Ned mot noe fremmed

Av: Lars Toft-Eriksen

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

Som et profilert navn blant den nå så beryktede nye generasjonen innen britisk kunst, og med flere prestisjefylte utstillinger bak seg, er ikke Darren Almond (1971) helt ukjent. Kunstneren har de siste ti årene arbeidet i grenselandet mellom skulptur, video og fotografer. Galleri K viste i september et utvalg av kunstnerens senere arbeider.

Mine (2001) er en videoinstallasjon på cirka én time som ble vist i gigantformat i det gamle Hovedpostkontorets monumentale hall i Oslo. Filmen består av to deler som projiseres på motstående vegger, og er spilt inn i en kullgruve i Kazakhstan. Den ene delen av verket er filmet i gruvearbeidernes garderobe, hvor de enten gjør seg klar til å dra ned i gruven eller er på vei fra skift. I svakt lys, med delvis sløret bilde og uklare farger, er arbeiderne filmet sakte fra en og samme vinkel mens de skifter. På motsatt vegg vises en langsom reise i sort/hvitt gjennom gruvesjakten. Lyssettingen er minimal og reisen nedover mot det ukjente er pressende, ubehagelig og uviss. Verket akkompagneres av intens sjamanistisk sang og urovekkende dyreskrik.
Almond trekker i Mine veksler på tematikk han har arbeidet med tidligere, men i et noe annet uttrykk. På et biografisk nivå finnes flere referanser til kunstneren. Almond kommer selv fra en gruvearbeiderfamilie i Nord-England. På dette planet fungerer installasjonen som en empatisk skildring av gruvearbeidernes dystre hverdag preget av mørke, skitt, rutine og langsom, nærmest fraværende tid.
Skildringen av tid er, sammen med transport eller reise, et tema som i stor grad har gått igjen i kunstnerens produksjon. Som rastløs tenåring slo Almond i hjel tid med train-spotting. Han har selv beskrevet dette som en svært farlig hobby hvor tid/timing og virkelighetsflukt mot nye steder og det ukjente spiller en vesentlig rolle. Noe lignende kommer til uttrykk i Mine gjennom forberedelsen og reisen ned i fjellet samt den langsomme tiden.
Veien ned i den mørke gruven blir for betrakteren en reise ned eller ut i det fremmede, forbundet med spenning og frykt, men samtidig nysgjerrighet og nødvendighet. Dette kan ses som et bilde på menneskets trang til å forflytte seg til steder man ikke umiddelbart føler seg hjemme, på møtet med andre mennesker og ting man ikke kjenner seg igjen i. Almond gir særdeles godt uttrykk for dette gjennom den ubehagelige stemningen som skapes i ferden inn i fjellet, arbeidernes alvor og de urovekkende naturlydene.
Den langsomme tiden, både i garderoben og sjakten, viser hvordan vi forholder oss til vår ikke-stedfaste og flyktige tilværelse og den uvissheten som følger med dette. Almonds tid kan betraktes som en metafor på en bearbeidelsesprosess. Reisen ned i sjakten er forsiktig, nølende og viser hvordan vi forsøker å distansere oss i møtet med det ukjente. Likeens blir den langtrukne omkledningen i garderoben et uttrykk for bearbeidelse. Ledsaget av sjamanistisk sang, får arbeidernes bevegelser nesten preg av rituell dans. Dette er virkningsfullt.
15-minute Moon, også vist hos Galleri K, har en lignende tematikk. I nattebilder opplyst av månen får frykten for det fremmede uttrykk. Almond har noe upresist blitt satt i forbindelse med romantikken og dens tematisering av fremmedhet, angst og det overveldende. Mine og 15-minute Moon kan nok grense opp mot noe sublimt, men på et annet vis enn den romantiske forståelsen av begrepet. Mine viser til en reell størrelse, en stadig voksende og grensesprengende verden utenfor vår kontroll. I opplevelsen av denne verden ligger en angst for det ukjente. Man kan kanskje med denne tematiseringen ane et samfunnskritisk potensial i Mine. Verket kan ses som et forsøk på å problematisere samfunnets møte med det fremmede, det andre, og måten man forholder seg til dette på gjennom distansering. Her svikter det imidlertid litt. Problematiseringen er vagt artikulert og viser ikke i noen konkret retning. «Det sublime» blir problematisk for Almond. Betrakteren distanseres i forhold til ubehaget verket gir uttrykk for. Frykten føles der (i gruven), men ikke her (i galleriet). Mine virker slik passiviserende og det politiske aspektet faller dermed delvis igjennom.
Om man først tar seg tid til å se Mine, og overkommer dets monotone karakter, er det, tross enkelte svakheter, et fengslende verk. Mine, som flere av Almonds arbeider, beveger seg henimot det lyriske. Til sist bør Galleri K hedres for det utmerkede lokalet som ga verket rom for utfoldelse.