Habil?

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

Å være habil er en mangetydig tilstand. Av de kunstnere jeg kjenner ønsker ingen å bli omtalt som HABIL kunstner, dette adjektivet har noe med en slags bunnlinje å gjøre.

Å være habil, sånn akkurat holdbar, godkjent, ingen ting å utsette på det profesjonelle minstekravet, helt greit, men absolutt mulig å overse, ikke særlig spennende, ikke urovekkende bra, men altså habil, habil, habil. Selvsagt er ønsket det motsatte, ikke å være inhabil kunstner, men heller det å være i stand til å skape kunst som ikke rammes av et så minimumsbeskrivende og tamt ord som habil.
Derimot betyd ordet HABIL noe helt annet i andre sammenhenger. I den alvorlige verden der inhabilitet er kriminalisert og grunn til umiddelbar avskjed, henger adjektivet HABIL høyt. Det tas ikke nødvendigvis frem i rosende taler, men betegnelsen HABIL ligger og vaker der bak som det adelsmerket det er, å bli forstått som habil i sin gjerning i den alvorlige verden er å bli trodd på sin ubestikkelighet, redelighet og strenghet.
Det kan være på tide å prøve og tydeliggjøre for alle som får tillit til å foreta prioriteringer, valg og rangeringer, at kravet om habilitet er viktig. Det er kanskje kjedelig å måtte ta hensyn til, men absolutt avgjørende for at vi skal holde ideen om upartiskhetens velsignelser i live.
Det stilles strenge krav om habilitet for de som f.eks. velges inn i Stipendkomiteen. Her regnes som inhabil den som selv søker stipend, som er i slekt med eller svogerskap med en søker i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken, eller om du er eller har vært gift eller forlovet med eller fosterfar, fostermor eller fosterbarn til søker osv. Det avgjørende i denne sammenhengen er ikke om du faktisk lar deg påvirke av slike forhold, men om de vil fremstå slik at tilliten til din upartiskhet kan trekkes i tvil.
I forvaltning av andres tillit og andres midler, i det offentlig rom, i det etterprøvbare åpne samfunn kan vi ikke akseptere å senke kravene til habilitet. Kunstmiljøet i Norge er lite og avstanden mellom de ulike aktørene naturligvis ikke veldig stor, likevel stor nok til at vi kan bestrebe upartiskhet.
Derimot har vi i år fått et HABILT statsbudsjettforslag, forstått som et budsjett som selvsagt er for lite, men som likevel inneholder reelle tall for satsing på kunstfeltet som vi må applaudere, men ikke bare klapp selvsagt, det er jo som partisk part i forhold til kulturbudsjettet jeg ønsker å bruke sterkere adjektiv enn HABILT om et budsjett. Dette statsbudsjettet inneholder, habilt som det er, tall som viser at kunstnerne blir hørt og tatt på alvor, vi blir innlemmet i en liten, men reell økning av midler anvendt for å skape kunst. Dette viser en riktig retning i retning av en bedre framtid som kan gi rom for STABIL bedring av kåra for HABIL vurdering av kunst.