Postidentitetens politikk

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

En av de store utstillingene i Bergen Kunstmusem i år er «Just love me». Hele andre etasje i Stenersenbygget er nå fylt av verkene fra Ingvild Goetz-samlingen i München; en samling som rommer velkjente navn fra 1990-tallets postfeministiske kunstscene.

Her oppløses muligheten til binær tenkning rundt kjønn, seksualitet, identitet, etnisitet og enhver kategori vi trenger for å skape en klar og oversiktlig verden, og kunsten undersøker grensetilstander. Den politisk korrekte betrakter kan dermed irriteres over mangelen på politisk korrekthet og tydelighet i verkene, mens betrakteren som venter seg ironisk distanse og humor blir forvirret av den politiske tydeligheten i de samme verkene.
En av tesene knyttet til kunst i krysningspunktet postmodernisme og feminisme – det postfeministiske – er at denne representerer en avvisning av 1970-tallets søsterfellesskap. En fokuserer på identitet fra individets ståsted. For enkelte av verkene kan dette synes å holde stikk. Kunstnere som Sue Williams, Sarah Lucas, og kanskje spesielt Tracey Emin benytter et klart direkte og personlig språk. I en anmassende Bridget Jones-aktig selvsentrerthet tvinger Emin oss inn på henne selv i både video, tegning, og installasjon. Vi får sigarettinntak, alkoholkonsum, voldtekt, abort og depresjoner presset opp i ansiktet. Emins verk Just Love Me, et rosa neonskilt med denne teksten, synes å uttrykke en drøm som står i sterk kontrast til det virkelige liv. Til tross for det naivistiske i den rosa drømmen, fremtrer dette som en sterk politisk ytring. Som en av flere er Emin så nærgående at den individuelle fortellingen nærmest forvitrer innenfra. Det dypt personlige blir både politisk – og upersonlig.
Mens vi som betraktere foran Emin og Williams tar avstand fra den nærheten verkene presser på oss, blir vi de fleste steder stående å lete etter det autentiske, etter en klar fortelling. Dette gjelder ikke minst i Cindy Shermans maskerader, Tracey Moffats fotoserier og hos Jonathan Horowitz. Hans verk The Jonathan Horowitz Show består av 7 monitorer plassert i ring. Hver skjerm viser en periode angitt med årstall, og erindringer i form av tv-sekvenser, stillbilder og små setninger. Ingenting er kronologisk eller sammenhengende, vi kan ikke skape en konsistent identitet, grensen mellom fortid og nåtid, mellom virkelighet og det fiktive er oppløst. Horowitz’ show har referanser til 1980-tallets tekstbaserte kunst og dekonstruksjonen av kollektive identitetsmyter, og skiller seg dermed fra hovedtyngden av utstillingen.
Mona Hatoums verk fremtrer på overflaten som upersonlige; enhver kropp, identitet og subjektivitet synes fraværende. Likevel er dette blant de mest nærgående verk i utstillingen. Hennes installasjon Deep Throat, en tittel med klar referanse til pornofilmen, er et godt eksempel på dette. Et bord med hvit duk er dekket for en person, og en stol er satt inntil. Sett på avstand fremtrer det som rent, uskyldig og ikke minst ensomt. Går vi nærmere ser vi at tallerkenbunnen er en monitor, der vi beveger oss inni et menneskes tarmer. Hatoum opphever grensen mellom kroppens indre og ytre, assosiasjonen til mat viser til kroppen som et konsumprodukt, men også til kroppslige behov. Vi mister det mønstrende blikket vi vanligvis inntar overfor en estetisert kvinnekropp i vår visuelle kultur. Vi tvinges inn i kroppslige tabu, og må stille spørsmål ved vår oppfatning av renhet og skitt, skyld og uskyld. Assosiasjonen fra Hatoums bord til Judy Chicagos middag i The Dinner Party fra 1979, angir 90-tallskunstens tilbakevenden til 70-tallets undersøkelse av kroppen, men viser også det siste tiårets ambivalente forhold til kropp og kjønn.
Ved å stille ut såpass mange verk gir denne utstillingen et godt innblikk i et av de mest sentrale tema på 1990-tallets kunstscene. En trenger imidlertid mye tid for å oppleve det hele, og tidvis blir det vel trangt mellom verkene. Tracey Emin og Sue Williams’ verk er blant de som bryter inn i og forstyrrer opplevelsen av verk som snakker andre språk. Williams’ rablinger virker mest masete i synsfeltet når en vil se Mona Hatoum og Tracey Moffat; disse tre kunstnernes verk har lite å gi hverandre. Tracey Emin skriker i det fjerne, og blander seg med dunkende techno fra Rinejke Dikstra og Pipilotti Rists halvsure synging, alt mens en har på seg høretelefoner for å oppleve Tracey Moffat. Ønsket om å vise flest mulig verk, gjør at utstillingen blir unødig kompakt, og all videokunsten fører til voldsom lydforurensing. Dette er en viktig og spennende utstilling, som først hadde kommet helt til sin rett på et litt større areal.