktige utgivelser. En definisjon av et arbeid som man mener eksisterer som en slags åndelig transportstrekke mellom de verk som av en eller annen grunn anses som mye viktigere. Sånn sett hadde det vært enkelt å avfeie dette som en mellom-utstilling, hvis vi hadde hatt begrepet innen kunstkritikken, og hvis jeg hadde det veldig travelt (noe jeg for all del har, men ikke sånn at jeg slutter å ta jobben min på alvor for det), og om det ikke hadde vært for at jeg ofte finner disse påståtte mellomtilstandene i musikken og litteraturen – og billedkunsten – som mer verdifulle enn det som rutinemessig kanoniseres.
Og der et sted lander den; jeg liker halvparten av utstillingen, og liker den veldig godt. Den andre halvparten er grei nok, men jeg stiller meg tvilende til om den egentlig hører hjemme her. Og lengst inne i det kritiske mørket; den rastløse følelsen av at noe ennå er usagt, og en forutanelse om at det før eller siden vil bli sagt. Men ikke ennå. Sitatet som ligger og bruser enstemmig nede i reptilhjernen; «The whole point of destruction is to make space».