Når kunstnerne har kontrollen

Av: Thomas Hervard

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

De siste årene har det blitt åpnet en rekke kunstnerstyrte gallerier rundt om i landet. Ikke siden tidlig på 90-tallet har interessen for alternative gallerier vært like stor. I 1992 åpnet Ole Jørgen Næss galleriet Herslebsgate 9, og inspirerte en hel generasjon kunstnere til å eksperimentere utenfor de etablerte rommene for kunst.

Galleri uten navn
Galleri uten navn, eller GUN, har holdt ut siden 90-tallet og har vært i stand til å fornye seg. Nesten samtlige av de som startet opp galleriet i 1993 er blitt byttet ut etter hvert. Hanna Rangul har vært med nesten fra starten av, mens Sabina Jacobson, Mariken Kramer, Camilla Øyhus og Madeleine Park har kommet til de siste årene.
– Vi har et galleri hvor kunstnerne kan lage prosjekter uten å måtte tenke økonomisk eller på å oppnå kred. For oss er det nettverksbyggingen som er interessant. Vi gjør gjerne prosjekter på andre gallerier, men forventer da å få besøk tilbake.
Jentene har installert en turkis seng i galleriet på Grünerløkka. Besøkende kunstnere kan overnatte på galleriet mens de gjennomfører prosjektene sine. GUN er i ferd med å bygge ut et imponerende internasjonalt nettverk, og har allerede tatt med seg turkise senger til gallerier i Valencia, Riga, Rotterdam og New York.

By the way
«By the way» i Bergen ble startet av Anette Kierulf og Ingrid Berven i 1999. Galleriet leier fem utstillingsvinduer på hjørnet av Lars Hillesgate-Christies gate, av parkvesenet i Bergen for tusen kroner måneden. Kunstnere inviteres til å presentere kunst i vinduene for de forbipasserende. På denne måten har galleriet vært i stand til å produsere månedlige utstillinger med et lite budsjett, og uten at galleridriften sliter ut initiativtakerne.
– Vi slipper å sitte vakt i galleriet og kan gjennomføre egne kunstprosjekter ved siden av galleridriften, forteller Kierulf. Ved oppstarten fikk galleriet 130 000 kroner fra Kulturrådet, og disse pengene har gjort det mulig å betale reise og opphold for besøkende kunstnere.
– Galleridriften var en naturlig utvidelse av det å være kunstner. Man trenger noen punkter der det kan være diskusjon – et fagmiljø. Jeg hadde ikke giddet å fortsette med dette hvis jeg bare hadde fått tilsendt kunstverk i en kasse fra kunstnerne.

Vestlandske Kunstmisjon
I Bergen finner vi også nystartede Vestlandske Kunstmisjon som har rukket å arrangere flere utstillingsprosjekter. Hilde Kjønniksen og Torunn Skjelland ønsker å presentere kunst og kunstnere i nye omgivelser. Jentene kan dukke opp i tekkelige misjonæruniformer, og som kunstens slumsøstre vil de være ute blant folk. Utstillingene er flyktige, og skifter stadig lokaler. Vestlandske Kunstmisjon låner ubenyttet næringseiendom av næringslivet, og får gjennomføre sine prosjekter før annen næringsviksomhet tar over lokalene.

no. 9
I kjelleren i Langes gate 9 i Oslo har Vilde von Krogh sitt atelier. Deler av atelieret brukes til no. 9, som er et visningsrom for kunst. no. 9 trenger hverken kuratorer eller paneldiskusjoner, og CV-er er bannlyst. Von Krogh er «diktator» i sin kjeller, men gir de inviterte kunstnerne full frihet til å bruke rommene som de ønsker. Von Krogh har arbeidet fem år som lærer på Strykejernet kunstskole og opplevde at unge kunstnere i dag ofte er opptatt av helt andre ting enn hennes egen generasjon.
– Min generasjon har påberopt seg å være den unge fremadstormende generasjonen de siste ti-femten årene. Mange unge kommer ikke inn på kunstakademiene og kunsthøgskolene, og det finnes nesten ingen rom hvor de kan vise kunst, forteller Von Krogh.

Hausmania
På nedre Grünerløkka finner vi det selvstyrte kulturhuset Hausmania, et av de få andre stedene hvor kunstnere kan vise frem det de lager uten å ha CV-en i orden. Hausmania rommer galleriet Badet, performancescenen Podium, utendørsgalleriet Piecemaster Gallery for graffiti og Spis de rike filmklubb. Filmklubben viser mest film og video fra aktivistmiljøet, men slipper også til kunstnere og filmskapere i sitt program. Trond Klykken fra Hausmanias representantråd forteller at kulturhuset har en flat organisasjonsstruktur. Huset er blitt satt i stand på dugnad.
– Vi må hele tiden jobbe for å utvikle huset og drive politikk for å overleve. Vi har frist til fredag på å sette inn branndører, og kommunen har lagt ut huset for salg. Nylig rev Statsbygg graffitiveggen til Piecemaker Gallery. Galleriet Badet holder stengt frem til januar etter at flere av kunstnerne måtte ha en pause etter å ha slitt seg ut på galleridriften.

TransArt
TransArt i Trondheim ble startet opp i 2000 av Leiken Vik, Annika Borg, Oddvar I.N. Daren og Per Formo. 1. mai i år måtte gruppen stenge galleriet, da de ikke var i stand til å skaffe støtte til drift av stedet. TransArt eksisterer fortsatt som en stiftelse og har leid ut gallerirommet til atelier. I dag er TransArt mer en pressgruppe i kulturpolitikken. TransArt ble startet opp for å skape et mer dynamisk kulturliv i Trondheim, og fikk en engangssum fra Kulturrådets treårige prosjekt «Rom for kunst». Prosjekttankegangen krever hele tiden at kunstnerne må springe etter Kulturrådets signaler, hevder Per Formo.
– Et år støtter de prosjekter som handler om globalisering, så er det barn som er populært og neste år kanskje teknologi. I stedet for å ha en pott som disponeres fritt av prosjektene og skaper kontinuitet, blir Kulturrådet en lunefull kurator for hele kunstlivet.
Nylig måtte også galleri Konsentrat gi opp. Det beskjedne budsjettet tålte ikke at noen knuste galleriets utstillingsvindu mot gaten. Dermed har ikke Trondheim lenger noen uavhengige gallerier.

Bjørka
Arbeidsfellesskapet Bjørka fikk også støtte fra Kulturrådets «Rom for kunst», og kunne åpne sitt prosjektrom for utstillinger. Noen av gruppens 21 medlemmer benyttet seg av muligheten til å vise egen kunst, mens flere valgte å invitere andre til å bruke rommet. Kunsthistoriker og grafisk designer Claudia Sandor ble leid inn for å administrere utstillingsrekken som avsluttes i januar 2004.
– Utstillingsrekken var aldri ment å vare, men vi håpet på mer oppmerksomhet rundt utstillingene, forteller styremedlem Josephine Lindström. Det tar tid å etablere et rykte slik at folk kommer. Selv om vi fikk mye god respons på utstillingen fikk vi aldri noen anmeldelser.
Flere av de uavhengige galleriene mottok altså støtte fra Kulturrådets «Rom for kunst», som i dag har blitt integrert i den mer anonyme posten «Støtte til kulturbygg og rom for kunst».
– Vi gir prinsipielt ikke driftsstøtte, men kan hjelpe til med å finansiere lokaler og infrastruktur, forteller Birgit Bærøe i Kulturrådet.

21m2 Visningsrom og Atopia
Selv uten driftsstøtte er det flere kunstnere som vil drive galleri. I Stavanger åpnet nylig 21m2 Visningsrom. Galleriet blir drevet av en gruppe på seks der fem er utdannet på kunstskoler i utlandet, mens en har studert kunst- og kulturforvaltning på Høgskolen i Stavanger. I Oslo åpner Atopia i Lakkegata 75, i nærheten av UKS’ nye lokaler. Fahrad Kalantary, Michelle Pavlou, Anne Brith G. Hansen og Inger Lise Hansen står bak galleriet, og vil forsøke å arrangere seks-syv utstillinger i året. De har planlagt månedlige «artists talks» og visninger av eksperimentell film og video.
– Vi ønsker å bygge opp et sted for samtale og uformelle møter, forteller Kalantary. Vi har satt i stand prosjektrommet med egne midler, men arbeider med å få støtte til å utvikle galleriet videre. Mer penger gjør oss i stand til å ha et mer ambisiøst program.
De kommersielle galleristene vet å sette pris på de uavhengige galleriprosjektene. Ole Jørgen Næss er i dag representert av Galleri Riis, og flere av de andre kunstnerne fra nittitallets galleribølge er nå representert av viktige gallerier i Norge eller i andre posisjoner i kunstlivet. Også i dag er det de uavhengige galleriene som i sterkest grad slipper til det nye, og som igjen klarer å skape interessante rom for diskusjon.