Krypto-dokumentasjon fra grenseland

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 6/2007

Del: 

Med tre temaer av «transregional relevans» ønsker Documenta Magazine å skape dialog blant mer enn 70 papir- og nettidsskrifter verden over. Resultatet er en tykk bok og et utvidet antall artikler som publiseres fortløpende på Documentas hjemmeside.

Prosjektet ønsker å distansere seg både fra markedet og et vestlig akademisk miljø, men alternativet er ofte uklart og står i fare for å falle mellom to stoler.
Temaene er valgt av Documentas kunstneriske leder Roger M. Buergel og konsentrerer seg om tre «ledemotiver»: «Er moderniteten vår antikk?», «Hva er det bare liv?» og «Hva kan gjøres?» Ideen er «å trekke ut interesser og spesifikk kunnskap i de respektive lokale kontekstene» omkring spørsmål Buergel mener er av felles interesse. I bruken av lokale skribenter kan tekstene stå inne for en type autentisitet, samtidig som prosjektet funderes i en global «grasrot». Det ønsker å fremme transnasjonalt samarbeid og uavhengige intellektuelle nettverk og distribusjonskanaler, samlet under den mer sentrale paraplyen og merkevaren Documenta.
Selv om det knytter seg problemer til denne sentraliseringen virker prosjektets hovedidé lovende, men jeg blir skuffet når det viser seg at den redaksjonelle linjen i Documenta Magazine har klare begrensninger. For ofte forsvinner «ledemotivene» i en tåke av lokale rapporter, mens mangelen på mer direkte håndteringer føles som et savn. At den engelske oversettelsen er trykket i en lys gråtone hjelper heller ikke, for jeg må myse meg frem i et kronglet materiale som ikke alltid evner å engasjere meg.
En normalt orientert leser får lite innsikt i hva ledemotivene egentlig dreier seg om eller noe særlig begrep om Documentas utstillingsidé annet enn som antagelser, og selv om det finnes gode enkelttekster virker andre både tilfeldige og irrelevante. Publikasjonen har svært få tekster med utgangspunkt i en vestlig kulturkritikk, som jo er det ståstedet Buergels spørsmål stilles fra. Her er det satt høye mål, for utvalget skal på samme tid orientere seg vekk fra en vestlig diskurs samtidig som postulatene jo nettopp er forankret i denne diskursen.
Mens den kritiske, «akademiske» teoridelen er minimal, nærmer de fleste bidragene seg ledemotivene på en mer konkret og levd måte. Tekst og skribent er vevd sammen i en politisk og kulturell lokalitet, slik at formen likner det subjektive vitnesbyrdet. Det blir rapportert fra «det bare liv»: i Rios favela, i Russlands blokkleiligheter, blant løskatter og undertrykte immigranter i Singapore.
Et godt bidrag er Rasheed Araeens polemiske innlegg, som peker på at afrikansk modernisme har latt seg definere inn i europeisk historieskrivning for så å passivt akseptere vestens dominans. I følge Araeen har kontinentet vært en stillesittende konsument av vestlig kulturproduksjon helt fra kolonitiden til i dag. Araeen håper historien om afrikansk kunst kan skrives både som moderne og Afrikas egen.
Mark Lewis tar tak i spørsmålet «Er det moderne vår antikk?» mer direkte. Han hevder at samtidskunstens elegiske forhold til modernismens glemte arkitektoniske monu-menter er en arkeologi som forsøker å finne svar på hva moderniteten egentlig ville. Ifølge Lewis var det moderne prøvende og usikkert i begynnelsen, så å si en inntrenger, mens det nå har beseiret alt og hersker som en altomfattende sosial regulering. Ved å grave i restene av det modernes utopiske visjoner, slik de er overlevert i arkitektur og film, kan kunstneren finne fragmenter som peker mot alternative løsninger.
I det andre kapittelets nøkkeltekst, Psychoanalysis and the Aesthetic Subject, stiller Leo Bersani spørsmål om subjektets antago-nistiske relasjon til verden, og i hvilken grad kunsten står som forhandler mellom «væren og intet». Det er en interessant, men litt vanskelig tekst som ender med å se kunst og psykoanalyse som parallelle forsøk på eksistensiell brobygging. Både kunsten og fantasien beskrives av Bersani som meglere mellom på den ene siden en verden som dypest sett er helt fremmed for oss, og på den andre subjektets fullstendige projisering av seg selv på verden. Kunsten kan gi individet en følelse av at verden kan bebos, uten at det må ty til undertrykkelse eller ødeleggelse av dens status som «det andre», dens radikale annerledeshet.
I det tredje kapittelet, «Utdanning, Hva må gjøres?», finnes flere eksempler på hva som ikke kan gjøres hvis kunsten kan få noen overbevisende pedagogisk eller kritisk dannelsesfunksjon. Både i artiklene og av Buergel selv beskrives motkreftene som det tingliggjørende og passiviserende markedet, og en arrogant, borgerlig opplysningstradisjon.
Likevel tyr man her, anakronistisk, til akademikeren Jacques Rancière for å finne en noenlunde direkte problematisering av spørsmålet. I denne sammenhengen blir det derfor naivt å forestille seg et begrep som «dannelse» uten et eller annet utgangspunkt i den vestlige opplysningstradisjonen.
Rancière mener kunsten fortsatt har en jobb å gjøre i konfrontasjonen med det som utgir seg for å være sant og virkelig – mellom de som skriver historien og de som påskrives den, eller som han sier: «create a room to play, where the distribution between epics and documentaries can be blurred». Med sine lokale, subjektive stemmer ønsker I>Documenta Magazine å åpne et tilsvarende rom. Perspektivet er globalt, med mål om å lage ruter til side for et kalkulerende system, et rom utenfor det kommersielle og didaktisk sentraliserte. Det haster med å vitalisere kunsten vekk fra «bransjens» tingliggjørende effekter, politisere den så å si, uten at det går ut over mangslungne ståsteder og festepunkter. Initiativet fortjener heder, men i sin nåværende og utilgjengelige form er det fare for at det biter seg selv i halen.