Case studies

Av: Annette Marandon

Publisert:

Utgave: 6/2003

Del: 

Lik debattprogrammets premiss er Riksutstillingers jubileumsutstilling befolket av et panel med representanter hvis oppgave er å rede grunnen for debatt. Formuleringen When is art reaktualiseres idet forskeren, kunstneren, arkitekten, media, aksjonisten og designeren gis utstillingsareal under parolen «Kunst til folket»: «Den rene (kunst)sti» forkastes til fordel for «borderline cases» presentert i en samtidskunstkontekst.

I 1969 sjokkerte John Lennon og Yoko Ono verden med sin performance Bed-In. (Mindre sjokkartet var Madonnas filmvariant i 1991.) I GM Salongs Bed Piece er vertskapet den norske forsvarsministeren og den amerikanske presidenten: Liggende i en brunbeiset dobbeltseng, iført gigantiske hoder forestillende de to topp-politikerne, tar «mum» and «dad», alias Toril Goksøyr og Camilla Martens, imot publikum i «Kunst til folket». Avkommet; en matrosdresskledd marionettdukke av Kjell Magne Bondevik beskyttes av de omsorgsfulle foreldrene. Bakteppet for denne forestillingen hvor de to vekselvis sover, hilser, spiser og svarer på spørsmål, er en politisk veggavis utført av venstreradikale ungdommer. Fondbildet/sofastykket derimot er tilført av kurator Jonas Ekeberg – Morten Krohgs Folkets kunst? fra 1972 viser Harry Fett, fabrikkeier, kunsthistoriker og grunnlegger av «Kunst på Arbeidsplassen», idet han overrekker et bilde av en «renessansefyrste» til en gruppe industriarbeidere. Grensegangen mellom velment kunstdannelse og utilsiktet nedlatenhet, anskueligjøres ved å påføre plakaten teksten «folkets kunst?» og ved å fargelegge Fett og renessansefyrsten i lys rosa.
Verkets endimensjonalitet settes på prøve ved plasseringen blant dagsaktuelle politiske ytringer og ved «motsvaret» på veggen midt imot; Marianne Heiers Plakatprosjekt. Delvis overlappende fra gulv til tak, er veggen tapetsert av kunstplakater – dvs promoteringsplakater for utstillinger ved ulike kunstgallerier og museer. Verket omslutter Kunsthallens dobbeltfløyede inngangsdør og «integreres» i institusjonen som intern kommentar til kunstens egen markedføringsstrategi.
Krohgs indignasjon i 1972 gjenkjennes i Lars Rambergs kommentar til institusjonen Riksutstillinger. Langveggen prydes av den monumentale teksten Reichsausstellungen, utført i rødt mot gråbrun bakgrunn. Den tyske oversettelsen av RU antyder potensialiteten «maktutstillinger».
Institusjonskritikk – internt og eksternt – belyses også gjennom temaet utsmykking. Flere av de inviterte kunstnerne tar for seg emnet, bla Terje Nicolaisen og Ane Hjort Guttu. I boken Selected Proposals 1995 – 2005 presenterer Nicolaisen urealiserte, offentlige utsmykkingsprosjekter. Innfallsvinkelen er leken og fremmer flyktighet fremfor monumentalitet. Bildene han er representert med i utstillingen beveger seg på et tilsvarende humoristisk plan – med titler som Untitled (Did you know you had a readymade in your basement?) sjonglerer han med den teoretiske kunstdebatten. Den tradisjonelle utsmykkingen, slik den har artet seg blant Riksutstillingers primærgruppe, skolene, er kjernen i Guttus bidrag – Trasop skoles grafikksamling. Som tittelen tilsier består verket av en presentasjon av skolens grafikksamling fra perioden 1959 – 1976, samt en «appendiks» hvor hun analyserer samlingen. Ikke overraskende er utviklingen fra de første til de siste bildene marginal – konserveringen av tesen «by og land hand i hand» syntes å ha vært sentral i skolens seleksjonsprosess (i den grad den har vært tilstede).
Fastholder vi denne sammenligningen med paneldebatten, blir det gradvis tydelig at paneldeltakerne kjennetegnes ved enighet fremfor splid. «Grensetilfellene» til tross, utstillingen preges av en overenskomst som snarere ivaretar enn utfordrer forestillingene om arketypene «politisk kunst», «institusjonskritikk» osv. Adbusters Det sponsede kirkerommet ufarliggjør seg selv ved banalt å velge et korsformet lysskilt som potensiell annonseplass, og GM Salongs valg av sengepartnere får neppe noen til å heve på øyenbrynene. Nyansene finnes imidlertid i tidsperspektivet. Verket Folkets kunst? behandler «folket» og «kunsten» i et mer 1:1 perspektiv enn Gardar Eide Einarsson i videoen South of Heaven fra 2003. Videoen viser en reportasje fra åpningen av et IKEA-varehus i Oslo hvor uenighet om køordningen og lovnaden om gratis gavekort fører til håndgemeng. «Massene» eller «folket» slår tilbake i vår tids katedral.
Overraskelsene savnes i en utstilling som interessant presenterer seg som en i stor grad «verksløs» utstilling, i den forstand at «Kunst til folket» mer minner om en forskningspresentasjon (hvor en supplerer det skriftlige materialet med visuelle illustrasjoner/forslag) enn en kunstutstilling. RU kunne lett ha valgt en glamorøs kavalkade, istedet har en valgt å markere 50-åringen med en utstilling som i sin «forskerreferanse» bryter ned påstanden «Kunst til folket». Synd da at en i selve formidlingen av jubileumsutstillingen opprettholder etterspørselen om en «kunstens speiling av den virkeligheten vi lever i».