• Cao Fei: China Tracy, 2007. Gjengitt med tillatelse fra Vitamincreativespace, Guangzhou

Kinesiske ytringer

Av: Mona Pahle Bjerke

Publisert:

Utgave: 6/2007

Del: 

Glem Manhattan, glem Berlin, det er i Beijing og Shanghai det skjer! Det er dette som er underteksten i den storslagne mønstring av ung kinesisk samtidskunst i utstillingen «China Power Station, Part II» i Astrup Fearnley Museet.

Utstillingen er laget i samarbeid med engelske Serpentine Gallery, og er en oppfølger til utstillingen «China Power Station: Part I» som ble vist på Battersea Power Station i London i fjor høst. Del II er kuratert av Astrup Fearnley Museets egen direktør Gunnar B. Kvaran, i samarbeid med Hans Ulrich Obrist og Julia Peyton-Jones.
Den ladede tittelen «China Power Station» setter an tonen for en utstilling som estetisk vektlegger det grove, ubearbeidet brutale bylivet. Kraftstasjonen kan også oppfattes som en metafor for Kina som et gryende økonomisk og kunstnerisk episentrum.
«China Power Station» er en høyrøstet, kaotisk utstilling, som likevel har flere estetisk interessante og tankevekkende enkeltarbeider.
Lui Weis imponerende og prangende arbeid Love it, Bite it viser modeller av eksisterende byggverk utført i okse- og grisehud. Vi finner Pentagon i Washington, Louvre i Paris, Big Ben og Tate Modern i London, Dogepalasset i Venezia, Riksdagen i Berlin, Peterskirken i Roma, og Le Corbusiers berømte Unité d’Habitation i Marseilles, for å nevne noen. Disse maktbastionene som vi gjerne forbinder med majestetisk tyngde og stabilitet, er formet i et så skjørt og sprøtt materiale at de delvis siger sammen under sin egen vekt. Verket fremstår som en kraftfull urban dystopi, en skjebnesvanger visjon om en døende by, som siden den omfatter bygninger hentet fra Europa og Asia så vel som Amerika, gir oss en følelse av en hel sivilisasjon på sviktende fot.
Et annet tankevekkende prosjekt er Pak Sheung Chuens konseptuelle prosjekt Waiting for a friend (without an appointment), som han har dokumentert fotografisk. Her har kunstneren stilt seg opp på en flyplass for å vente og se hvor lang tid det vil ta før det dukker opp noen han kjenner. Gjennom sin tilsynelatende meningsløse venting setter han fokus på effektivitetssamfunnets krav om at hvert øyeblikk av tiden må fylles med en fruktbar og produktiv aktivitet.
I Cao Feis videoonstallasjon China Tracy blir betrakteren invitert til å sette seg ned på en sølvpute i et rom bestående av speil. Fra en stor skjerm på den ene veggen kan man følge kunstnerens egen videoversjon av den virtuelle virkeligheten «Second Life». Det at filmen speiles fra alle kanter skaper et fascinerende kaleidoskopisk uttrykk, som understreker den uhyggesvangre og svimle følelsen man får i møte med denne syntetiske virkeligheten. Verket tematiserer hvordan den virtuelle verden radikalt sprenger grensene for individet.
Det som ser ut til å være utstillingens kongstanke, både slik det formidles av museets omvisere og verter, er overraskelsesmomentet. Det at vi går til utstillingen og tror vi skal oppleve noe eksotisk, noe som ligger fjernt fra vår egen kultur, mens det vi møter tvert i mot er en kinesisk kunstarena som er i ferd med å bli akkurat lik vår egen. Slik sett opplever jeg at utstillingen spiller på noen forventninger jeg ikke tror så mange av oss har. Jeg forventet meg i hvert fall ikke å se kinesisk porselen eller møbler prydet med kineserier. Men det jeg kanskje ventet meg av et ambisiøst museum som Astrup Fearnley var en litt større kritisk bevissthet knyttet til hvorfor så få av kunstnerne problematiserer den schizofrene situasjonen i Kina, der man fremdeles holdes i et strengt kommunistisk jerngrep, samtidig som en kapitalistisk økonomi er på sterk fremmarsj. Som et smilende refreng går de samme setningene igjen, i kuratorenes panegyriske katalogforord, i omvisningene, og ikke minst i anmeldelsene. «En eksplosiv økonomisk og kreativ vekst, og et kunstmarked som når nye høyder». Kina er faktisk et samfunn som fremdeles kontinuerlig gjør seg skyldig i brudd på menneskerettighetene, og der ytringsfriheten er sterkt begrenset. Man skulle tro at det ville være naturlig å skape en ramme som forholdt seg mer til disse problemstillingene, nettopp rundt kinesiske ytringer.