• Daniel Østvold: Badlands, 2006-2007.

    Østvold

Salongkunsten revisited

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 6/2007

Del: 

I blant er Daniel Østvolds bilder underfundige og fengslende med sine pastellfarger og surrealistiske tilslag. Andre ganger blir det litt for mye av det gode.

Ideen med å la modellene som er brukt i malerprosessen bli en del av utstillingen er ikke så dum, men resultatet er ikke alltid like vellykket. Tidvis fungerer det. I Laputa blir forholdet mellom det tredimensjonale utgangspunktet og det todimensjonale maleriet problematisert. Modellene er plassert under maleriet i litt endrede konstellasjoner. Figurene blir imidlertid avslørt som livløse objekter allerede i maleriet på grunn av den stive karakteren de har. Spørsmål rundt opprinnelse og representasjon blir dermed reist. Andre steder blir arbeidsprosessen fremvist på en mer likefram måte. Dette er tilfellet i Access Pompiers der modeller simpelthen er plassert på rekke under maleriet. Hvis tanken er å avdekke malermetoder á la salongkunstnere fra 1800-tallet, lykkes man i liten grad med det her. Snarere blir det et litt pliktskyldig visningspreg over de oppstilte figurene, som om man har vært redd for at maleriet ikke er interessant nok i seg selv.
Ellers lider utstillingen under at den favner for vidt. For mange problemstillinger og prosjekter overskygger hverandre. En ivrig lek med formater dukker opp. Også her skurrer det litt. Greit nok å utfordre det konvensjonelle rektangelet, men malerier formet som spørsmålstegn? I overkant banalt spør du meg. Når disse spørsmålstegnene i tillegg inneholder motiver spekket med referanser og fortellinger, blir det hele snarere ufokusert enn komplekst. Det er som om kunstneren har pøst på med virkemidler uten å tenke godt nok over effekten av dem. Østvold lykkes best når han konsentrerer seg om en ting av gangen, som i de skulpturgruppene som fungerer mer eller mindre uavhengig av maleriene. De er storartete.