• Ken Lum: House of Realization, 2007, gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

Verden er ikke din

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 6/2007

Del: 

Klokka er halv fem på morgenen. Jeg har vært i Kassel, Münster og Lyon på en uke. Sistnevnte biennale åpnet for noen timer siden, med påfølgende fest. Jeg har ikke sovet og står på jernbanen og venter på flybussen. Uteliggeralkiser går rundt som zombier med museskritt, og jeg har nettopp tråkka i noe tiss. Jeg skal til Istanbul. Jeg har gjort null research. Jeg kjenner ingen der. Jeg vet ikke hva myntenheten i Tyrkia er. Jeg er usikker på hva slags alfabet de bruker. Det ryktes at Ramadan nettopp er i gang.

I Münster fikk jeg med meg et foredrag av den britiske kuratoren Claire Doherty som snakket om hvordan Istanbul, i tradisjonen fra Manifesta 6, i år gjør et forsøk på å etablere varige strukturer fremfor å dyrke den kortvarige begivenhetslykken mellom to års stillhet. Det høres bra ut. Slik søker man å unngå at verdens etter hvert ganske mange biennaler ikke skal ende opp som et stort nettverk av teoritunge event-byråer i den sosialdemokratiske nyliberalismens tjeneste. Tekstene som er publisert i forbindelse med biennalen er for det meste åpent kritiske til tanken om kunsten som middel for en økonomisk bedre fremtid. Dette er jo ekstra prisverdig i et land som sikkert mer enn noe annet ønsker å fremstå som både kulturelt og økonomisk skikket til å betraktes som en likeverdig deltaker i det europeiske fellesskapet.
Den kinesiske kuratoren Hou Hanru laget en lysløype gjennom byen som fremhever områder hvor kunstturister kanskje vanligvis ikke ville havnet. Mens årets utgaver av Documenta og Lyon-biennalen brukes til å gå inn i svært spesifikke kunstfaglige diskusjoner, hever nemlig Hanru blikket og forteller oss at fokuset for biennalen rett og slett er byen selv. Det handler om Istanbul og livet her. Hanru inviterer til å tenke på byen like mye som på kunsten, og som førstegangsgjest er dette uansett vanskelig å la være, for byen er ingen passiv arena. Ulike sider ved de livene som leves her presenterer seg selv som fullgode alternativer til kunsterfaringene, og denne teksten lå lenge an til å bli en ren reiseskildring.
$preview.end$ Men det handler også om andre ting enn Istanbul. Fremfor alt handler det om globalisering. Det handler egentlig bare om globalisering. Til å begynne med er det interessant og spennende, men før man er gjennom alle visningsstedene føles det som om Hanru har vridd den politiske kunstkluten så tørr at alt som kommer ut er støvete sandkorn, og det er som å stirre på et timeglass. Og så sprenger sanden timeglasset og danner en massiv ørken, og i fatamorganaforvirret villfarelse karrer jeg meg bortover på leting etter en dråpe av hva som helst bare det er flytende nok til å væte den intellektuelle strupen. Befri meg fra denne gudsforlatte tørken der all kunsten er «research-based» og der alt den ønsker å gjøre er å fortelle meg viktige ting om den store verden som er blitt så liten. Tenker jeg. Denne tilstanden inntreffer på Istanbul Textile Trader’s Market. Kunst plassert på et tekstilmarked, blant en haug med ulike tekstilsjapper. Fint nok det. Men utstillingen på tekstilmarkedet er så preget av forenklinger i retning «globalisering er ondt» at det begynner å farge inntrykket av de øvrige visningsstedene. I etterkant føles dermed det som egentlig hadde vært en hyggelig dag til en studie i overdrivelser.
Det mest interessante visningsstedet er også det mest konvensjonelle. Antrepo er en stor hangaraktig lagerbygning rett ved samtidskunstmuseet og havnen. Førsteinntrykket her er nærmest som en parodi på en biennaleutstilling: det er et virvar av arbeider og et støynivå som mest av alt ligner en gymtime på barneskolen. Innimellom alt kaos finnes imidlertid flere fine arbeider, som for eksempel Rem Koolhaas arbeid The Gulf, et tekstbasert arbeid som ser ut som veggavis-kunst av verste sort, men det viser seg raskt at ikke bare er mengden tekst akkurat passe, den er også spekket med fascinerende informasjon, som at befolkningen i Dubai består av 85% utlendinger og 15% dubaiere. Eller arbeidet der Ken Lum har laget en speilkorridor der publikum i speilet kan lese en tekst som står speilvendt skrevet på veggen bak dem. Teksten er et gammelt sufidikt som handler om erkjennelsen av kroppen. Rundt svingen i enden av korridoren begynner en ny der man blir gående rett mot et nytt speil. Man er altså hele veien kontinuerlig i møte med sin egen kropp. Installasjonen slutter i et mørklagt rom der man oppdager at speilet man først gikk og leste i er et enveisvindu og at man er blitt iaktatt av dem som allerede var kommet seg gjennom korridorene.
Banu Cennetoglus «Scary Asian Men» (2005) viser fotografier av menn som sitter langs bredden av Bosporos på Asia-siden av Istanbul, tatt i skjul fra Europa-siden. Muligens en smule banalt, men det funker likevel. Mest fordi erfaringen av dette symboltunge stredet er såpass sterk at det gir et bakteppe å spille mot som i seg selv er mer interessant enn akkurat det å tenke disse mennene som «de andre» slik arbeidet legger opp til. For det er faktisk noe spesielt med Bosporos. Det er som om dette absurde «skillet» mellom to verdensdeler gir en nostalgisk lengsel mot en tid da orientalisme fortsatt var lov, da det ikke var forbundet med skam å tenke romantiske tanker om orientekspressen og om alt det fremmede som ligger der bak den litt opphøyde stripen på den andre siden av vannet. Dette er ikke en naiv lengsel mot enklere tider, det er en anerkjennelse av at orientalismen kanskje ikke bare var politisk uheldig – den kunne faktisk også være som en kreativ drivkraft.
Kuratorisk sett er visningsstedet Atatürk Culture Center det mest interessante, selv om utstillingen der ikke nødvendigvis overbeviser. Senteret er gammelt og rivningstruet, og under biennalen vises en utstilling der med tittelen «Burn it or not?» Det er interessant hvordan biennalen her går helt konkret inn i en spesifikk problemstilling som Istanbul er nødt til å forholde seg til, og som faktisk ikke lar seg subsummere under kategorien «problemstillinger som tas opp i kunsten så ingen andre skal trenge å tenke på dem». Problemet er imidlertid at kunsten som vises her ikke er spesifikk nok; den behandler beslektede problemstillinger, som i Aleksander Komarovs arbeid On Translation Transparency der glasstaket over Reichtagsbygningen i Berlin diskuteres i lys av begrepet politisk gjennomsiktighet. Det hadde nok vært mer interessant dersom Hanru hadde gått enda hardere inn i debatten om bygningens fremtid.
Samtidig er ACC det stedet der Hanrus optimismemotiv kommer tydeligst frem. Ved å plassere primært ikke-vestlige kunstnere innenfor den modernistiske arkitektur som en gang symboliserte vestens fremtidstro, men som i dag heller symboliserer et forfall, så skapes det automatisk en spenning mellom håp og avmakt. Spørsmålet er bare hvorvidt det som stilles ut ikke egentlig er den ikke-vestlige optimismen innenfor rammene av sin egen mislykkede fremtid. Optimisme er ikke bare mulig, det er nødvendig hevder Hanru, som om optimisme skulle kunne føre til forandring. Og er det egentlig noe som tyder på at den ikke-vestlige politiske kunsten vil kunne ha noen større innvirkning enn 60-tallets politiske kunst hadde i vesten? Hou Hanrus kuratering av Istanbul-biennalen bærer preg av en sterkt viljedrevet tro på at fremskritt er mulig. Samtidig vokser antallet SUV’er i de trange gatene i Nisantasi. Det regnes som fremskritt av noen, men det slår også bena under Hanrus optimisme. Byen selv ser ut til å argumentere mot biennalens perspektiver.