Kort om presse- og kritikerkort

Av: Nina Schjønsby

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

Det har kommet Billedkunst for øre at presse- og kritikerkort ikke uten videre gir gratis adgang til landets kunstinstitusjoner. Frustrerte skribenter forteller at dette har vært et problem over lengre tid.

Tre kort er her aktuelle – Pressekortet, Norsk kritikerlags kort og medlemskortet til den internasjonale kritikerorganisasjonen Association Internationale des Critiques d’Art (AICA). Pressekortet utstedes av Fagpressen etter avtale med Norsk presseforbund og er forebeholdt medlemmer av en redaksjon. Skribenter som får medlemskap i Norsk kritikerlag blir innehavere av Kritikerlagets medlemskort. Det internasjonale kritikerkortet gis blant annet ut til medlemmer av Kritikerlagets kunstseksjon.

Pressekort
Svein Ivar Fors, redaksjonell fagsjef i Fagpressen, forstår ikke helt hva som ligger bak kunstinstitusjoners avvisning av journalister med pressekort.
– Journalistene besøker institusjonene i embets medfør; de skal enten skrive, skaffe seg bakgrunnsinformasjon eller holde seg orientert. De møter ikke opp for sin egen fornøyelses skyld! Journalistene representerer publikum, og det burde være i kunstinstitusjonenes interesse å legge til rette for at journalister blir tatt imot på en korrekt måte.
– For noen år siden åpnet pressekortet mange dører. Eksempelvis ga kortet innehaveren rett til moderasjon på reiser og gratis billetter til arrangementer. At de tider er forbi er både flott og riktig, men at kortets gyldighet blir innskrenket ytterligere må bero på misforståelser. Jeg anbefaler pressekortinnehavere å gi de ansatte ved aktuelle kunstinstitusjoner en hyggelig orientering om pressekortet og dets hensikt.

To kritikerkort
Anne Schäffer, medlem og tidligere styremedlem i Norsk kritikerlag, bekrefter at det ved enkelte kunstinstitusjoner tidvis kan være problematisk å få gratis entré ved hjelp av Kritikerlagets medlemskort.
– Ikke sjelden er fri adgang betinget av at man skal anmelde den aktuelle utstillingen man vil besøke. Det burde imidlertid være klart at en kritiker trenger å se flere utstillinger enn de som han eller hun selv skal anmelde. Kritikere er nødt til å holde seg orientert. Et bredt erfaringsgrunnlag vil fremme kritikkens kvalitet, noe som igjen vil komme kunstinstitusjonene til gode. Kritikerkortet skal dessuten gi innehaveren mulighet til å orientere seg i forhold til flere kunstformer. Man vil stå bedre rustet som kunstkritiker dersom man er godt informert og vet hva som rører seg på andre felt, som teater, musikk og dans.
– Erfaringsmessig er det uproblematisk å få adgang til kunstinstitusjoner i utlandet med det internasjonale medlemskortet til AICA. Her hjemme er nok Kritikerlagets medlemskort mindre kjent, avslutter Schäffer.

I utlandet
Skribenter Billedkunst har vært i kontakt med, har erfart at det sjelden er problematisk å bruke presse- eller kritikerkort utenlands. Enkelte steder (som Metropolitan i New York), får du til og med vennen din gratis inn dersom du kan vise frem et presse- eller kritikerkort. Andre steder (som Whitney Museum i samme by) deles det ut såkalte pressepakker som består av kataloger og annet relevant informasjonsmateriale. Det er derfor underlig at kortene kommer til kort ved kunstinstitusjoner her til lands.

Endret praksis?
Da Billedkunst tok en ringerunde til ulike museer og gallerier rundt om i landet ble vi – noe overraskende – møtt med forsikringer fra omtrent samtlige om at presse- og kritikerkort gir gratis adgang. Ved et av de største museene i hovedstaden ble vi riktignok informert om at tilfeldighetene rådet; kunstskribenter ble vanligvis møtt med velvillighet, men det var til syvende og sist opp til den enkelte billettselger å vurdere kortenes gyldighet.
Blant en del ansatte hersket det tvil om hvem som innehar henholdsvis presse- og kritikerkort, men etter en liten innføring ble vi lovet at de tre aktuelle kortene ville gi innehaveren gratis adgang. Ikke uventet begrunnes gjestfriheten med ønsket om presseomtale, men den var angivelig ikke betinget av at skribenten skulle skrive om utstillingen.
Så godt som alle de kontaktede kunstinstitusjonene kunne altså forsikre oss om at skribenter med gyldig presse- eller kritikerkort får gratis adgang. Flere av institusjonene har ved tidligere anledninger ikke vist den samme velvillighet, men det synes som om de nå har forandret sin politikk. Det er gledelig. Og forhåpentligvis ikke vilkårlig eller kortvarig.