Kunstens misjonsbefaling

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

Alle kunstformidlere: Gå derfor ut og gjør alle folkelag til kunstens disipler, idet dere døper dem i maleriets, installasjonens og den hvite kubens ånd, og lærer dem å akseptere det uforståelige, utholde det utolkelige og bekjenne seg til det fragmenterte. Og se, kunstfeltet er med dere alle dager inntil Fremskrittspartiet får sin kulturminister. Amen.

Eller? Under Riksutstillingers symposium i Bergen i september, Kunst til folket – hvorfor det?, dristet arrangørene seg til å sette spørsmålstegn ved denne forståelsen. Det åpnet for en kritisk diskusjon rundt det som har vært en politisk og strategisk programerklæring for hele den kommunale og statlige kunstformidlingen: At kunsten skal være for alle. Tør man – i vårt sosialdemokratiske samfunn – å akseptere at kunsten bare funker for noen få? For noen spesielt interesserte? Og i så fall, burde ikke dette egentlig være helt greit?

Alle mennesker kan ikke interessere seg for kunst, og kanskje alle mennesker heller ikke skal interessere seg for kunst. For kunst er et språk og en formidlingsform, og alt kan og skal ikke kommunisere til alle til enhver tid. Kanskje er det til og med noe i det forfatteren Ole Robert Sunde en gang uttrykte om kunst og kunstformidling: Noen bøker skal ikke leses, bare skrives. Amen?