Nordiske språk

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

Man kan ved første øyekast lett forledes til å tro at dette er en ren kollektivutstilling med skotske kunstnere, det er også helt korrekt; og den geografiske bakgrunnen er for en gangs skyld helt avgjørende. Likevel befinner denne utstillingen seg mange mil fra de etnisk motiverte mønstringene som dukker opp med jevne mellomrom, der den eneste fellesnevneren er at alle deltakerne kommer fra samme, avgrensede område.

«Northern Grammar» står for eksempel i skarp kontrast til den store utstillingen med skotsk samtidskunst som ble vist på Museet for samtidskunst for fem, seks år siden, selv om flere av deltakerne er de samme. Dette har ikke bare å gjøre med at det ambisiøse overordnede temaet for utstillingen er forholdet mellom billedkunst og poesi, med Skottland som en uimotsigelig historisk – heller enn geografisk – plattform (de fleste, om ikke alle, deltakerne, har et etablert forfatterskap løpende parallelt med sitt kunstnerskap, og har systematisk latt det ene befrukte det andre), men først og fremst fordi «Northern Grammar» er så usedvanlig vellykket.
På utstillingen etableres en historisk forbindelse som strekker seg tilbake til King James’ oversettelse av Bibelen, samtidig som de utstilte verkene og de tilgjengelige tekstene viser til en nær fremtid. Man tar for seg et tradisjonelt skotsk forhold til ord versus bilde, og utstillingen omfatter også et webprosjekt med et arkiv over eksperimentell poesi. Katalogen er en veritabel gullgruve av usannsynlige tekster, her finnes blant mye annet en svimlende novelle av Douglas Gordon, samt et uhyre presist og innsiktsfullt essay om poesiens vesen av Peter Manson. («Poetry is what happens when a reader can no longer refer a piece of language back to a speaker to unpack its ambiguities.»)
Men vi har heller ikke bare å gjøre med en ren oppvisning av en spesiell form for cross-over praksis. Mer enn bare å være en utstilling, tar «Northern Grammar» form av en slags poetisk forskningssentral.
I selve utstillingens ytterkant, langs veggene, står og ligger det lydinstallasjoner, manuskripter i glassmontre og datamaskiner som gjør det mulig for publikum å ta del i de webbaserte verkene. Her kan man bli værende i mange timer uten å bli ferdig.
Den store utstillingssalen domineres likevel helt av tre kunstnere, presentert med romslig avstand mellom seg.
Ross Sinclairs Dead church, det første og mest påfallende arbeidet man får øye på, er en skeiv, rødmalt frimurerkirke med plass til tre, fire personer foran en videoloop i svart-hvitt. Sinclair sitter naken på et tregulv med ryggen til kamera. Som vanlig, skulle jeg til å skrive (og skrev det også, uten nødvendigvis å mene noe stygt med det), spiller logoen hans, «Real Life», tatovert tvers over ryggen, en viktig rolle, der han med rasende stemme synger «And did those feet in ancient time...» Jeg har sett ham synge med ryggen og tatoveringen mot kamera før, men sjelden så intenst, og aldri i så klaustrofobiske omgivelser som i den trange, døde kirken.
I den andre enden av rommet projiseres Graham Fagens bemerkelsesverdige video Radio Roselle. Fagen agerer DJ bak en forsterker i en krok foran en bokhylle hjemme i stuen. Platespilleren synes å være koblet direkte til videokameraet, for vi hører ikke et ord av hva han prater om der han sitter og gestikulerer, men han ser ut til å ha det ganske morsomt. Han veksler mellom å spille urgammel, tradisjonell musikk som forholder seg til nasjonalskalden Robert Burns, og jamaicansk reggae fra 1970-tallet, og åpner derved for en ny lesning – eller lytting – av begge deler. Det blir plutselig umulig å overse hvor genuint britisk reggaen er blitt i løpet av 30 år. Robert Burns’ «Will Ye Go To The Indies, My Mary?», skrevet i 1786, er også gjengitt i katalogen, og inngår i et merkelig motsetningsforhold til Linton Kwesi Johnsons «Inglan is a Bitch» fra 1980.
Den snart 80 år gamle Ian Hamilton Finlay står for det kanskje mest vitale utsagnet, «Revolution, Virtue, Eloquence, Transparency», skrevet med fargekortprøver på tvers av veggen. Hans nærvær på utstillingen bidrar i seg selv til å gi uttrykk for et samspill mellom tradisjon og utvikling som står i en veldig klar sammenheng med utstillingens ambisjoner. Ja, han er faktisk helt sentral i denne konteksten. Her snakker vi bokstavelig talt om «konkret» poesi. Hans utforskning av kombinasjonen tekst og skulptur går tilbake flere tiår, og hans betydning er udiskutabel. Jenny Holzer har rappet nesten alt herfra.
Douglas Gordons meditative, blågrønne veggmaleri som skjuler seg bak et hjørne er også verd å nevne. Utsagnet «I Remember Nothing» gjentas mange ganger i svarte, kraftige blokkbokstaver, og illustrerer effektivt hukommelsestapets nåde og forbannelse. Ordene flyter som på bølger på det blågrønne, og henviser på et slags gullfisksyndrom: Man gjør samme greien om og om igjen, og det er like nytt hver gang. Alltid like forferdelig og fantastisk.
Nå ser jeg ikke lenger noen grunn til å legge bånd på entusiasmen min: «Northern Grammar» er faktisk en helt nødvendig utstilling. Så fullstendig forskjellig fra alt annet, så alarmerende viktig i en tid da vi ikke har råd til å være uten språk. Utstillingen er vel verd en tur til Stavanger for de som ikke allerede er der. Jeg skal ikke påstå at den forandrer ditt liv, men den har alle forutsetninger for å forandre din måte å se på. Og lese på.