• Kelly Jenkins: Knit Uncensored, ull, 2003,maskinstrikket.

Mønstring med formidlingsproblem

Av: Ingrid Lønningdal

Publisert:

Utgave: 6/2007

Del: 

Den høres unektelig fengende ut, setningen som lyser mot meg på Nasjonalmuseets nettside. «Strikknikk» er en invitasjon til et spennende møte med et nytt, sterkt kunstfelt.

I det jeg entrer Kunstindustrimuseet er det imidlertid det motsatte som slår meg: Dårlig belysning og klaustrofobisk montering i gammelmodige lokaler, som best er egnet til å preservere eldgamle tekstiler – ikke til å fronte nye prosjekter – gir inntrykk av at museet egentlig mener dette feltet er alt annet enn sterkt og svingende.
$preview.end$ «Strikknikk» har et uttalt ønske om å presentere den økte interessen for strikking. De siste årene har stadig flere kunstnere begynt å ta i bruk denne teknikken i sine prosjekter, samtidig som garnbutikker selger unna til hobbystrikkere. Vi kan kanskje takke 90-tallets Riot Grrrl-bevegelse, som aktivt fremmet feministisk kultur gjennom alt fra musikk, fanziner og håndarbeid til protestaksjoner. De anså strikking som en aktuell aktivitet fordi den opp gjennom historien har hatt en radikal funksjon, ikke bare som møtepunkt for kvinnelig konspirasjon, men også som frigjørende ekstrainntekt. Riot Grrrl gjorde strikking kult, og det vokste fram «stich&bitch»-grupper med talende navn som Revolutionary Knitting Circle, Microrevolt og Anarchist Knitting Mob. Og altså en rekke kunstprosjekter. Noe av den samme fandenivoldske feministiske innstillingen finnes på utstillingen i Kelly Jenkins´ Knit Uncensored og Knit Chatlines. Via en god dose humor spiller hun på sjargongen i sexannonser og glossy magasiner. Arbeidene er kritiske refleksjoner over kvinnens stilling i samfunnet og utfordrer kjønnskodete forestillinger knyttet til strikking. Jenkins er utvilsomt utstillingens mest polemiske bidragsyter, men det er samtidig noe befriende over dette.
Kjersti G. Andvigs arbeid tar også for seg strikkere med attitude. Banneret med teksten Coupes Leur la Tête (Kapp av dem hodene) viser til henrettelsene under den franske revolusjonen, og til de strikkende kvinnene som samlet seg på torget for å more seg over rullende hoder. Å strikke tar tid, her er tiden benyttet på tanker om hevn. Omsorg og beskyttelse er assosiasjoner som nok oftere forbindes med dette håndverket. Andvig vrir elegant disse forventningene om til å problematisere hvilke proteksjonistiske løsninger samfunn til ulike tider velger å godta.
Mens Jenkins belyser feministiske spørsmål, tar en kunster som Dave Cole strikketøyet med seg inn på en maskulin arena. Han lar to gravemaskiner strikke det amerikanske flagget i stor skala ved hjelp av lyktestolper som pinner, en prosess publikum presenteres for på DVD. The Knitting Machine ble første gang oppført på ettårsdagen for 11. september, mens verket nå først og fremst fungerer som et symbol på nasjonalisme. Kunstneren er opptatt av hvordan det amerikanske flagget tillegges ulike verdier avhengig av hvem som bruker det, for eksempel i forbindelse med krigen i Irak. Cole deltar med flere arbeider, blant dem Tarbaby #2 – en gedigen teddybjørn strikket i bronseull, et materiale som stikker og klør til tross for at det ser mykt ut. Det er noe tiltalende ved dette verket, og det er vanskelig å forstå hvorfor det er plassert i et hjørne, uten rom nok til at man kan bevege seg rundt det.
Magre visningsforhold er dessverre et problem flere av arbeidene lider under. Anu Tuominens Colour Mixtures by Mrs Albers er interessant, men kommer ikke fram i det dunkle rommet. Tittelen på verket referer til Josef Albers’ kone, Anni, som var en av modernismens viktigste tekstilkunstnere og i likhet med mannen knyttet til Bauhausskolen. Han arbeidet med maleri og fargeteori, hun med tekstil og grafikk. Colour Mixtures by Mrs Albers består av prøvelapper, der en tynn tråd i hver av primærfargene er strikket samtidig. Det gule, røde og blå skifter nyanse fra lapp til lapp slik at fargens karakter testes ut. Arbeidet har mange lag, men får meg til å tenke på samspillet mellom et kunstnerpar; hvordan det er å jobbe tett sammen og dermed hvordan det er vrient å peke på hvem som har bidratt med hva til utviklingen av ulike ideer. Og deretter hvem det er som kanoniseres.
Utstillingen fokuserer på å vise mangfold i prosjekter der fellesnevneren er teknikken, og jeg lurer på om det er her den går seg vill. Formidlingen feiler i det at arbeidene er stuet sammen, og den tilgjengelige informasjonen forenklet og knapp, slik at aspekter som går utover det å lese arbeidene som materiale lett faller ut. «Strikknikk» leder deg ikke i dybden på arbeidene – som synes mer interessante hver for seg.