Poetisk blanding

Av: Staffan Boije

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

Velkomstcocktailen for den åttende Istanbul-biennalen ble avholdt i en hage som ligger i tilknytning til en tidligere moské som nå brukes som utstillingslokale. Arrangørene holdt noen korte taler om biennalens historie og om årets utstilling, «Poetic Justice». Med utstillingen vil den amerikanske kuratoren Dan Cameron undersøke hvilke konsekvenser globaliseringen har på våre rettsoppfatninger og se på ulike kulturers syn på hva rettferdighet er.

Men han hadde også andre ambisjoner. I følge Cameron er det stadig flere kunstnere som søker å forene politiske problemstilinger med «spørsmål som mer har med betrakterens indre liv å gjøre» – med andre ord en kunst som ikke bare henvender seg til oss på et intellektuelt plan, men også på et poetisk. Det var denne typen arbeider han ville gi plass til på biennalen. Hva han mer konkret mente med «poetisk», var det imidlertid ingen som redegjorde for i talene, og jeg fant heller ikke senere noen mer dyptgripende definisjon av det i utstillingskatalogen.

We are the world
Etter talene gikk jeg inn i moskeen for å få en forsmak på kunsten.
I et mørklagt rom lå det en stor madrass man kunne legge seg på. I taket rullet og gikk videoloopen Surround (2003) av Danica Daki'cs (Bosnia/Tyskland): Sju eller åtte gamle bøker lå oppslått i en sirkel. Like mange nakne mennesker kom grasiøst krypende inn mot sirkelen. Man så bare bakhodene og ryggen på dem, de hadde forskjellig hudfarge. Da alle var nådd frem til hver sin bok, begynte de å lese høyt.
At det ikke er mye som skiller oss når vi stilles nakne overfor hverandre, visste jeg allerede. At et talekor oppbygget av stemmer på flere språk kan lyde relativt vakkert, kunne jeg nok også ha tenkt meg frem til. Det jeg ikke klarte å finne ut, var hva Danica Daki'c trodde at verket skulle tilføre meg som betrakter. Var det denne typen «poetisk» opplevelse Cameron mente skulle vitalisere den poetiske kunsten? I så fall vil jeg helst klare meg uten.
Like ved fulgte Pascale Marthine Tayou (Kamerun/Belgia) opp med nok et arbeid i «we are the world»-sjangeren. På et bord sto det oppstilt en masse dartpiler pyntet med ulike nasjonalflagg. På den store målskiven foran bordet hadde hun skrevet navnene på diverse land, og datoen for når de ble medlem av FN. Jeg kastet en pil, og kunne deretter slå fast at den traff i nærheten av den datoen da Canada ble medlem.
Tayous verk gjorde meg om ikke annet litt forvirret over at jeg overhodet ikke klarte å se noe poeng i det. Mine første inntrykk av «Poetic Justice» ga ikke mersmak. Om man ikke har noe interessant å si, hjelper det ikke å legge til estetiske eller poetiske variabler.

Hellig eller skinnhellig
Etter velkomstseremonien ble selskapet på flere hundre personer skysset i buss til et av byens mer luksuriøse hoteller. Her hadde man ikke spart på noe, mat (fem retter), sprit og sigaretter, alt bekostet av Japan Tobacco International.
Jeg har intet imot verken sponsing eller sigaretter og tok gjerne for meg. Ved bordet jeg satt, begynte vi å snakke om hvor listen ligger for politisk korrekthet i New York nå for tiden. Kunne kurator Cameron hatt Marlboro som sponsor for en utstilling på New Museum, der han arbeider til vanlig, og for en utstilling med et tilsvarende tema? Kunne det være så at målet for det politisk korrekte er stedsavhengig? Som sagt har jeg egentlig ingen moralske innvendinger. Men når man iscenesetter en utstilling som synes å ta mål av seg til å være både politisk og poetisk, antar jeg at man også stiller seg åpen for slike kyniske betraktninger.

Antrepo Nr. 4
Det skulle heldigvis vise seg at det jeg så den første dagen, representerte utstillingens lavmål. Kunsten skulle også i fortsettelsen vise seg å være litt vel «poetisk» for min smak, men på ingen måte like forvirrende som det første jeg så.
I biennalens hovedbygg, Antrepo Nr. 4, hadde man samlet de fleste av videoverkene. Det var også i denne delen av utstillingen at det var mest å hente. Her fant man en god blanding av verk av mer berømte kunstnere som Fiona Tan, Aernout Mik, Kutlug Ataman og Monica Bonvicini – og arbeider av for meg ukjente kunstnere.
Den tyrkiske kunstneren Fikret Atay hadde med skjelvende, håndholdt kamera filmet to syngende tyrkiske unggutter (Rebels of the dance, 2002). Det var vanskelig å si om de var gatebarn eller bare kom fra en mindre bemidlet familie. Det eneste som fantes i rommet der verket ble tatt opp, var en minibank. Fra gaten kunne man høre støyen fra kameraene. Guttene kunne i alle fall synge – eller kanskje heller gjengi oralt – tyrkisk musikk på samme måte som man andre steder «synger» rap. Til å begynne med virket de nokså reserverte. Men etter hvert som sangen deres tok fart, tok de til å danse rundt i rommet. Det som gjorde Fikret Atays verk så fengslende, var ikke sangen og dansen i seg selv, men guttenes intense forhold til kamera, til det å bli filmet. Det er tvilsomt om samme spenning ville kunne oppstå om man hadde forsøkt å ta scenen om igjen.
Tidligere har jeg hatt problemer med å komme overens med Knut Åsdams (Norge) videoverk. Jeg har for eksempel aldri forstått hvorfor han blander inn et så kronglete, teoretisk språk i den stakkato-aktige voice-over som han så ofte benytter seg av. Da jeg nå fikk sett hans nye arbeid, Filter City (2003), falt det hele mer på plass. I den 21 minutter lange videoen følger han to unge kvinner i det strøket der de bor i USA. Jeg innså at Åsdam lyktes med å skape en helt egen form for kommunikasjon i arbeidet sitt. Og jeg skjønte at voice-over-stemmen var så sterkt iscenesatt for at han skal kunne gjengi karakterenes tanker samtidig som han analyserer det de sier.

Kunst i historiske omgivelser
Utstillingssalene i Antrepo Nr. 4 minner om en hvit kube. Her var arbeidene utstilt på en ganske ortodoks måte, og det fungerte. Men når man begir seg inn i mer uortodokse lokaler, som den gamle kirken Haghia Sophia og det underjordiske vanningssystemet fra middelalderen, Yerebatan, blir det vanskeligere. Om man ikke har noen tanke med hvorfor man vil plassere et gitt verk i en slik sammenheng, eller hvordan det skal la seg gjøre, bør man nok helst la det være.
I Haghia Sophia skar det seg skikkelig. Kunsten virket mer eller mindre «utplassert». Jeg ble selv nesten omskapt til knurrende turist som lurte på hvorfor de hadde stilt ut bråkete tv-er i denne gamle helligdommen. Og hva et drivhus – inneholdende bilder av unge jenter som holdt våpen satt sammen av mat (Vegetable Weapon, Ozawa Tsuyoshi, Japan, 2003) – gjorde i kirken var like vanskelig å avgjøre for kunstturisten som for den historisk interesserte. I Yerebatan fungerte det litt bedre. Det underjordiske rommet er så vakkert i seg selv, at det nesten gjør vondt. Projisert på veggen, innrammet av gigantiske pilarer og gulvets vannspeil, fikk Fiona Tans nye film In a Very Near Future nesten apokalyptiske dimensjoner. Verket var enkelt, hun hadde klippet sammen gamle, svart-hvite filmsnutter der motivet var vann, båter, svømmende mennesker og oversvømmelser. Jeg antar at omgivelsene gjorde at de filmene hun hadde brukt, fremsto som tidløse. Verkets tittel pekte likevel fremover i tid, og jeg kunne ikke unngå å tenke på den globale oppvarmingen og dens mulige konsekvenser.
Fiona Tans arbeid kan beskrives som poetisk, samtidig som det også stiller politiske spørsmål. Jeg ble så grepet av dette verket at jeg tok meg selv i å stå og fantasere om man burde lese historien om Noah og arken som en profeti heller enn som en fortelling om noe som skjedde i en førhistorisk tid. Det var sannsynligvis en slik reaksjon Cameron hadde håpet av flere av verkene skulle gi opphav til. Det lyktes han ikke med. Og det var kanskje like bra. Å bli grepet av noe sånn innimellom er sikkert bra. Men å skulle gå rundt og være rørt hele tiden kan vel ikke være noe å trakte etter. Er det den slags kick man er ute etter, får man heller lese kjærlighetsromaner eller se på saftige såpeserier.