• Laura Beloff synes det er morsommere å jobbe med tre, fire eller fem hjerner, enn bare en.

En av gutta

Av: Kristin Bergaust

Publisert:

Utgave: 4/2003

Del: 

Laura Beloff ble ansatt som professor ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Statens Kunstakademi høsten 2002. Hun arbeider mest med installasjoner som ofte har skulpturelle elementer og en form for interaktivitet eller nettverksforbindelse integrert i verket. Billedkunst har møtt henne for å kartlegge hvor hun står i kunstfeltet.

Laura, du definerer interessefeltet ditt som media-art eller mediakunst. Hva er egentlig mediakunst?
– Mediakunst innbefatter mange ulike genre, men kjernen er arbeidet med datamaskiner og maskinenes egenskaper, for eksempel i forhold til tid, nettverk eller digital estetikk. Både interaktive installasjoner, net.art, software art, lydinstallasjoner og elektronisk musikk kan falle innenfor dette begrepet, mens videokunst og digitalt behandlet fotografi hvor datamaskinen inngår i produksjonsprosessen, ikke er media-kunst i den forstand.
Du er finsk, men har hatt en ganske internasjonal tilværelse. Kan du fortelle litt om bakgrunnen din?
– Opprinnelig studerte jeg fotografi ved University of Art and Design i Helsinki. Samtidig som jeg på slutten av studietiden kom til et punkt hvor mitt arbeid med fotografi var i en slags krise, kom de første datamaskinene til universitetet. I datamaskinen så jeg en mulighet for at noe kunne skje i nået og ha muligheter for en umiddelbarhet som jeg ikke fant i fotografiet. Det var da jeg skjønte hva jeg virkelig var interessert i. Jeg søkte Fulbright-stipend og var i to år ved California Institute of the Arts, som allerede fra midten av 90-tallet hadde en tverrfaglig mediaavdeling hvor jeg kunne studere både media og teoretiske spørsmål.
Utdannelsen din er lang, og med to mastergrader. Den virker veldig relevant i dagens situasjon?
– Ja, jeg trivdes med å studere og med å ha tilgang til både mennesker og ressurser. Etter tiden i USA, søkte jeg stipendopphold ved Ars Electronika i Linz i Østerrike for å gjøre et prosjekt. Oppholdet på ni måneder ble forlenget, og jeg var på Ars Electronikas Future Lab i lengre tid og fullførte flere arbeider. Det var en positiv og stimulerende situasjon som fikk stor innflytelse på arbeidet mitt. Det var spesielt å arbeide et sted hvor de fleste andre hadde teknologibakgrunn, og jeg fant mange interessante samarbeidpartnere. Siden har jeg arbeidet både i Finland og i Belgia, men jeg kom til et punkt hvor jeg måtte velge en fast base, og da ble det Wien og Østerrike.
Du har fortsatt med samarbeidsprosjekter som arbeidsform?
– Jeg ser at yngre mediakunstnere ofte foretrekker å leie en programmerer til å gjøre en jobb i et prosjekt. Jeg liker ikke å gjøre det på den måten, jeg vil at alle skal være på likefot i en prosjektgruppe. Selv om det ofte er jeg som er initiativtaker, oppfatter jeg prosjektene som gruppas felles arbeid. Alle bidrar, dessuten er tre, fire eller fem hjerner morsommere å jobbe med enn bare en. I Østerrike er det vanlig at kunstnere arbeider i mer eller mindre faste grupper, ofte under et felles navn. Å danne slike grupper har lange tradisjoner, og det kommer hele tiden nye grupper til.
– Influerer denne arbeidsformen din måte å undervise på også? – Ja, sikkert på flere måter, men å være veileder i samarbeidsprosjekter for studenter er veldig annerledes enn å drive egne prosjekter. Blant annet er den personlige kjemien mellom deltakere i en gruppe helt avgjørende for at arbeidet skal lykkes, og det kan man i mindre grad forutse i en gruppe studenter som er kommet sammen tilfeldig. Jeg forsøker heller å oppmuntre studentene til å ta kontakt med mulige samarbeidspartnere på egen hånd når de trenger det i egne arbeider.
Du samarbeider mest med østerrikske menn, er det et mønster her?
– Det er morsomt, jeg ble en gang spurt om hva disse mennene synes om å samarbeide med meg om arbeider som har en viss feministisk side. Jeg hadde ikke tenkt på det på den måten. Ettersom bare omkring 10% av alle programmerere er kvinner, er det vanskeligere å finne kvinnelige samarbeidspartnere. Det er også lettere å møte folk som er interessert i å bidra til mediakunstprosjekter i Østerrike, enn det er f.eks i Finland eller andre land med mindre aktivitet.
Du omtaler rett som det er mediakunstscenen som en gutteklubb. Hva innebærer det for deg at du er kvinne i dette miljøet?
– Siden jeg er kvinne og har den rollen jeg har som initiativtaker i prosjektene, fører det til at arbeidene gjerne peker på feminine perspektiver, men ikke nødvendigvis som en klar feministisk formulering. Jeg presser ikke frem noe feministisk program, men det er klart at arbeidene likevel bærer i seg at jeg er kvinne. Det kan også tenkes at mediakunstfeltet er et område hvor det er lettere for kvinner å slå igjennom fordi man ennå ikke har etablert en sterk mannsdominans over tid, i hvert fall kan det virke sånn i Finland og Skandinavia. Hvordan det ser ut, kommer også litt an på hva slags kunstnere man ser på. I nettkunst er det for eksempel mange profilerte kvinner. Kvinnene jobber gjerne litt annerledes enn de mest høyteknologiske mennene, og kan dermed bli oversett eller ansett som mindre gode, uten at det er tilfellet fra kunstnerisk ståsted.
Hvorfor søkte du deg til Statens Kunstakademi i Oslo?
– Skulle ønske jeg kunne si at jeg alltid har drømt om å komme hit! Men det var nok mer tilfeldig. Det skyldtes mest at jeg syntes utlysningsteksten passet godt til meg. Det er ikke så ofte man har en sånn opplevelse: Dette er noe for meg. Jeg kjente ingen i Oslo fra før, og jeg visste ikke mye om skolen. Men jeg så at det var et interessant program med bra gjester og bestemte meg for å forsøke.
Du har tatt med deg familien og flyttet til et ukjent miljø i Oslo. Hvordan synes du det første året har vært
? – Veldig interessant! SKA er en bra skole, den er liten, men veldig aktiv og åpen med flinke folk i staben og generelt høyt nivå på studentene. Sammenliknet med andre undervisningssteder jeg har erfaring med, synes jeg også det er verdt å fremheve variasjonen i arbeidsform og uttrykk hos studentene. De arbeider veldig selvstendig med sin kunstneriske utvikling og blir støttet av skolen i det.
– Ellers synes jeg et hovedproblem i kunstutdannelsen er tendensen til å fokusere på det ferdige, kunstneriske arbeidet – et sluttprodukt – i stedet for å se på utdannelsen som en eksperimentell prosess. Jeg synes vi bør være mer opptatt av å gi studentene en basis for egen utvikling enn av å få fram vellykkede kunstnere i kommersiell forstand. Tendensen til en kunstnerisk praksis der kunstneren opptrer som initiativtaker, prosjektleder eller kurator i sammenhenger som involverer sosiale sfærer utenfor kunsten og andres arbeid, peker også i retning av å legge mer vekt på prosessen. Kanskje jeg er spesielt opptatt av dette fordi mitt eget arbeid inneholder så mange prosessorienterte elementer hvor man er nødt til å ta en viss risiko, også i den forstand at man rett og slett mislykkes helt eller delvis i det man prøver å gjøre.
Har du rukket å danne deg noe inntrykk av norsk kunstliv utenfor SKA?
– Jeg må innrømme at jeg til å begynne med ble overrasket og litt skuffet over at så få studenter arbeidet med mediakunst. Når jeg etterhvert oppdaget at mediakunst er nesten helt fraværende på norske visningssteder, er det likevel lett å forstå at studentene ikke har fattet interesse for dette feltet. Takk og pris for net.art utstillingen ved Museet for samtidskunst og presentasjonen av installasjonene til Jane Cardiff og George Bures Miller ved Astrup Fearnley Museet. I Norge – og til dels i resten av Norden – ser mediakunst foreløpig ut til å være ansett som et alternativt, marginalt felt, mens den i mange miljøer i Sentral-Europa er omfattet med stor interesse og i mye større grad integrert i presentasjonen av aktuell samtidskunst. Jeg håper jeg kan bidra til at flere orienterer seg ved å reise på festivaler, konferanser og andre mediakunst-begivenheter. Videokunsten står sterkt her, og det er bra, men det finnes mange flere muligheter. Det er jo et stort og interessant miljø der ute!
Ellers innebærer jo mengden av kunstbegivenheter og utstillingssteder i seg selv en stor forskjell mellom Norge og Østerrike?
– Selvfølgelig blir det helt andre forutsetninger. Rundt en stor by som Wien med en mengde aktiviteter, ligger jo også andre byer med egne kulturelle satsinger, man får et mangfoldig og variert tilbud på en annen måte enn i mindre land som Norge og Finland. Dermed er det også plass til et bredere spekter av ideer.
Jörg Haiders regime må vel ha ført til vanskeligere arbeidsforhold for kunst og kunstnere?
– Det har nok blitt mindre penger. Men det er fortsatt mulig å få offentlig støtte til for eksempel reiser og utgifter i forbindelse med utstillinger i utlandet. Institusjoner og festivaler er også flinke til å avhjelpe situasjonen gjennom å støtte produksjoner med ressurser på ulike måter. Det er ikke alltid kontante penger, men det kan være plass eller produksjonshjelp på andre måter. At institusjonene involverer seg slik i kunstneriske prosjekter er viktig både for realiseringen av prosjekter og for dialogen mellom aktørene i kunstlivet.
Hva blir ditt neste prosjekt?
Jeg jobber med noe vi foreløpig kaller «Dresscode» – det skal bli en interaktiv audiojakke. Vi er en gruppe som skal jobbe den frem her i Oslo i løpet av sommeren. Heldigvis kunne OCA støtte prosjektet gjennom å gi programmereren opphold her i byen. Det er jo et godt eksempel på den typen engasjement og støtte vi nettopp snakket om.