Et broderi, et musikkstykke, et landskap

Av: Helene Brekke

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

Ann Rasmussens verk i RAM galleri er en 21 meter lang brodert gjengivelse av Concerto for obo and orchestra Op. 150 av Egil Hovland. Tittelen Landskap henspeiler på landskap både i abstrakt og konkret form.

Ann Rasmussen er en etablert tekstilkunstner bosatt i Kristiansand. Hun har hatt flere separatutstillinger, og har arbeidet mye med kirketekstiler. Et av Rasmussens mest kjente arbeider er kanskje bispekåpen for Sør-Hålogaland, den såkalte Nordlyskåpen.
I broderiarbeidet Landskap har hun fulgt utviklingen til Hovlands musikk- komposisjon. Da urfremførelsen var over for Hovland, startet Rasmussens arbeide med komposisjonen som broderi. Broderiet er utført på svart bunn mens notene er brodert i hvit tråd. Notehoder, stolper og faner danner musikken. Jeg er ingen notekjenner, men obolinjen skal visstnok kunne følges gjennom hele verket. Det er videre blitt hevdet at man kan spille hele stykket etter de over 30.000 broderte tegnene. Men her er ingen notelinjer og ikke fortegn, så etter min noe begrensede notekunnskap er det umulig å spille verket fordi notene er tatt ut av den nødvendige kontekst for å kunne fortolkes musikalsk. I møtet med broderiet spiller det ingen rolle for meg om verket kan spilles eller ikke. I stedet står verket som et bilde på følelsen av musikk. En følelse av musikken og hvordan den beveger seg. Broderiet billedliggjør hvordan notene representerer toner, som i kontakt med følelser bygger seg opp som et landskap. Et musikalsk landskap.
Et annet landskap i verket kommer frem når man som betrakter tar noen skritt bakover og ser på det i sin helhet. Sakte kommer fornemmelsen av å se utover en storby om natten. Den svarte nattehimmelen med vinduslys fra bygninger i forskjellige størrelser og høyder. Mitt første innfall er «The Manhatten skyline by night». Når jeg plukker opp RAMs skriv om utstillingen på vei ut ser jeg at jeg ikke er alene om det inntrykket. Her skriver de videre at obolinjen er horisontlinjen. Over er bygg og himmel og under reflekteres etterbildene. Jeg vet ikke om jeg ser denne ligningen, men storbyen er der så absolutt. For de fleste av oss mennesker er ikke landskap lenger bare landskapet ute i naturen. Flere og flere bor i byer og landskapet som omgir oss her er bygninger og arkitektoniske former.
I Rasmussens verk lager notene former som danner mønstre, og gjennom disse mønstrene dannes flere typer landskap. Det er nok bare betrakterens eget sinn som skaper grenser for hvilke landskap en ser i dette kunstbroderiet. Den svarte bakgrunnen mot de hvite tegnene bringer tankene mot natt eller noe mer abstrakt. Når jeg beveger meg gjennom rommet med litt avstand til verket får jeg en annen assosiasjon. I min fantasi blir broderiet til tall og tegn som løper over en dataskjerm. Bineærkoder som skaper former. Enda et landskap, enda flere mønstre.
I møte med Rasmussens 21 meter lange verk – som er utstilt alene i det hvitmalte galleriet og løper over tre av fire vegger – slår det meg at det ikke oppfattes som tradisjonell tekstilkunst. Verkets lengde og utførelse og måten det er utstilt på, er ukonvensjonell. Det faktum at det er bygget opp nærmest som en appropriasjon av et klassisk musikkstykke – gjør at en møter verket som billedkunst.
De hvite tonene på svart grunn er som et negativ av et noteark. Verket blir som et avtrykk av musikken – et følelsesavtrykk. For meg er det ideen og følelsen av musiske landskap og andre former for landskap som står sentralt i verket. Det eneste som mangler nå er å få høre musikkstykket broderiet bygger på…