Hvorfor kunst og til hvilket folk?

Av: Hilde Skjeggestad

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

Den 5. og 6. september, markerte Riksutstillinger (RU) sitt 50-årsjubileum med et symposium og åpning av tre nye utstillinger i Bergen. Symposiet samlet drøyt 200 deltakere og var tematisert med undertitlene Publikum og Ideologi. Bortsett fra et par fatalt ufokuserte og tilnærmet intetsigende paneldebatter, beveget innlegg og diskusjoner seg grovt sett rundt to hovedtema: Bruken av begrepet «folket» og legitimering av kunst og kunstformidling.

At «folket» er en utdatert og nedlatende term, var det tilsynelatende full enighet om både på scene og i sal, og «alle» ønsket å poengtere det. Likedan med det sosialdemokratiske oppdraget RU i sin tid ble tuftet på. «Vi» skal ikke lenger bringe god kunst ut i bygd og by. Men når RU i innledningen til sitt program skriver: «Formidlerens oppgave er å overbygge kløften mellom kunst og publikum», er det en klar indikasjon på at synet på relasjonen kunst – folk (publikum) likevel ikke er så renhåret og differensiert som man gjerne vil ha det til. Publikum er de som er utenforstående og fremmede for det vi kaller kunst.
Felicity Allen fra Hayward Gallery i London og Kaija Kaitavuori fra Kiasma i Helsinki var begge opptatt av publikum som en rekke uensartede grupperinger, og presenterte flere prosjekter der gruppenes egne forutsetninger ble lagt til grunn for metode og innfallsvinkel i formidlingsprogrammet – mer eller mindre for å «lure» dem inn i kunstrommet. I bunnen av dette arbeidet ligger et syn på kunst som ikke er så ulikt den velmenende tankegangen bak «god kunst til folk i bygd og by» – i dag utlagt som instrument for samtale, samhandling, erkjennelse og styrking av individet.

Kunst for den kunstinteresserte
En «moderne» og mer kontroversiell måte å forholde seg til formidlingsproblematikken på, gjorde Fotogalleriets Eivind Furnesvik seg til talsmann for. «Hvordan kunsten klarer seg uten folket», var undertittelen på hans innlegg, og det var ikke ironisk ment. De som er interesserte, får komme til oss, de andre bryr vi oss ikke med, var essensen. Sportssidene er for de sportsinteresserte, kunsten bør være for de kunstinteresserte. Det samme ble fremholdt av kunstneren Einar Gardar Einarsson, men da med argumentasjonen at kunsten ikke har godt av formidlingen. Innholdet uttynnes og ufarliggjøres. La heller kunsten være marginal og for de få. Han brukte Thomas Hirschorns prosjekter som eksempel. Han tilpasser eller formidler ikke sine prosjekter til miljøet, men oppholder seg der, opptatt med sitt, for så å «smitte» andre gjennom sitt engasjement. Eksempelets makt, altså.

Kunstnerens rolle
En som på en mer subtil og ambivalent måte synliggjorde posisjoner og tankemønstre i kunstfeltet, var Mari Slaattelid. Hun snakket om kunstneren, ikke publikum, men var kanskje likevel den som mer enn noen indirekte problematiserte relasjonen. Hennes innlegg beskrev den uavhengige, selvstendige og særegne personen som holder ut selv vanskelige materielle livsvilkår for å få utøve sin oppgave i ærefull frihet. Kunstnere har «noe» andre ikke har, og i kraft av dette kan de holde ut byrden ved sin særegne livsvei og sin annerledeshet. Like mye som denne kunstnerforståelsen er romantisk og historisk, er den virksom og bekvem å opprettholde. Kunst forblir en særegen, passe eksotisk og nokså ufarlig kategori skapt av spesielle mennesker.

Kunstbegrepet
Under ideologidebatten andre dag talte Jostein Gripsrud for et ikke-institusjonelt og altomfattende kunstbegrep fundert på noe à la virkekraft – altså kunst forstått som katalysator for ymse menneskelige aktiviteter og tilstander, fra underholdning og atspredelse til kompleks kontemplasjon, refleksjon og kritikk. Gjennom dette grepet utviskes skillet mellom høy- og lavkultur, samtidig som man anerkjenner ulikheter og funksjonsforskjeller i kulturfeltet, hevdet han. For så vidt kan dette tolkes som en slags «løsning» på kunst- og formidlingsspørsmålet som ellers fremkom i symposiet. Skepsisen til kunstformidling er knyttet til utjevnings- og uttynningsfaren. Alt tilrettelegges for alle og blir snilt, pent, spiselig og forsvarlig.

Kunst som kritisk aktør
At det allment forsvarlige ikke er ufarlig fremkom av tidligere leder for det nå nedlagte Center for dansk kunst, Lars Grambye, som holdt et flammende engasjert innlegg med utgangspunkt i dagens politiske situasjon i Danmark. Der har Dansk Folkeparti på vegne av folket (!) innledet en «kulturkamp» mot «smaksdommere og intellektuelle bedrevitere» som ikke gir folk det (regjeringen mener) de vil ha. Kunstfeltets frihet trues av en stat som ønsker kontroll med meningsdannelsen og de tause majoriteters interesser, er effektiv argumentasjon. Han talte for kunst som en livsnødvendig, kritisk aktør for å yte staten motstand og opprettholde demokratiet.
Paneldebatten Grambye deltok i, var forøvrig et høydepunkt, med høy temperatur, brennbare spørsmål og paneldeltakere som både evnet å forholde seg til hverandre og å trekke veksler på foregående foredrag. Debatten ble ledet av Siri Meyer. Symposier er en vanskelig genre, og selv om mange interessante problemstillinger ble berørt under dette, sitter jeg igjen med en følelse av at RU ikke helt har visst hva de ville med det, evt. at de ikke har evnet å redigere programmet tilstrekkelig til at de spørsmålene de virkelig ønsket å ta opp, ble diskutert og belyst ordentlig. Innleggene fra foredragsholderne var i hovedsak interessante hver for seg, men sprikte i ulike retninger. Paneldebattene som kunne ha satt dem i sammenheng fungerte i to av tre tilfeller ikke. Det er vanskelig å være sikker på hva dette skyldtes, men det er nærliggende å tenke at det hadde sammenheng med uklarhet i oppdraget.

Tre jubileumsutstillinger
Samme helg åpnet også Riksutstillingers tre jubileumsutstillinger i byen. Hovedutstillingen – «Kunst til folket» – kuratert av Jonas Ekeberg, var å betrakte som en selvstendig problematisering av RUs 50-årige formidlingsvirksomhet, særlig sett i lys av det sosialdemokratiske opplysningsprosjektet. Skoleutstillingen «Reisen til jordens indre» er utviklet av Trine Wester, og er en interaktiv installasjon med utgangspunkt i Jules Vernes roman ved samme navn. Videografikk på 8 monitorer danner en slags collage satt sammen av ulike originalkilder. Disse skal til sammen ta elevene med på en poetisk oog kompleks reise i ytre og indre landskap. Utstillingen er knyttet opp mot læreplanen for grunnskolen. «U.F.O – Utstillende Flytende Objekt» er kuratert av Ståle Sørensen, og er en videovisning i et 70-talls redningsfartøy fra Nordsjøen plassert midt på Lille Lungegårdsvann. Publikum fraktes ut i en liten motorisert gummibåt og blir vist et videoprogram som fabulerer over vår tilstand og fremtid gjennom de fire elementene jord, ild, luft og vann. I tråd med Riksutstillingers praksis skal samtlige av utstillingene turnere rundt om i landet.