Håpefull sone

Av: Anja Johansen

Publisert:

Utgave: 6/2007

Del: 

Et rødt fløyelsteppe og utradisjonell sang fascinerer mer enn frigjøringsdrømmer i 60-tallsånd.

Marienborg Atelierfellesskap er et relativt nytt tilskudd til Trondheims kunstarena og har siden våren 2005 holdt til i NSBs gamle verkstedhaller på Marienborg. I tillegg til å huse unge kunstnere som vil etablere seg i byen, driver de visnings- og prosjektrommet Brunosten. Ved å samle en rekke kulturelle arrangementer lykkes marienborgerne med å trekke publikum, som nå ved åpningen av «Troops of Quiet Love and Disaster» 29. september. Kunstnerfellesskapet kunne da by på en helaften i kulturens tjeneste – med poesi, performance, sang, dans og musikk.
$preview.end$ Noen dager senere er utstillingslokalet tomt for folk, og det hele fremstår som en scene fra den russiske filmen Stalker. Siden jeg var til stede under åpningen på lørdag opplever jeg i en viss grad nå utstillingen som kulisser og rester fra helgens festligheter. De enkelte arbeidene trer imidlertid tydeligere fram nå enn de gjorde da rommet var et summende mylder av røster, kropper og kunst.
Det første man legger merke til er et rødt fløyelsforheng; Edvine Larssens installasjon Curtain (by dictionary). Det engelske ordet er nært knyttet til teateret og dynamikken mellom publikum og scene, akter og aktører. I utstillingen på Marienborg fungerer ikke teppet som et skille mellom foran og bak, og hindrer ikke de besøkendes adgang til resten av utstillingen. Den fargesterke og taktile fløyelen står i sterk kontrast til de grå murveggene. Installasjonen fremstår som et kulturelt kodet element man som besøkende i galleriet må forholde seg til. Larssen bidrar også med en lysinstallasjon av hengende lyspærer og kabler. En og annen av de sandblåste lyspærene bærer forskjellige ord, hentet fra Marte Hukes kommende bok. Installasjonen er visuelt og skulpturelt sterk, og kan sees som en slags øvelse i pusledikt, hvor publikum må danne meningskonstruksjoner av ordene selv.
I en utgave av ARTnews i fjor listet redaksjonen opp ti trender innenfor samtidskunsten, og en av disse ble markert med overskriften «Peace, Love, and Misunderstanding – Skeptical artists are reassessing the pursuit of a perfect world». Tittelen «Troops of Quiet Love and Disaster» er nok ment mer humoristisk enn bokstavelig, og kanskje er ikke kunstnerne på Marienborg ute etter å redde verden. Declan Rooney (Irland) og Eun Hye Whangs (Korea) arbeider fremstår ikke som eksplisitt politiske, men balanserer snarere mellom det lekne og rituelle.
Installasjonen Free Trondheim av Rooney består av en stol stilt opp foran et bord med projektor og høyttalere. Her blir lydløse klipp av Rooney og Whang som klemmer hverandre og smiler til sola, sidestilt med filmklipp i sorthvitt av barn som snakker om LSD som en kilde til religiøse opplevelser, etterfulgt av The Zombies med hiten She´s Not There fra 1964. Selv om videoklippene i seg selv er morsomme nok, balanserer verket mellom det høytidelige og banale. Er kunsten en frigjørende kraft i samfunnet på lik linje med religion, popmusikk og LSD? Trenger trege trøndere litt 60-talls-euforia? Eun Hye Whang fascinerer derimot på grunn av sin intense, klokkeklare «chanting» som gir utstillingen et surrealistisk tilsnitt. Videoen Today, yesterday, tomorrow viser gravstøtter på kirkegårder fra Trondheim, akkompagnert av Whang som synger navnene på de avdøde med sprø og vakker stemme. Navnene blir lydmalende elementer, og sangen får noe rituelt ved seg. Skjermen går i sort for noen minutter, før The Zombies fra Rooneys installasjon tar over med She´s Not There.